Etter valget – hva nå, Rødt?

Rødts unge partiledelse, her ved partileder Bjørnar Moxnes og nestleder Marie Sneve Martinussen. Foto: Brage Aronsen. Rødts unge partiledelse, her ved partileder Bjørnar Moxnes og nestleder Marie Sneve Martinussen. Foto: Brage Aronsen.

Framgangen til Syriza fra fire til 36 prosent, framgangen til Podemos i Spania, framgangen til Enhedslisten i Danmark – og Jeremy Corbyns brakseier i britiske Labour – viser at den økonomiske og økologiske krisa har fått folk i bevegelse. Det betyr at venstresida har muligheter og at veien vi velger framover, er avgjørende.

Etter lokalvalget i 2015 er imidlertid stoda i Norge at mens SV ligger i stabilt sideleie, hårfint over sperregrensen, og MDGs oppslutning har økt kraftig, går Rødt bare noen tiendeler fram på landsbasis. Det hører med til bildet at Rødt som vanlig har noen veldig gode lokale resultater, men de er ikke nok for at Rødt kan tjene på SVs regjeringsslitasje – eller fange opp de sakene som har gjort at MDG – etter 25 år som promilleparti – slår Rødt og SV til sammen.[1]

Nei til samling – ja til fortsatt splittelse
Etter valget i 2013 foreslo flere å gå inn for en samling av Rødt og SV. Rødts partileder Bjørnar Moxnes og partisekretær Mari Eifring svarte på forslaget:

«Flere har ment at fornyelsen av Rødt vil gjøre partiet så likt SV at sammenslåing er like greit. Det er en misforståelse. Målet med fornyelsen er ikke å bli likere SV, men å bli mer ulike. Særlig med tanke på hvilke saker vi løfter fram og hvem partiet er til for.

Vi mener både Rødt og SV burde bli bedre til å rendyrke sine styrker. SV har det beste utgangspunktet for å bli et slagkraftig parti for den voksende gruppen høyt utdannede folk i byene. Politiske stikkord er miljø, utdanning, asylpolitikk, bistand og progressiv familiepolitikk. Dette er viktige, tunge saksfelt og SV bør gripe sjansen.

Tilsvarende har Rødt det beste utgangspunktet for å bli partiet for radikale arbeidsfolk og fagarbeidere som har mista tålmodigheten med Arbeiderpartiet. Stikkord er sosial dumping, likelønn, deltid og konflikten mellom fagarbeid og byråkrati. I tillegg kommer rollen som utenrikspolitisk opposisjon. Her bør Rødt gripe sjansen.»

Det er et stort problem at denne maoismen fortsatt skandaliserer sosialismen.

Dette forslaget om å rendyrke forskjeller mellom Rødt og SV betyr både teoretisk og praktisk å gi opp håpet om samfunnsendring. Det er å gjøre Rødt og SV til nisjepartier, ikke til systemkritiske massepartier. Dermed koker hele Rødt-prosjektet ned til at livets mål er å få en utfordrer på Tinget. Men målet burde være betydelig større enn som så. Snarere enn å forbli i evig opposisjon, bør venstresida jobbe for å samle alle systemkritikere i ett parti for å skape en brei bevegelse mot kapitalismen, en bevegelse for bærekraftig samfunnsendring. Det krever at en politisk avgrenser seg mot «bombe- og regjerings»-SV på den ene sida – og mot myk-maoistene i Rødt på den andre.

Mao - tidligere helt som fortsatt diskuteres heftig. Foto: Karen Horton.
Mao – tidligere helt som fortsatt diskuteres heftig. Foto: Karen Horton.

Når Rødts «stjerne» ved dette valget, Jens Ingvald Olsen i Tromsø, «ikke anser at Mao var en despot» – framstår det som om det ikke har vært noe reelt oppgjør med Mao og Stalin i Rødt. Det er etter vår mening bare en av mange klare indikasjoner på at en betydelig del av Rødt fortsatt har et sekterisk, maoistisk partiprosjekt. Det er et stort problem at denne maoismen fortsatt skandaliserer sosialismen – på samme måte som NKPs manglende oppgjør med stalinismen. At ledelsen i Rødt nå går ut mot dette, er bra. Men saken viser at Rødt mangler et samlende prosjekt, at fløykampene som har preget partiet, fortsatt pågår, og at det trenger en diskusjon av sin strategi overfor de andre strømningene på venstresida. Er ikke ledelsen i Rødt mye nærmere venstresida i SV enn maoistene i Rødt, i synet på sosialismen?

SV var et ikke-tema.

Mens det spanske partiet Podemos stilte sine kandidater på felleslister med borgerinitiativer som «Barcelona en Comú» og «Ahora Madrid» ved lokalvalget i Spania den 24. mai i år, stiller Rødt vanemessig mot SV, uten først å undersøke om det finnes felles politisk grunnlag. For situasjonen er jo at på grasrota i fagbevegelsen, i miljøbevegelsen og i kvinnebevegelsen, så jobber Rødt- og SV-medlemmer godt sammen. Dagsavisa Klassekampen er åpenbart et felles prosjekt, et felles forum. Ser «folk flest» virkelig forskjell på Rødt og grunnplans-SV?

Forsøket på å fortrenge SV
Etter m-l bevegelsens sammenbrudd rundt 1980 har fløyene i AKP, seinere i Rød Valgallianse, holdt hverandre i sjakk. SV var et ikke-tema, da et hvert konstruktivt utspill om partiet ville ha bragt de grunnleggende motstridende partibyggingsprosjektene i RV, seinere Rødt, opp i dagen. I 1989 tok RV initiativ til fylkeslister for miljø og solidaritet, lister som hadde en grei venstresosialdemokratisk plattform som var veldig like SV, og som SV derfor burde ha vært en del av. Det viste seg å være umulig, og det er det fortsatt. Rødt har med rette vært kritisk til SVs regjeringsdeltakelse, men de har ikke drøftet hvordan et revolusjonært parti forholder seg til at mange i fagbevegelsen og andre ønsker at det dannes et parlamentarisk flertall som kan stanse forverringene i arbeidsmiljøloven og privatisering over en lav sko. Kort sagt, hvilke krav stiller man når man er i vippeposisjon?

Hvilke krav stiller man når man er i vippeposisjon?

Fram mot stortingsvalget i 2017 bør Rødt jobbe for å få på plass en valgallianse med partier som MDG, Feministisk Initiativ og SV. En slik allianse vil kunne bli hjem for mange partiløse, og må stille med et sett ufravikelige krav overfor Arbeiderpartiet. Dette innebærer et klart nei til mer privatisering, ja til radikal reduksjon av alle statlige lederlønninger, vekk med privat arbeidsformidling, absolutt nei til gasskraft og oljeboring i Lofoten, og ja til karbonavgift til fordeling (KAF).

Ny retning? SV-leder Audun Lysbakken peker ut en ny vei for SV med ufravikelige krav overfor Ap. Foto: Christoffer Horsfjord Nilsen.
Ny retning? SV-leder Audun Lysbakken peker ut en ny vei for SV med ufravikelige krav overfor Ap. Foto: Christoffer Horsfjord Nilsen.

Bruddet med Kristin Halvorsen og Erik Solheims lojalitetslinje ovenfor Arbeiderpartiet er allerede varslet i den siste boka til SVs partileder Audun Lysbakken. Og i denne valgkampen har SV – ganske forsiktig riktignok – hatt nei til ny E18 som et ufravikelig krav for å støtte et AP-byråd i Oslo. Da SV var i regjering, ville de ikke stille et eneste slikt ufravikelige krav. På utallige direkte spørsmål om SV kunne sitte i en regjering som åpnet for boring i Lofoten, Vesterålen og Senja, kunne de aldri svare et klart nei. SV under Halvorsen ville aldri felle en Ap-ledet regjering på noen sak.

Har Rødt begynt å diskutere hvilke ufravikelige krav de vil stille – sammen med SV – til Ap i 2017?

Kontrasten til Kings-Bay-saken i 1963 er slående. Da felte SF en mye mer progressiv Ap-regjering, på dårlig håndtering av en gruveulykke. Har Rødt fått med seg Lysbakkens nye linje med ufravikeligheter? Har Rødt begynt å diskutere hvilke ufravikelige krav de vil stille – sammen med SV – til Ap i 2017? Bare med et listesamarbeid kan vi få et parlamentarisk uttrykk for alt det venstresida har felles. Alternativet er å konkurrere som kommunikasjonsbyråer om «eierskap» til populære saker. I en situasjon med svært lav valgdeltakelse er det en oppskrift på enda mer politikerforakt.

Visjonen er viktig
Det er godt at partisekretær Mari Eifring tok klar avstand fra Jens Ingvald Olsens uttalelse om at Mao ikke var despot. For Olsens syn på Mao skader venstresida. Mediene vet utmerket godt at det beste våpenet mot den demokratiske venstresida er at vi er i samme parti med maoister og stalinister. Det er derfor viktig at Rødt tar et grundig oppgjør med Mao og Stalin. Det er også viktig å forstå hvorfor stalinismen kunne vokse fram og dens røtter i bolsjevikfraksjonen.[2] Før, under og i de første årene etter revolusjonen var det russiske kommunistpartiet mer åpent og praktiserte fraksjonsfrihet. Både i Rødt og SV er tendens- og fraksjonsfrihet tabu. Vi mener det er et demokratisk maktdelingsprinsipp.

Det daglige arbeidet: Rødt-leder Bjørnar Moxnes driver valgkamp med aktivister på Grünerløkka. Foto: Brage Aronsen
Det daglige arbeidet: Rødt-leder Bjørnar Moxnes driver valgkamp med aktivister på Grünerløkka. Foto: Brage Aronsen

At disse historiske spørsmålene ikke spiller særlig rolle for hva man gjør fra dag til dag i et kommunestyre, er åpenbart. Men det er like klart at en viktig grunn til at venstresida står så svakt er at stalinismen – også i dens maoistiske variant – har skandalisert sosialismen som alternativ til kapitalismen. Det påvirker kampviljen i alle de daglige kampene. Når NKP nå er utradert og AKP er oppløst, skyldes ikke det at disse partiene har feilet fundamentalt i dagskampen, men at deres sosialismevisjon aldri vil få oppslutning. Og den viktigste årsaken til at Rødt har hatt vanskelig for å slå igjennom, er nettopp at det har vært uklart om deres visjon for sosialismen er lik AKPs. Dette problemet vises nå i Troms. Rødt får 17 prosents oppslutning på dagskampen, men noe nær null oppslutning om at «hovedsida» til Mao var bra, og for folk er visjonen viktig. Derfor vil de stemme på MDG eller SV selv med disse partienes «svik» og svake sider.

Rødt får 17 prosents oppslutning på dagskampen, men noe nær null oppslutning om at «hovedsida» til Mao var bra.

Forbilledlig dagskamp er ikke nok. Uten en demokratisk sosialismevisjon får man aldri langvarig høy oppslutning. Ikke minst fordi med despoter som forbilder, blir det lett et dogmatisk regime internt som ikke tiltrekker seg den typen kreativ politisk tenkning og alliansearbeid som venstresida er helt avhengig av for å få stor og varig framgang. Betyr en slik enhetslinje at all kritikk av SV, MDG, venstresida i Ap og Senterpartiet opphører? Absolutt ikke! Folk er ikke mot virkelig debatt, de er mot hets. Brei enhet og økt oppslutning om systemkritisk politikk skapes gjennom politisk kamp, ikke gjennom markedsføring av «egen politikk».

Derfor bør heller de demokratiske kreftene i Rødt, som tross alt er de fleste, finne sammen med andre krefter på venstresida som SV, MDG og Feministisk Initiativ. Målet bør være et samarbeid om et radikalt valgprogram for miljø, rettferdighet og omfordeling. I en slik organisasjon bør det være stor takhøyde og rom for ulike meninger. Når det trengs – også i form av tendenser og fraksjoner. Bare et reelt, internt demokrati kan vise og overbevise folk om at vår sosialisme vil være demokratisk på en helt annen måte enn demokratiet under kapitalismen.

…..

[1] At valgresultatet virkelig burde føre til en strategisk debatt i SV, er helt klart, men ikke tema for denne artikkelen.

[2] Det finnes etter hvert mange viktige bidrag til en virkelig analyse av Lenin og bolsjevikene. Forfattere som Paul LeBlanc, Lars Lih, Victor Serge, Alfred Rosmer. På norsk anbefales Per Lorentzens «Leninismen og partidemokratiet : en drøfting av begrepet demokratisk sentralisme og det interne partidemokratiet i bolsjevikpartiet».

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.