Hunger Games-effekten

Under premierehelga satte Mockingjay del 1 seerrekord blant årets kinofilmer i USA, men også her til lands hadde filmen den beste åpningshelga hittil i år. Hunger Games-franchisen er en suksess som bare har vokst seg større. Forrige film, Catching Fire, ble fjorårets mest inntjenende film på lerret på verdensbasis med et salg på over 424 millioner dollar.

Katniss løper

Flere filmer med sterke kvinnelige karakterer har poppet opp og solgt massivt i kjølvannet av den første Hunger Games-premieren i 2012. Blant dem er Frozen, Disneys første animerte film med to kvinnelige helter i hovedrollene, som sammen med Catching Fire ble de mest sette filmene i USA under Thanksgiving-helga i fjor. Medregnet billettinntektene til Gravity og Maleficent – to andre filmer med kvinnelige protagonister – har de tjent inn en samlet sum på 3,6 milliarder dollar på verdensbasis.

Tre nye episke sci-fi-filmer med kvinnelige helter i hovedrollene er allerede under utvikling: Post-apokalyptiske The 5th Wave, dystopiske A Girl Called Fearless og en planlagt trilogi som foreløpig går under tittelen The Eden Project. Flere har tydeligvis fått øynene opp for at action-sci-fi-filmer med kvinnelige helter faktisk har en bred kommersiell appell. Stadig flere snakker om Hunger Games-effekten.

president coin

Risikofylt revolusjonær blockbuster
Det var langt fra gitt at Hunger Games-filmene og -bøkene skulle bli en kommersiell suksess. For det første har filmene et eksplisitt revolusjonært budskap, der sympatien ligger hos et undertrykt folk som gjør opprør mot eliten. For det andre bygger ikke filmene på en kjent merkevare med lang fartstid, slik som Batman- og Superman-konseptene gjør. I likhet med det høyt respekterte studioet Marvel, har Hunger Games-konseptet bygget seg opp ved å ta større risiko og satse på mindre kjente karakterer. For det tredje er hovedkarakteren i filmene en aggressiv og uforutsigbar kvinne, noe som ikke akkurat er normen i sjangerfilmformatet.

Den klassiske kvinnen i sjangerfilm reduseres til et handlingslammet offer.

Det er høy risiko knyttet til å velge en kvinne til å spille rollen som action-helt dersom du vil trekke et stort publikum. Mens det kvinnelige kinopublikummet gjerne ser mannsdominerte og -orienterte filmer, må menn nærmest slås i hodet og dras etter beina inn i kinosalen for å se en film som orienterer seg rundt kvinner. Menn har alltid dominert filmbransjen, noe som har påvirket valgene av hovedroller, tematikk og kamerablikk til den grad at de fleste av oss ikke engang legger merke til det. Hunger Games-filmene, derimot, bryter med mange av disse konvensjonene, og har likevel suksess. I likhet med andre bok-til-film-konsepter som Ringenes Herre og Harry Potter, appellerer Hunger Games-konseptet svært bredt, på tvers av alder og kjønn, selv om bøkene opprinnelig er skrevet for ungdom.

Katniss badass

Forklaringen på hvorfor Hunger Games-franchisen har blitt en global suksess, er ikke bare de tydelige parallellene til konflikter og ekstremisme i verden i dag, men også den realistiske hovedrollen. Katniss Everdeen skiller seg ut i dagens ungdomslitteratur som en av de mer troverdige tenåringsskikkelsene, og denne skildringen er overført til filmene.[1] Ved å la Katniss være realistisk og kompleks, må også flere normer for sjangeren filmene tilhører brytes. Det er i disse bruddene nøkkelen til Hunger Games-effekten ligger.

Smal kvinnerolle
Det som lenge har vært problematisk i filmverdenen, er kvinnens rolle som offer for tilskuerens perverse og sadistiske fantasier om dominans, der normen er ta hensyn til mannens blikk.

«Torture the women!» var formelen Hitchcock bevisst fulgte i sine filmer.[2] Den klassiske kvinnen i sjangerfilm må på en eller annen måte reduseres til et handlingslammet offer, der hun blotter sine følelser, og således tilfredsstiller våre (under)bevisste lyster. Hun er i seksuell ekstase, hun er avkledd og klar, hun griner eller tortureres, eller hun blir dominert av mannen så fort hun forelsker seg i ham. I alle tilfeller er kvinnen passiv og ute av stand til å redde seg selv eller ta ansvar. Mannen, derimot, etter formelen for Hollywoods sjangerfilmer, er aktiv og den som gjør en forskjell.[3] Statistisk sett er det en lang vei å gå før kvinner og menn er likestilte på skjermen.

Katniss Everdeen har bevist at hun ikke trenger å spille på sex for at menn skal se henne på kino.

Som oftest tenker vi ikke over at kvinner som regel framstilles på denne måten i sjangerfilm, og det er kanskje hovedproblemet. Det er ikke farlig at enkelte filmer objektiverer kvinner som offer på denne måten, for det fungerer jo på oss publikummere i ulik grad. Problemet er når en kodeks som brukes av et visst antall filmer plutselig blir regelen for samtlige store filmproduksjoner. Den regelen har fått dominere i noen tiår for lenge, med unntak av indie-filmenes mer komplekse og realistiske portretteringer av både kvinnelige og mannlige karakterer. Problemet er, som enkelte feministiske teoretikere påpeker, at det i sjangerfilmene later til å være omtrent umulig å forene det å være kvinne med å være god og heltemodig uten å samtidig være objektivisert.[4]

Skjermbilde 2014-12-10 kl. 18.22.11

Til og med i de bedre superhelt- og fantasyfilmene er kvinnelige heltefigurer objektivisert til det dølle og skuffende, med få unntak – dersom den kvinnelige helten i det hele tatt er med. Få kvinner portretteres opprørske, handlekraftige eller aggressive. Er de smarte i tillegg, kan de degraderes som primale beist, de er dyriske og oftest onde. Mer enn en fjerdedel av kvinnelige skuespillere er halvnakne på skjermen i de 500 mest populære filmene fra 2007 til 2012, mens det samme gjelder for mindre enn 10 prosent av de mannlige skuespillerne.

Hunger Games-franchisen bryter med disse normene. Katniss Everdeen er aggressiv og modig, kreativ og glup, men også sårbar. Hun er en kompleks og realistisk karakter, og dermed et uortodoks fenomen for sjangerfilmen. Og ikke minst: Hun har bevist at hun ikke trenger å spille på sex for at menn skal se henne på kino.

Skjermbilde 2014-12-10 kl. 18.23.13

Kompleksitet og realisme
Hunger Games-franchisen møter ikke sjangerfilmens normer om objektivisering av kvinnekroppen. Snarere ser vi Katniss’ opplevde fremmedgjøring av egen kropp i møtet med Capitol-overklassens skjønnhetsritualer og luksusprodukter, spesielt i bøkene. Hun stiller spørsmålstegn ved alt dette hun ikke er vant med. Hennes habitus skinner igjennom: Ingen kan endre hvor hun kommer fra eller det som har skapt og formet henne. Katniss’ spartanske levestil og praktiske syn på kropp og utseende står i sterk kontrast til overklassens. Selv om Katniss tar del i det obligatoriske sirkus-kalaset, selv når hun er overlesset med sminke og dyr kjole, fremstår hun som en eksplisitt kontrast til Capitols aristokratiske minglefester på flere måter. Hun er den konfronterende og realistiske motsatsen i en boble av forfalsket og sensurert virkelighet – aller mest i adferd og ansiktsuttrykk.

Vår heltinne er omkranset av tilsynelatende interesserte, kjekke menn, men er ikke forelsket i noen av dem.

Katniss’ karakter er interessant i seg selv, og uortodoks for filmenes sjanger. Hennes personlighet preges av en usikker impulsivitet. Det er årsaken til at hun inntar rollen som revolusjonens leder, men også en svakhet. Hennes sort-hvite sans for hva som er rett og galt, for hva som er bedrageri og lojalitet, er et trekk som viser at hun fortsatt er ung. Og når hun modnes mer, blir hun introdusert for ambivalensen, gråsonene av menneskets natur.[5]

Skjermbilde 2014-12-10 kl. 18.52.05

Samtidig er hun, kanskje viktigst av alt, en kalkulerende og dyktig jeger med god skuddarm. Hun fremstår sterk og smidig, rask og fattet. Vi er trygge på henne. Det er behagelig å lene seg tilbake i kinosetet uten å være redd for at hun skal brekke beina, eller falle og ikke klare å komme seg opp. Det er Katniss som har falkeblikket, det er Katniss som kan klatre i høye trær og er rask med buen. Som kvinneskikkelse forener Katniss Everdeen det uforenlige: Hun er både god og heltemodig, og dyktigere enn sine mannlige medspillere: Hun er revolusjonens leder.

Samtlige av kvinneskikkelsene i Suzanne Collins´ Hunger Games-univers Panem har aktive nøkkelroller hvis handlinger er avgjørende for historiens plot. De er helbredere og revolusjonære krigere og ledere. Med tanke på den mer likestilte fordelingen av aktive og passive karakterer er det fristende å si at formelen for sjangerformatet er snudd: Overklassen, som later seg og morer seg over underklassen i gladiatorkamp på TV, er passiv, mens underklassen, som gjør opprør, er aktiv – og disse rollene er fordelt på tvers av kjønn.

D8-Hospital1

Bryter den romantiske kontrakten
Hunger Games-filmene bryter også med sjangerfilmnormene ved at romantikken nærmest er fraværende fra filmens plot. Vi står overfor et uortodoks fenomen: Vår heltinne er omkranset av tilsynelatende interesserte, kjekke menn, men er ikke forelsket i noen av dem.

Menns hjerner har en tendens til å objektivere kvinner i større grad etter å ha sett en lettkledd kvinne på skjermen.

Vi skal ikke trenge en forklaring hver gang det ikke oppstår søt musikk mellom en gutt og en jente som befinner seg i samme setting, selv om dette nesten alltid skjer i sjangerfilm. Normen om at to personer bare må dyrke lidenskapelig sex fordi begge er attraktive, er den kommersielle filmens kjennetegn på at den undervurderer tilskueren. Fordi dette er en så fastlåst sjangerkonvensjon, blir tilskueren skuffet når det ikke skjer noe. Til og med filmkritiker Birger Vestmo i P3 etterlyste mer romantikk i Hunger Games: Catching Fire.

Å ikke forklare hvorfor Katniss ikke er sinnsykt forelsket i noen av guttevennene sine, er derfor et interessant, men bevisst valg, som er med på å utfordre tilskuerenes tankesett. Noen vil si det er skuffende – i likhet med den “utilfredstillende” dramaturgien i film to og tre, som ikke forsyner oss med de riktig episke høyepunktene. Men er det et godt trekk å gi publikum det de forventer hele tiden?

 

RipleyAliens_026

Ny tendens?
Tidlig på 80-tallet ble vi presentert for en ny type kvinnerolle i sjangerfilm – nemlig Ripley i Alien-trologien.[6] I likhet med Alien-franchisens Ripley, forstyrrer Katniss Everdeen og Hunger Games-franchisen det patriarkalske blikket i sjangerfilm. Forskjellen mellom 80-tallet – og forsåvidt også liknende eksempler fra 90-tallets kvinnelige heltefilmer som Joan of Arc (Milla Jovovich) og 00-tallets Kill Bill 1 og 2 (Uma Thurman) – og i dag, er at vi ikke så noen oppblussing av liknende filmer med sterke kvinner i hovedrollene i toppen av listene over de mest sette filmene i verden. De hadde ikke like stor kommersiell og global appell som dagens Hunger Games-filmer. Kunne det være et problem at det var en kvinne i hovedrollen, spurte man seg kanskje, og ventet med å gi det en ny sjanse.

At Hollywood lar kvinner bli aktive actionhelter, er nødvendig for å endre samfunnsstrukturer.

Det vi ser i dag, er en tydeligere vilje til en kjønnsrolle-endring i den kommersielle filmbransjen. Denne viljen kommer ikke bare fra produksjonssiden, men også fra publikum, som ønsker å se actionfilmer med jenter i hovedrollen.

Coin-Katniss-620x412

I en studie av heterofile menns oppfatning av kvinner, fant man at mennenes hjerner hadde en tendens til å objektivere kvinner i større grad etter å ha sett en lettkledd kvinne på skjermen. Kvinner som objektiveres på film og i andre medier kan dermed være direkte usunt for enkelte folks mer eller mindre underbevisste holdninger til jenter generelt.

Vi ser også positive eksempler på påvirkningskraften filmen som medium har, som da protestanter i Thailand brukte Hunger Games-hilsenen under demonstrasjoner mot det militære regimet. Dokumentaren Kismet viser også hvordan sterke kvinneroller i tyrkiske såpeserier på TV har engasjert og påvirket kvinner i den arabiske verden til å bryte med usunne relasjoner, skille seg fra menn som misbruker dem og anmelde voldtekter[7].

Det at Hollywood nå viser en økt interesse for å la kvinner bli aktive actionhelter, er ikke bare positivt for jenters lenge ignorerte behov for interessante rollemodeller. Det er også nødvendig som et ledd i å endre samfunnsstrukturer. Likestilling i verden innebærer likestilling på skjermen.

May the odds be in your favor.

 

En forkortet utgave av denne teksten er trykket som kronikk i Klassekampen 11.12.2014.

 

Noter:

[1] Simmons, A.M. Class on Fire: Using the Hunger Games triology to encourage social action. The Journal of Adolescent and Adult Literacy, 56(1), 22-34. 2012

[2] WIlliams, Linda. Film Bodies: Gender, Genre, and Excess. Film Quarterly, Vol.44, No.4, 1991

[3] Williams, Linda. Film Bodies: Gender, Genre, and Excess. Film Quarterly, Vol.44, No.4,1991

[4] Hills, Elisabeth. From figurative males to action heroines: further thoughts on active women in the cinema. Screen 40, 1999

[5] Simmons, A.M. Class on Fire: Using the Hunger Games triology to encourage social action. The Journal of Adolescent and Adult Literacy, 56(1), 22-34. 2012

[6] Deleuze, Deluze i H. Tomlin and R. Galeta. Cinema 1. The Movement image trans. The Athlone Press. London, 1986.

[7] Paschalidou, Nina Maria. Kismet. Anemon Productions, Forest Troop. 2013.