Et forsvarsskrift for Cinemateket

cinemateket

Det hender stamgjester på lokale barer svarer at «jeg praktisk talt bor her» om noen spør om de er der ofte. Det nærmeste jeg har hatt et sånt stamsted i Oslo, er Cinemateket.

Sommeren 2007 vil jeg si at jeg praktisk talt bodde der.

It’s about a girl who had just discovered the cinematheque in her home in Oslo.

Nydumpet på kino
Jeg har selvsagt vært der mye både før og siden, men akkurat denne sommeren tok det av da jeg både var nydumpet og jobbet i Dagens Næringsliv (man kan jo tenke seg). Den gang holdt DN fortsatt til ved børsen, og dermed også cinemateket, og så godt som hver dag etter jobb var jeg der og så en eller to filmer i serien «Kulturfolk velger film». En dag støtte jeg på kulturminister Thorhild Widveys tidligere statssekretær Knut Olav Åmås. Han sto i døra og smilte og delte ut gratisbilletter han hadde fått av Cinemateket som takk for sitt bidrag. Åmås hadde valgt Sally Potters «Orlando» fra 1992 med Tilda Swinton i en glitrende hovedrolle.

Filmen handler om en ung adelsmann som lever gjennom mange århundrer og kjønn, og er basert på Virginia Woolfs roman med samme navn. Det var en av flere store filmopplevelser den sommeren, og historien endte så lykkelig som den kunne: sommerjobben i DN tok slutt og jeg ble etter hvert filmkritiker i Klassekampen. Senere fikk vanlige publikum velge film i sommerprogrammet, og jeg fikk endelig skrive i institusjonens ærverdige program. Jeg valgte selvsagt Dusan Makavejevs jugoslaviske 70-tallsklassikker «W. R. – Organismens Mysterier». Filmen tester ut Wilhelm Reich’ teorier om orgonenergi i teori og praksis, og antyder at stalinisme er en form for seksuell undertrykkelse i freudiansk forstand. Den kommenterer også forholdet mellom Sovjetunionen og Jugoslavia på en særdeles frekk måte, og ble bannlyst straks den var ferdigstilt.

«Spør hvem som helst i filmbransjen. De vil si at de blir gode av å se mye film,» skriver Ellen Engelstad. Foto: Flickr/common
«Spør hvem som helst i filmbransjen. De vil si at de blir gode av å se mye film,» skriver Ellen Engelstad. Foto: Flickr/common

Kom kulturminister Widvey på denne forestillingen? Eller på noen av de andre herlige, sprø, dumme, fine, vakre, gale og rørende filmene cinemateket har vist de siste årene? Jeg tviler på det, for hadde hun gjort det, hadde nok denne filmmeldingen sett annerledes ut.

It opened up for her a whole beautiful world full of knowledge and thoughts and ideals.

Reddet med et nødskrik
For to og et halvt år siden skrev jeg en kommentar om cinematekene i Norge i Klassekampen. Den gang fryktet vi for cinematekene utenfor hovedstaden, da inntektene deres var blitt knyttet til DVD-salg i Netflix’ tidsalder – et håpløst prosjekt som bare kunne bety nedskjæringer og nedleggelser. Jeg foreslo at alle cinematekene kom dit de hørte hjemme, til Norsk Filminstitutt (NFI). Det gikk ikke slik. Snarere ble cinematekene utenfor Oslo reddet med et nødskrik av ekstraordinære midler, og nå foreslår regjeringens nye filmmelding at alle cinematekene skilles ut av NFI, også flaggskipet i Oslo. Cinemateket i Oslo skal ifølge den nye filmmeldingen flytte ut av både NFIs stordriftsfordeler med IT, personal, regnskap og lignende under en administrasjon, og ut av Filmens Hus.

Hva skal man bruke Lillebil til?
Filmens Hus har i dag to påkostede og moderne kinosaler som Cinemateket bruker fem dager i uka. Om de ikke skal få dårligere rammevilkår, som statssekretær i kulturdepartementet Bjørgulv Vinje Borgundvaag hevdet i Vårt Land på torsdag, må staten enten ekspropriere en av byens kommersielle kinoer og gi den til Cinemateket, eller bygge en ny kino til dem med minst to flotte saler. Jeg regner begge deler for usannsynlig, men får de ikke lokaler med skikkelige saler, blir tilbudet de facto verre. Hvor ser Borgundvaag for seg at Cinemateket skal holde hus? Med hvilke midler? Og hva skal man isteden bruke de folkekjære Tancred og Lillebil-salene til?

«Det er umulig å se for seg at vi kan fostre gode regissører, filmarbeidere og kritikere uten cinemateker,» skriver Ellen Engelstad. Foto: Flickr/common
«Det er umulig å se for seg at vi kan fostre gode regissører, filmarbeidere og kritikere uten cinemateker,» skriver Ellen Engelstad. Foto: Flickr/common

Cinemateket er mer populært enn annen høykultur og de siste årene har besøkstallene gått jevnt oppover. Like fullt finansieres alle viktige kulturinstitusjoner i Norge av staten for å holde billettprisene på et rimelig nivå. I 2010 kostet hver solgte billett på Den Norske Opera & ballett staten 1 598 kroner, på Nationaltheatret 798 kroner. Tallene for cinemateket er nok lavere, men noe må staten bidra med om vi vil ha en levende filmkultur. Og det virker det som regjeringen vil ha om vi ser på tallene for produksjonsstøtte.

Vi vil lage, ikke se
Hvert år får flere titalls norske filmer støtte til å utvikles og fullføres, noen kommersielle, andre svært smale. Vi vil trekke til oss flere utenlandske filmproduksjoner og er stolte når norske regissører gjør det stort i utlandet, senest Morten Tyldum under Oscarutdelingen og Joakim Trier i Cannes. Vi vil altså lage film, men ikke se den. Dette er meningsløst, og jobber mot sin hensikt også på produksjonssiden. For når mange av filmene som lages med skattefinansierte midler, er for korte og smale til å gå på kommersiell kino, er deres visningssteder cinematekene. Om unge filmskapere får penger til å lage film, men ikke mulighet til å møte et publikum, er mye av poenget med tildelingen borte. Og vi som har vært med på å betale for filmene, bør ha mulighet til å se dem.

Everything she knew or ever became was because of it.

For det andre er det umulig å se for seg at vi kan fostre gode regissører, filmarbeidere og kritikere uten cinemateker. Spør hvem som helst i filmbransjen. De vil si at de blir gode av å se mye film. Dette er så elementært at nær alle byer av en viss størrelse har statlig finansiert filmformidling.

«Mange har en historie om sitt forhold til Cinemateket og om sine beste filmopplevelser,» skriver Ellen Engelstad. Foto: Flickr/common.
«Mange har en historie om sitt forhold til Cinemateket og om sine beste filmopplevelser,» skriver Ellen Engelstad. Foto: Flickr/common.

Vantro henvendelser
Lederen for Cinemateket i Oslo, Jan Langlo, sier til Vårt Land at han har fått flere vantro henvendelser fra ledere av cinemateker rundt om i verden. Men kanskje er det ingen grunn til bekymring? Regjeringen sier at Cinemateket skal hives ut av både lokaler og rammer, samtidig som den hevder intensjonen er at «det ikke skal legges ned eller få dårligere rammevilkår». Denne dobbeltkommunikasjonen og usikkerheten er det som har fått tusenvis av mennesker til å melde sin støtte i løpet av få dager.

Mange har en historie om sitt forhold til cinemateket og om sine beste filmopplevelser. Min kan best oppsummeres ved å parafrasere Ilsa Lund, den norske filmheltinnen fra Casablanca i Ingrid Bergmans skikkelse, en annen stor cinematekfavoritt. It’s about a girl who had just discovered the cinematheque in her home in Oslo. It opened up for her a whole beautiful world full of knowledge and thoughts and ideals. Everything she knew or ever became was because of it.

En forkortet versjon av denne teksten sto på trykk i Klassekampen, lørdag 5. juni.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.