«Mitt personlig mål her – bortsett fra alt annet som kan hende – er å uttrykke meg selv så klart og ærlig som jeg kan», skriver Chris Kraus i kult-romanen «I love Dick» fra 1997. Beskrivelsen «roman» er, som mang en kritiker har påpekt, ikke helt dekkende, da boka også kan kalles en brevsamling, et essay, en selvbiografi, en iscenesettelse og kulturteori. Den er «basert på en sann historie», komplett med virkelige navn og hendelser, samtidig som den leker med fakta og diskuterer kunst og filosofi over flere titalls sider av gangen. «I love Dick» er en hybrid av følelser og analyser: På én og samme tid diskuterer den feministisk kunst og kvinners mulighet til å uttrykke seg, samtidig som den er stor feministisk kunst og finner opp en helt ny måte for kvinner å uttrykke seg på.

«I love Dick» var ikke den første boka som blandet fakta og virkelighet, fortellinger har alltid gjort det. Likevel var den tilsynelatende forut for sin tid, for da den ble sluppet på det lille forlaget Semiotext(e) i 1997, fikk den kun en begrenset leserkrets. 18 år og uendelig mange selviscenesettende bøker som visket ut skillet mellom fakta og fiksjon senere, dukket boka opp igjen på ny, plukket opp av et skamfullt kritikerkorps som ikke hadde gjenkjent genialiteten før nå. Som kritiker Joanna Walsh i The Guardian skriver: «A whole generation of writers own her». Kritiker Lauren Elkin spør om det er mulig at boka har mer å fortelle oss nå enn for nesten 20 år siden, eller om vi bare har blitt mer mottakelige for å lytte?

«I love Dick» er en hybrid av følelser og analyser.

Uansett, hypen er stor. Bøker har blitt revet ut av hyllene, den kom i svensk oversettelse i fjor (Dagens Nyheters Rebecka Kärde melder om heftige studiesirkler med påfølgende skilsmisser) og i januar i år kom den på norsk på Aschehoug. I tillegg har alle feministers nye håp i filmverdenen, Jill Soloway, nå laget en TV-serie på oppdrag fra Amazon Prime Video. Pilotepisoden hadde premiere 19. august 2016, resten av serien kom i mai i år. Etter gode anmeldelser og mye positiv forhåndsomtale ser det ut til å gå rett vei for Soloway og hennes produksjonsselskap Topple (som i Topple the Patriarchy). Men kan en feministisk essayroman om kunst og følelser virkelig overføres til tv-skjermen?

Rammefortellingen i «I love Dick» er ganske enkel og presenteres tørt på bokas første sider. Chris Kraus, en 39 år gammel mislykket filmkunstner, og hennes mann, den 56 år gamle kjente franske professoren Sylvère Lotringer, spiser middag med Sylvères kollega Dick, en engelsk akademiker. De to mennene diskuterer «nyere trender i postmoderne kritisk teori» og Chris, «som ikke er noen intellektuell» legger merke til at Dick flørter med henne. På grunn av dårlig vær ender ekteparet opp med å overnatte på sofaen til Dick, og dagen etter oppdager de at han er borte. Over frokost forteller Chris Sylvère at hun har blitt forelsket i Dick, og at alt hun vil nå er å få ligget med ham, være nær ham.

Sylvère blir inspirert av hennes nylig oppvakte begjær, og fra da av snakker de to ikke om annet enn Dick. Sammen skriver ekteparet mengder av kjærlighetsbrev til ham, brev de først ikke vil sende, men som Chris senere leverer til ham i en bunke. Omtrent halvveis i romanen «forlater» Chris sin ektemann, men tilsynelatende er de fortsatt sammen hele tiden. Fortellingen er likevel nå mer subjektiv, og i brevene beskriver Chris landskapet rundt henne, kunstutstillinger hun har vært på og tanker om kvinners rolle i patriarkatet. Det er svært lite sannsynlig at Dick vil høre på noe av det, men brevene er, som Chris selv påpeker, mer som dagboknotater enn henvendelser til ham. «Jeg kunne byttet ut «Dear Dick» med «Dear Diary», skriver hun et sted.

Kjærligheten for Dick er likevel ekte, og det er kjernen i prosjektet. Kraus hevder at kvinners kunst ofte blir avvist for å være for følsom, for subjektiv, og dermed dårlig. Fortellinger som passer inn i patriarkatets rammer har gjerne en klar retning, men for kvinner er det rotfestet i en stor løgn: Å nekte for kaos. Snarere enn å gjøre det, vil Kraus la kaoset utfolde seg og flyte utover. Hun vil nå inn til Dick selv om han ikke er interessert i henne, og hun er ikke lenger redd for å drite seg ut.

Fortellinger som passer inn i patriarkatets rammer har gjerne en klar retning, men for kvinner er det rotfestet i en stor løgn: Å nekte for kaos.

Men Dick finner hennes besettende forelskelse vanskelig å forholde seg til, forståelig nok. Han gjengjelder ikke følelsene hennes, og mener at hennes rett til å uttrykke seg litterært ikke trumfer hans rett til privatliv, som han skriver i et brev til hennes ektemann. Som denne ville boka, som forsøker å finne opp «en ny sjanger mellom skjønnlitteratur og kulturkritikk», viser, er ikke Kraus enig i det.

Selv om «I love Dick» ikke akkurat er særlig fortellende eller lett å lage film av, minner den om intellektuelle, amerikanske filmer som de beste til Hal Hartley og Woody Allen. Både Allen og Kraus beskriver et univers befolket av nevrotiske, jødiske intellektuelle i New York som dater hverandre og teoretiserer alt de kommer over. Der sex i Allens «Annie Hall» er en Kafakaesque opplevelse, er Sylvère «Foucaultian» i senga. Boka minner også selvsagt om de populære Esther-bøkene til Lena Andersson, men er mindre koherent og mer teoretisk. At Chris ikke er noen intellektuell er bokas første løgn, eller lek med virkeligheten.

I tv-serien har regissør Soloway flyttet fortellingen fra Los Angeles til den lille byen Marfa i Texas – en by som tiltrekker seg tilreisende kunstnere, intellektuelle og cowboyer. Byen har siden 1970-tallet blitt gentrifisert, men bare halvveis, noe som gjør at Soloway kan plassere svevende samtaler om kunstteori og Holocaust i et landskap bestående av rancher, dyrehorn på veggene og fargerike, vevde tepper. Serien lar Chris (Kathryn Hahn) være enda mer ydmyket og alene enn i boka, hun er redusert til Sylvères kone og hånes av Dick (Kevin Bacon).

Ekteskapet til Sylvère skranter også tilsynelatende mer i serien enn i boka, hvor den franske professoren tross alt kommer godt ut av det. På tross av Dicks ekle framferd lar Chris seg forføre, og stemningen er fra begynnelsen av hyperseksualisert og forførende. Både filmingen og skuespillet er upåklagelig, men er Chris for redusert til den arketypen hun så godt har skrevet seg ut av? Forhåpentligvis viser Soloway at hun kan unngå det, for som hun selv sier i et intervju med Vulture Magazin: «Dette handler om at kvinner kan si ‘jeg er subjektet. Bare en enkel setning som det er nok til å snu hele planeten på hodet’».

Forfatter Chris Kraus kommer til litteraturfestivalen Møllebyen i Moss lørdag 19.august. Søndag 20. august snakker hun med Ane Farsethås på Litteraturhuset i Oslo om «I love Dick», med påfølgende maratonvisning av TV-serien. Mandag 21. august snakker hun med Siri Hustvedt på Litteraturhuset i Oslo om kunsten og raseriet.

Denne teksten har også stått på trykk i Klassekampen den 25.august 2016.