EU, Alter Summit og norsk fagbevegelse

Roy_Pedersen

Kapitalismen er i djup krise. I EU er rundt 27 millioner mennesker arbeidsløse og ledigheten er økende. Ungdom rammes spesielt hardt. Antall fattige og husløse vokser. Det gjør også forskjellene. De rike blir rikere på bekostning av de mange. EUs nyliberalistiske kriseløsninger er en katastrofe for Europas folk, men er på kort sikt OK for den politiske eliten og kapitalen. EU-landa er fortsatt enige om stø kurs. Det krever et mer autoritært EU. Dette var bakteppet for møtet Alter Summit i Aten 7. og 8. juni.

Årsaker til krisa er indre motsetninger i systemet sjøl, avvikling av den «sosialdemokratisk» styrte kapitalismen, samt en vill finanssektor. Dagens krise ble utløst av finanskrisa i USA og fikk raskt konsekvenser for alle andre. Bankene ble reddet for å sikre systemet. EU-land havnet i en enorm statsgjeld, som bidro til å utløse en generell økonomisk, politisk og ideologisk krise. I tillegg kommer klimakrisa som en tikkende bombe.

Det er tverrpolitisk enighet om EUs hovedlinje blant konservative, liberale, sosialdemokratiske og grønne partier.

Med innføring av Euro som felles valuta er landene fratatt muligheten til å devaluere. Selv uten devaluering kunne man økt offentlig investeringer for å beholde og skape nye arbeidsplasser, i tråd med Keynes’ modell. Det skjer ikke, fordi det er tverrpolitisk enighet om EUs hovedlinje blant konservative, liberale, sosialdemokratiske og grønne partier. Sistnevnte med litt unntak hist og her. Keynesianismen er død, fordi den felles brüsselske tenkning er en nyliberal og nyliberalistisk politikk. Derfor møter DGB (tysk LO) døve ører for sitt krav om en europeisk Marshallplan.

Troikaen bestående av EU-kommisjonen, den europeiske sentralbanken og det internasjonale pengefondet (IMF) bevilger «krisehjelp», men det er ingen «gratis lunsj». Motytelsene for lån er diktat om «indre devaluering» som velferdskutt, salg av offentlig eiendom som vann, havner og flyplasser, kutt i pensjoner og lønn, og angrep på sentrale tariffavtaler og streikeretten. Gjennomføres ikke disse tiltakene ivrig nok, blir regjeringer avsatt slik vi har sett i Hellas og Italia.

Dramatisk for europeisk fagbevegelse
Europeisk fagbevegelse er i ferd med å våkne opp til en forferdelig blåmandag. Euro-LO (Etuc) sender reglemessig ut pressemeldinger som kritiserer EUs innstrammingspolitikk. Organisasjonen gikk for første gang imot en EU-traktat da de tok avstand fra finans- og stabilitetspakten.

I dag jobber nesten en fjerdedel av tyskerne for 9,15 euro per time eller mindre.

Den nyliberale dreiningen startet for alvor ti år tidligere. Tyske sosialdemokrater (SPD), sammen med de grønne, innledet den tyske «arbeidslinja». Den tyske eksportindustrien ble styrket ved å senke trygdene og pensjonene, koordinert med å holde lønningene nede. I dag jobber nesten en fjerdedel av tyskerne for 9,15 euro per time eller mindre. Fagbevegelsen er svekket og opplever reallønnsnedgang.

Styrket tysk eksport er en del av årsaken til at landa i Sør-Europa er i krise. Tysklands borgerlige regjering heier derfor på troikaen og motsetter seg en nyorientering av EU, selv om manglende kjøpekraft både hjemme og ute ikke er til fordel for tysk industri på sikt.

At tysk fagbevegelse så enkelt gikk med på denne moderasjonslinja og en isolert nasjonal løsning, er en pågående diskusjon i europeisk fagbevegelse. En langvarig krise tvinger fram «tyske» forslag i andre land som Frankrike. Det splitter fransk fagbevegelse, samtidig som det beklagelig nok anses som positiv sosial dialog av enkelte fagforeningstopper her hjemme.

EUs sosialdemokratiske partier er blitt nyliberale, og etterlater seg frustrasjon og passivitet.

Ved finanskrisas oppstart og påfølgende innstrammingspolitikk ble den tverrpolitiske krisepolitikken bekreftet. I Hellas gjennomførte sosialistpartiet (PASOK) EUs kuttpolitikk og ble møtt med generalstreiker fra fagbevegelsen. I Spania utløste regjerende sosialistparti (PSOE) den første generalstreiken fra en samlet fagbevegelse. EUs sosialdemokratiske partier er blitt nyliberale, og etterlater seg frustrasjon og passivitet. Arbeidsfolk slutter å delta ved valg. Det øker rasismen og muligheter for høyreekstremismen. Det greske nynazistiske partiet Gyllent daggry er langt større i meningsmålinger enn sosialistpartiet PASOK. Meningsmålinger i Frankrike antyder at sosialistpartiet i presidentvalg vil bli slått av både det tradisjonelle høyrepartiet (UMP) og det nyfascistiske Front National.

Fagbevegelsen i Europa har i flere år krevd økt kjøpekraft som et virkemiddel mot krisa. De ansatte skal ha sin andel av produktivitetsveksten og en kompensasjon for prisstigningen. Med den tyske utviklingen har denne linja havarert. Europeisk fagbevegelse har lenge ansett EU som et middel til en utjevning og et fornyet fellesskap i Europa. Enkelte lands fagbevegelse hadde en illusjon om å ta tilbake tapte skanser på hjemmebane via EU. Dagens EU har fjernet mange av illusjonene.

Den djuptgående krisa og svekkelsen av fagbevegelsen har ført til økende interesse for alternative og mer helhetlig løsninger. Det trengs både samarbeid på tvers av landene samt en skjerpet nasjonal kamp for å stå imot. Felles generalstreik er for første gang gjennomført fra fagbevegelsen i de verst rammede kriselandene og behovet for nasjonale allianser øker. Derfor var det mulig for fagbevegelse, miljøbevegelse, sosiale bevegelser og feministbevegelser å møtes i Aten 7. og 8. juni.

Noe er på gang, selv om flere fagorganisasjoner burde deltatt. Manifestet som er vedtatt, har fått tilslutning fra 180 organisasjoner i rundt 20 land, deriblant LO i Oslo (les Manifestet her, samt Idar Helles artikkel i Manifest Tidsskrift). Det var en naturlig oppfølging av vår 1.mai parole: «Europeisk solidaritet – nei til EUs innstrammingspolitikk»

Norsk fagbevegelse i et annerledesland
Vår utfordring her hjemme er EØS-avtalen og en langvarig krise i EU. Nye direktiver og forordninger vil angripe faglige rettigheter. LO-kongressen har møtt dette med et nei til EUs Jernbanepakke fire, et veto mot Håndhevingsdirektivet, hvis dette truer faglige rettigheter, og et vedtak om at norske tariffavtaler, arbeidslivslovgivning og ILO-konvensjoner skal ha forrang framfor EØS, samt at dette må avklares mellom avtalens parter. Dette er ikke et krav om at Norge skal ut av EØS-avtalen, men et krav om at Brüssel ikke skal ha rett til å blande seg inn i norsk lov- og avtaleverk. Dette standpunktet er i tråd med hva Euro-LO selv krever. Med tanke på en nødvendig mobilisering, er LO-ledelsens nedsnakking av kongressvedtakene direkte uklokt.

Norsk arbeidsliv er endret i en mer nyliberal retning, både med og uten EØS.

En EØS-utfordring er allerede en realitet: sosial dumping. Dette brer seg til stadig flere bransjer og øker i omfang, selv om det er færre av de mer ekstreme tilfellene. Den rødgrønne regjeringens tiltak er viktige og nye må komme, men det er vanskelig å hindre vannet i å renne når demningen er sprengt.

Norsk arbeidsliv er endret i en mer nyliberal retning, både med og uten EØS. Mange betales under tariffestet minstelønn, får kun tilbud om svart arbeid og tvinges til å registrere seg som eget firma framfor å bli ansatt. Offentlig sektor reformeres til markedsstyring. Kommunalt ansattes rettigheter undergraves ved at Hovedavtalen ikke etterleves. Servicesektoren presses, og lokalt er partssamarbeidet altfor ofte et diktat fra arbeidsgiver. Privat sektor opplever at lov- og avtaleverk settes til side. Antall aggressive arbeidsgivere øker.

Organisering, kampen for tariffavtaler og en styrking av fagbevegelsen i bånn er en strategisk hovedoppgave.

Skattelette med mest til de rikeste, privatisering av skole, sykehjem, veier og utsalg av statlig eierskap kan gi endringer det er vanskelig å omgjøre i ettertid.

Mye å miste
Arbeidsgiverforeninger værer morgenluft. Både NHO og Virke er imot allmenngjøring av tariffavtaler og kan tenke seg politisk bestemt minstelønn, noe som vil bety lønn langt under minstelønnssatser i mange tariffavtaler. Arbeidsgiverorganisasjoner har gått imot viktige tiltak mot sosial dumping, og er åpne for å svekke arbeidsmiljølov, offentlig velferd og trygdeordninger. I sum er dette et krav om å endre det norske klassekompromisset, eller den norske modellen som det heter i dagligtale. Skjer dette, vil det åpne opp for en økende lavlønnssektor, noe det er strategisk viktig for fagbevegelsen å forhindre. Vi vil ikke ha tyske tilstander!

Arbeidsgiverforeningenes holdninger, støttet opp av et «borgerlig kommentariat», kan få tilslutning fra en eventuell borgerlig regjering. De vil ikke bare undergrave faglige rettigheter. Skattelette med mest til de rikeste, privatisering av skole, sykehjem, veier og utsalg av statlig eierskap kan gi endringer det er vanskelig å omgjøre i ettertid. Vi har mye å miste. Det er verdt å minne om at Margaret Thatcher en gang sa at hennes største seier var New Labour. Frustrasjonen over de rødgrønne må ikke overse dette perspektivet. Likevel, det hadde vært lettere om det var et klarere alternativ å stemme FOR.

Det trengs en sjølstendiggjøring av fagbevegelsen for å møte en ny type arbeidsgivere og en nyliberal trend. LO-kongressen konkretiserte flere krav angående retten til faste ansettelser på heltid, nye tiltak mot sosial dumping, en ny boligpolitikk, mottiltak mot virkninger av pensjonsforliket og styrking av offentlig sektor, inkludert avvikling av markedsstyringen. Dette er krav til en annen utvikling enn den nyliberale, og plasserer LO til venstre i forhold til Arbeiderpartiet. Skal det bli praksis, kreves aktiv oppfølging.

Norsk fagbevegelse kan forhindre EUs kriseløsninger, men det er en illusjon å tro at vi er immune mot arbeidsløshet og «modernisering» à la EU. Det blir tøffere.