Dritten i midten – og hvordan vinner man egentlig valg?

Lingvisten George Lakoff. Foto: Pop!Tech/Flickr Lingvisten George Lakoff. Foto: Pop!Tech/Flickr

Å gå mot sentrum er en politisk mulighet, ikke en strategisk nødvendighet.

BOKOMTALE: Flytvelgerteorien har stått sentralt i forståelsen av hvordan de store partiene til høyre og venstre kan lykkes med å vinne valg. Kort fortalt handler det om å tilpasse politikken til de velgerne som ligger mellom høyre- og venstresiden, og som kan tenke seg å gå fra en blokk til en annen.

Det gjøres ved å bevege seg mot sentrum.

Tidligere AP-strateg Tarjei Skirbekk virker overbevist om denne strategien i sin bok Hvordan vinne valg. Her henviser han hyppig til oppskriften bak New Labour, Nya Moderaterna og danske Venstres valgsuksesser.

Sentrumhysteri
Det er skapt en nærmest hegemonisk oppfatning om at veien til valgseier går via sentrum. Politisk kommentator i Aftenposten, Thomas Boe Hornburg, advarte for eksempel nylig om at AP kan miste de viktige «lilla velgerne» hvis de sklir for langt vekk fra Høyre.

Denne teorien virker logisk og enkel. Men er det også dens svakhet – at den er for enkel?

En svensk bok om politisk kommunikasjon, også den skrevet av en sosialdemokrat, tar for seg noen faglige innvendinger mot flytvelgerteorien som har vært lite synlige i Norge. I boka Ordens makt i politiken, utgitt på Katalys i 2014, har Sara Gunnerud skrevet et eget kapittel om såkalte mittenväljare.

Hun lener seg på arbeidet til den amerikanske lingvisten George Lakoff, som med sine teorier om metaforer (framing) har fått mange tilhengere innen politisk kommunikasjon.

«Hvordan vinne valg» – Tarjei Skibekk. (Spartacus, 2015).
«Hvordan vinne valg. Moderne politisk kommunikasjon» – Tarjei Skibekk. (Spartacus, 2015).

Metaforenes makt
Lakoffs poeng er at vi tenker og ressonnerer i bilder og metaforer. Dette danner rammer rundt hvordan vi tenker, som igjen blir avgjørende for hvilke slutninger vi drar. Et klassisk eksempel er forskjellen på om legen din forteller deg at operasjonen du skal gjennom, gir 75 prosent sjanse for å overleve – eller om du får vite at en av fire dør.

Statistisk er det likt, men det føles på ingen måte slik.

Metaforene vi omgir oss med, er mektige, og de forsterkes når de gjentas. Det er som å gå opp en sti, skriver Gunnerud: For hver gang blir stien tydeligere og lettere å gå. I praksis betyr det at budskap må gjentas over tid for at de skal sette seg og bli virkningsfulle. Det betyr også at det sjeldent er lurt å gjenta andres anklager mot deg, selv ikke når du skal benekte dem. Det blir som å si «ikke tenk på en elefant!» (forøvrig en av Lakoffs boktitler).

Det er mye fornuftig i teorien om framing. Også Skirbekk henviser til den flere ganger.

Men Skirbekk gjengir ikke hele Lakoffs teori. Dermed svinger han unna Lakoffs innvendinger mot flytvelgerteorien.

«Opp om morran» vs «skape arbeidsplasser»
Amerikaneren har forsket på hvilke overordna rammer som dominerer venstre- og høyreorienterte velgere. Han fant at de tenkte med helt ulike rammer og dermed endte opp med ulike verdier.

Den borgerlige ser en Bjørn Kjos som skaper arbeidsplasser. Den progressive ser en som jakter kortsiktig profitt på bekostning av de ansattes trygghet. En ser arbeidsledigheten stige og tenker «nå må samfunnet skape flere jobber», en annen tenker «nå må folk begynne å stå opp om morran».

Borgerlige ser en Bjørn Kjos som skaper arbeidsplasser. Progressive ser en som jakter kortsiktig profitt.

«Ordens makt i politiken» – Sara Gunnerud. (Katalys, 2015).
«Ordens makt i politiken» – Sara Gunnerud. (Katalys, 2014).

Flytvelgerne er ikke lilla
Det interessante i denne sammenhengen er hva Lakoff fant ut om flytvelgerne. Flytvelgerne er ikke velgere som er «lilla», i midten (som det heter i Sverige) eller i flyt mellom partiene. De ønsker ikke alltid «passelig» skattenivå eller «litt» personvern. De er heller ikke mer ambivalente enn andre. De er velgere som er såkalt «bikonseptuelle». De har noen verdier som tilhører høyresidens verdensbilde, og andre som tilhører venstresiden. Ifølge hans funn er bildet av flytvelgerne som usikre, uengasjerte sjeler som hvileløst driver mellom høyre og venstre, en myte.

Som en konsekvens av dette er Lakoff kritisk til ideen om å gå mot sentrum for å vinne valg.

Det vil gjøre egne kjernevelgere usikre, og man risikerer å framstå falsk, ifølge Gunnerud. I stedet bør man satse på å styrke de oppfatningene hos målgruppa hvor man allerede deler verdigrunnlag. Man bør tråkke sine sterkeste stier oftest mulig, for å følge metaforen. For venstresida sin del handler det om å snakke mest mulig om små økonomiske forskjeller (selv om Støre strengt tatt ikke har tatt til orde for å minske forskjellene, bare unngå at de øker), og droppe forsøk på å være like gode som Høyre på såkalt valgfrihet og andre saker på Høyres hjemmebane.

Bildet av flytvelgerne som usikre, uengasjerte sjeler er en myte.

Flytter tyngdefeltet
Til dette kan man innvende at flere av de som har gått mot sentrum, utvilsomt har gjort gode valg. Men det er vanskelig å isolere enkeltforhold for å forstå hva som virkelig skapte vinneroppskriften. Dessuten finnes det også nok av eksempler på venstrepartier som har forsøkt å gå mot sentrum, med dårlige resultater.

En vel så relevant innvending er faren for å flytte hele det politiske tyngdefeltet. Når store partier flytter seg, flyttes også rommet for hva som oppfattes som «sunn fornuft». Faren er at man på kort sikt kan mobilisere nok nye velgere til valgseier ved å gå mot sentrum, men på lengre sikt ender opp med et mer høyrevridd samfunn.

Man får sosialdemokratiske regjeringer i borgerlige samfunn.

Aldri gi etter
Det er selvfølgelig lett å avfeie min kritikk som partipolitisk tautrekking, hvor målet er å holde sosialdemokratiske partier så langt til venstre som mulig. Da er det verdt å merke seg at også ledende republikanske strateger advarer mot denne taktikken om å gå mot sentrum på kortsiktig jakt etter velgere. Frank Luntz, mannen bak uttrykk som climate change og death tax, har rådet Republikanerne til å aldri gi etter på hva du vil gjøre – men å heller endre måten man prater om det du vil gjøre. Karl Rove, den norskættede og innflytelsesrike rådgiveren til George W. Bush, har kommet med liknende råd.

Når store partier flytter seg, flyttes også rommet for hva som oppfattes som «sunn fornuft».

Å gå mot sentrum er altså en politisk mulighet, men ikke en strategisk nødvendighet. Det spørs om det for Skirbekks del er et politisk ønske fordekt som nødvendighet, men det blir selvsagt ren spekulasjon. Uansett bør bøker om strategisk kommunikasjon ta seg bryet med å diskutere begrunnelsen for egne vedtatte sannheter og være åpne om hvilke politiske implikasjoner de medfører. Så om du kun skal lese én bok om politisk kommunikasjon i år, vil jeg anbefale Ordens makt i politiken foran Hvordan vinne valg.

100 sider kortere er den også. Mer tid til å gå opp stiene.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

  • Tarjei Skirbekk

    Takk for refleksjoner rundt et av mange tema som tas opp i boken “Hvordan vinne valg”. Bare noen korte avklaringer i forhold til teksten over:

    1. Jeg anbefaler ingen partier å flytte seg til venstre, mot sentrum eller til høyre.
    2. Jeg sier ikke at partier må forlate sine verdier – snarere tvert i mot. Men mange må trolig kommunisere på en annen måte. Framing er et aspekt i dette.
    3. Selv om en frase eller ståsted gjentas i en uendelige – vil det ikke flytte eller mobilisere velgere hvis det som sies ikke oppleves som relevant for velgerne. Det partier sier må treffe en problemstilling som oppleves som viktig.
    4. Ja, jeg viser til internasjonale valgsuksesser (både fra høyresiden og fra venstresiden) for å se hva vi kan lære av dem.
    5.Jeg er ikke politiker og jobber ikke lengre med politikk – og har ingen politisk dagsorden. Det tror jeg den svenske tankesmien Katalyst har (en posisjon som trolig ikke
    ligger så langt unna Aastebøl og Manifest).

    Det finnes ikke to streker under svar i politisk kommunikasjon. Derfor er det bra med innvedninger og andre oppfatninger om hva som må til for å vinne valg. Kanskje ser vi noen resultater av Aastebøls teorier i Rødts valgresultat til høsten.