Et forsvar for en solidarisk tjenestepensjon

Foto: __MV__ Foto: __MV__

I avtalen mellom partiene fra Høyre til Arbeiderpartiet, som la grunnlaget for pensjonsreformen, lovet man at offentlig tjenestepensjon skulle sikres: «Tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres». Levealdersjustering skulle innføres, og pensjonsordningen skulle tilpasses folketrygdreformen. Avtalens formulering om videreføring av offentlig tjenestepensjon var likevel helt sentralt for å sikre oppslutning om reformen.

Dette har regjeringen nå forlatt. I desember la Arbeids- og sosialdepartementet fram en rapport om hvordan de ønsker å endre offentlig tjenestepensjon. Den er et klart brudd på avtalen fra 2005. I stedet er det full tilpasning til hovedprinsippene i pensjonsreformen:[1]

  • Alle år i jobb skal gi pensjonsopptjening
  • Tjenestepensjonen skal beregnes uavhengig av folketrygden
  • Pensjonen skal kunne tas ut fleksibelt fra 62 år og kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet

I tillegg ønsker departementet å legge om avtalefestet pensjon (AFP): Fra å ha vært en førtidspensjon for de som trenger det, vil de at det skal bli en tilleggspensjon etter mønster av privat sektor. Der er AFP et pensjonstillegg til alle som er kvalifisert, og som de får uavhengig av når de slutter i jobben og om de trenger det for å få en god pensjon.

Noen får mye mindre enn i dag, andre mer.

Er gullpensjon til noen viktigere enn god pensjon for mange?
Rapporten illustrerer at konsekvensene for fordeling av alderspensjon kan bli dramatisk. Noen får mye mindre enn i dag, andre mer.

Foto: Dimitry Ryzhkov
Foto: Dimitry Ryzhkov

Grupper av ansatte som i dag får relativt lik pensjon, vil oppleve at de som er friske, har jobb som hobby og kan stå lenge i arbeid, får mer enn dobbelt så mye i alderspensjon som de som ikke klarer å jobbe like lenge. Uavhengig av levealdersjustering, som i seg selv er uheldig og reduserer all pensjon, er det mest dramatiske med Arbeids- og Sosialdepartementets forslag hvor store forskjeller det vil bli i alderspensjon. I rapporten sammenliknes pensjon hvis den tas ut ved 62 år med hvordan den blir hvis man jobber til man er 70.

Eksemplene viser at en som jobber til han er 70 år, vil få rundt dobbelt så mye i alderspensjon som en som må gi seg ved 62 år.

Kari får 45 prosent av lønna i pensjon. Per havner på 115 prosent.

Alle som kjenner norsk arbeidsliv, vet at for svært mange er det en illusjon å jobbe lenge etter at en fyller 62 år. Spesielt gjelder det i fysisk og psykisk tunge jobber – yrker som avtalefestet pensjon var ment for. Illustrerende er rapportens standardeksempel. Med en lønn på 540 000 og 35 års opptjening vil en som jobber til 70, få 103 prosent av lønn (før levealdersjustering), mens en bare får 52 prosent hvis en går av ved 62 år. I dag får begge rundt 70 prosent av sluttlønn.

stein stugu5

Enda verre blir omfordelingen når en sammenlikner kvinner og menns yrkesmønster. Kvinner har færre år i arbeidslivet og jobber mer deltid. 30 års opptjening i full stilling, som er kravet for full pensjon, gjør det mulig for mange av disse å få en ok pensjon likevel. Sammenlikner vi da en person, Kari, med 30 års opptjening, men som må gå av ved 62, med Per som har samme lønn, 40 år før 62 år, men står i jobb til han er 70 år, ser vi dramatisk økte forskjeller. Kari får 45 prosent av lønna i pensjon. Per havner på 115 prosent. Og selv etter lavealdersjustering vil mange få mer i pensjon enn tidligere lønn. Den enorme forskjellen i pensjonsnivå endres ikke. Offentlig tjenestepensjon må endres når vi nå går over til nye opptjeningsregler i folketrygden. Men det er uakseptabelt med så store forskjeller som det departementet legger opp til.

Alle som kjenner norsk arbeidsliv, vet at for svært mange er det en illusjon å jobbe lenge etter at en fyller 62 år.

Var ny AFP i privat sektor nødvendig?
Departementet ønsker å endre AFP etter mønster av privat sektor. Men var det egentlig nødvendig å endre den fra en solidarisk tidligpensjon til en usolidarisk tilleggspensjon? Hovedbegrunnelsen var ønsket om å holde folk lenger i arbeid. Og det jobbes lenger enn før, også der privat AFP er innført. Noen jobber litt lenger fordi de kan kombinere pensjon fritt med inntekt. Andre jobber lenger fordi de har tjent for lite til å gå av med pensjon før de nærmer seg 67 år. Kravet for å gå av ved 62 år er en inntekt på over 340 000 i året i 40 år. Dette er opptjeningskravet med AFP. Uten AFP må du ha tjent rundt 430 000. Uten rett til alderspensjon fortsetter en selvfølgelig i jobb, hvis en kan. Dette bidrar også til høyere avgangsalder.

Nye tall fra NAV viser at avgangsalderen steg, også før pensjonsreformen.[2] Forventet yrkesaktivitet etter fylte 50 år har steget jevnt siden 2005. Eneste lille unntak utløses av finanskrisa. Kraftig økning i avgangsalder ser vi også i offentlig sektor. Dette dokumenteres i rapporten fra Arbeids- Sosialdepartementet. Andelen som tar ut AFP ved 62 eller 63 år, har gått nedover i mange år. Et eksempel er i kommunenes fellesordning som administreres av Kommunal Landspensjonskasse (KLP). En viktig grunn er at mange kommuner sparer utgifter til AFP hvis de legger forholdene til rette for eldre arbeidstakere. Med offentlig AFP lønner det seg å holde eldre i arbeid, en effekt som er fjernet med privat AFP.

Hvorfor skal da offentlig AFP endres? Det kan i alle fall ikke være for å spare penger. KLP anslår at kostnadene ved AFP etter mønster av privat sektor vil være høyere enn dagens AFP-kostnader: opp fra rundt 2 prosent av lønn til 2,5-2,6 prosent.[3]

Enda verre blir omfordelingen når en sammenlikner kvinner og menns yrkesmønster.

Hvor viktig er det egentlig å holde flest mulig i arbeid lengst mulig? En viktig forutsetning for pensjonsreformen var en hypotese om at vi har et nærmest ubegrenset behov for arbeidskraft i Norge. Lite tyder på det i dag. Vi står midt oppe i en svært forventet oljekrise med økende arbeidsledighet. Mange bedrifter, som Statoil, tilbyr sluttpakker for å få eldre ut av arbeid. Når en virksomhet skal tilpasse seg mindre aktivitet – «styrke konkurranseevnen» – er dette som forventet. At arbeidsledigheten vil gå både opp og ned, burde ikke forbause noen. Da er AFP som tidligpensjon et vesentlig mer fleksibelt redskap enn den tilleggspensjonen vi har fått i privat sektor.

Endringene i folketrygden gjør det nødvendig med endringer av offentlig tjenestepensjon. Men endringene må ta vare på det beste i pensjonsordningen: en AFP som er målrettet mot de som trenger det og en solidarisk opptjeningspolitikk som sikrer flest mulig en anstendig pensjon. Det vi ikke trenger, er en fordelingspolitikk som ikke bare viderefører store inntektsforskjeller, men som også gjør dem enda større når vi blir pensjonister enn da vi var arbeidstakere.

[1] Fra mandatet til rapporten om ny tjenestepensjon i offentlig sektor. Vedlegg 1 til rapporten fra Aarbeids- og Sosialdepartementet.
[2] Oddbjørn Haga. Forventa pensjoneringsalder og yrkesaktivitet. Arbeid og velferd 2/2015.
[3] Arbeids- og Sosialdepartementets rapport, side 177.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.