Den europeiske byggeplassen

manifestlogoliten copy

Ideologiene er tilbake, det er en av sannhetene i finanskrisens kjølvann. Om det er sant på nasjonalt nivå – hvor alle ikke lenger er lyseblå nyliberalere med sans for storkapital og med velferd som et plaster på såret – bør det også være sant om EU. Hvordan har det virket inn på den europeiske venstresidens selvforståelse og politiske portefølje?

Det mest åpenbare man kan si er at rommet for nytenkning er større nå enn det har vært på noe tidspunkt de siste tre tiårene, da høyrebølgen og dens videreføring under sosialdemokratisk ledelse på 1990-tallet la premissene for politikken. Keynes er tilbake, i varierende nasjonale tapninger, og respekten for kapitaleiere og finansakrobater har blitt mindre. Men noen ny og entydig fortolkning av samtiden har man ennå ikke greid å formulere.

Å yte etter evne og få etter behov er et prinsipp som kan prøves ut i praksis.

Venstresidens svar
I Frankrike har president François Hollande støtt mot skarpe skjær i sjøen i løpet av sitt første drøye halvår som president. Toppskatten på inntekter over en million euro er et symbolgrep som ikke akkurat har vært noen strålende suksess i fransk opinion. Velferdspolitikken har så langt vært vrang og vanskelig å få taket på, både fordi den mangler førende prinsipper og fordi franskmennenes statskasse er tom. Økonomiske nedgangstider setter klare begrensninger for hva staten kan gjøre. Stor ulikhet setter dessuten snevre rammer for hva myndighetene kan få til gjennom utjevningspolitikk. Det ser unektelig urimelig ut å betale 75 prosent skatt av øverste delen av inntekten, i alle fall er det et enkelt grep for den borgerlige pressen å fremstille det slik.

Mot det argumentet hjelper det lite for Hollande å peke på at det er vel så urimelig å akseptere store strukturelle ulikheter, vedvarende høy arbeidsledighet og få muligheter for sosial mobilitet. Problemet med progressiv beskatning er at den bare trer inn med en kompensasjon i siste ledd av fordelingspolitikken. Effektive og varige politiske grep for å skape sosial rettferdighet må imidlertid gripe hele kjeden tilbake til utdannings- og familiepolitikk, via næringspolitikk og arbeidsmarked til fagbevegelsen. Det kan den franske regjeringen gjøre, men resultatene vil ikke kunne spores – eller feires – på kort sikt.

For EU-skeptikere til venstre er unionen ingenting annet enn et klamt og blått bakteppe.

Britiske Labours leder Ed Miliband sysler med nettopp disse tankene om at alt henger sammen i sine stadige referanser til «one nation Labour». Det er et begrepstyveri venstresiden kunne tjene på å gjøre mer av. Tanken om at britene var én nasjon var noe av en kjæledegge for de konservative i siste halvdel av det nittende århundret, med statsminister Benjamin Disraeli som opphavsmann, og med brodd både mot dem som ønsket selvstyre i Irland og de som mente at arbeiderklassen burde feie både tradisjoner og kapitalister fullstendig av banen. Tanken var filantropisk, det handlet om å skape nasjonalt samhold ved at de høye herrer skulle bøye seg ned til de svakeste og la dem ta del i det store fellesskapet. Venstresidens svar har handlet om likeverd og ikke om veldedighet. Men den grunnleggende fellesskapstanken er et nyttig utgangspunkt for et sosialdemokrati etter Thatcher og etter Blair og Brown. Å yte etter evne og få etter behov er et prinsipp som kan prøves ut i praksis. En finansakrobat og en vaskehjelp i City skal kunne se hverandre i øynene og gjenta de ordene, og mantraet skal også en velferdsmottager i tredje generasjon, en arbeidsinnvandrer fra Litauen og en sosialarbeider i Luton kunne stå inne for.

Det bør suppleres med forhold i arbeidslivet der dagens minimum wage erstattes med en living wage som arbeidsgivere selv vedtar å følge opp i samarbeid med arbeidstakernes organisasjoner. Anstendige forhold i arbeidslivet skal gjøre det mindre nødvendig med kompensasjon i ettertid gjennom skatt og trygd. Og utnyttelse i enhver form skal slås ned på, enten det gjelder private eiendomshaier eller tilbydere av offentlige tjenester som transport, vann og elektrisitet.

Venstresidens svøpe i det europeiske samarbeidet har handlet om fraværet av en konsistent politisk strategi.

Europa er et skjebnefellesskap
Hvor kommer Europa inn i det kaos av muligheter og begrensninger som den europeiske venstresiden bakser med? For EU-skeptikere til venstre er unionen ingenting annet enn et klamt og blått bakteppe som hindrer medlemslandenes reise mot radikale løsninger. Men virkeligheten er definitivt mer komplisert enn som så. Europa er et skjebnefellesskap, både politisk og økonomisk. I det dypt integrerte handelsområdet som Europa er i dag, er det bare koordinerte strategier som kan gi nasjonale økonomier ny fart. Og et dypt og veletablert politisk samarbeid er det eneste tenkelige middelet for å få det til.

Konkret betyr det at en effektiv motkonjunkturpolitikk med Keynes som sentral – men ikke eneste – inspirasjonskilde ikke kan være et nasjonalt anliggende, men et europeisk. Og i det indre markedet må arbeidsliv og trygdesystem tilpasses en virkelighet hvor mennesker flytter stadig lettere på seg, slik varer, tjenester og kapital allerede har gjort i flere generasjoner.

Dette er ikke akkurat revolusjonerende opplysninger å bringe til torgs. Men venstresidens svøpe i det europeiske samarbeidet har handlet om fraværet av en konsistent politisk strategi på tvers av territorielle nivåer. I stedet har man forfalt til nasjonalistiske besvergelser eller – kanskje enda verre – en fårete aksept av den nyliberale politikken som høyresiden serverer.

Må slåss på flere nivåer
Sosialdemokrater til alle tider har vært vant til påstanden om at de har sviktet sosialismens idégrunnlag og kun har tanketomme floskler og teknokrati å tilby. En mer presis analyse når det gjelder europeisk samarbeid er at venstresiden som helhet aldri har slått seg til lags med at politiske tvekamper må utkjempes parallelt på lokalt, nasjonalt og overnasjonalt nivå. For den liberale partifamilien var dette aldri noen stor nøtt å knekke, ei heller for kristeligdemokrater. Men der sosialdemokrater satt fast i etterkrigstidens nasjonale velferdsstat, har de i det minste vært mer tilpasningsdyktige enn den mer ytterliggående venstresiden, som ofte har vært motstandere av alle arenaer med politisk makt utenfor bydelsmøtene og eventuelt den store verdensrevolusjonen som aldri kom.

Et Europa som ikke makter å gå sammen om et anstendig arbeidsliv, førsteklasses utdanning, høy verdiskaping og sosial utjevning, er et kontinent uten bærekraft.

Akkurat det har sjelden vært noen fullverdig politisk strategi og er det heller ikke i dag. Hele venstresiden har alt å kjempe for på nasjonalt nivå, og det er innenfor nasjonalstatens rammer at suppeskåler serveres og arbeid, skatt og trygd er forankret. Men for både Hollande, Miliband, Steinbrück, Thorning-Schmidt og de andre lederne på venstresiden handler virkeligheten også om et Europa som enten må løfte i flokk eller hver for seg sitte maktesløse å se på at fremtiden utvikler seg som den vil. Samarbeid må til om Europa ha noen som helst slags betydning i den globale vektskåla, enten det er handel, klima eller fredsbygging det handler om. Et Europa som ikke makter å gå sammen om et anstendig arbeidsliv, førsteklasses utdanning, høy verdiskaping og sosial utjevning er et kontinent uten bærekraft. Det finnes ikke noe alternativ til samarbeid for å bevare en europeisk way of life, ingen plan B tuftet på nasjonal sjølberging.

EU er så visst ikke det eneste svaret her, og det er virkelig ikke en organisasjon som er optimalt skrudd sammen for å sikre likeverd, demokrati og sosial utjevning. Men det er innenfor institusjonene, der beslutninger formes, at venstresiden må trekke politikken i ønsket retning. Djevelen, også den nyliberale, kommer seg raskt til bordet selv uten invitasjon, om ikke befolkningene i Europa samler seg om å holde ham vekk. Det er ikke noe med store politiske enheters natur – ei heller EU – som gjør dem høyrevridde. Det er heller ikke slik at handel kun tjener kapitaleieres mål. På den europeiske byggeplassen er det venstresidens oppgave å bevise det i årene som kommer.

 

  • digi_owl

    Første trinn må være å få ned privatgjelda. Den fungere som en møllestein rundt nasjonaløkonomienes framdrift.

    Andre trinn vil være å finne ett alternativ til uendelig vekst som målsetting for samfunnet. Uendelig vekst er en fysisk umulighet, både på grunn av begrenset tilgang på råmateriale og mettet marked.