De Grønne og venstresiden

Foto_ Monica Løvdahl-4

Stein Ørnhøi skriver i Manifest Tidsskrift at SV, Rødt og De Grønne bør slå seg sammen. Min første tanke er at det skjer den dagen griser kan fly. Men jeg tenker også på venstresidens påstander om De Grønne i valgkampen. Påstander om at De Grønne er et borgerlig parti, at vi nekter å forholde oss til høyre/venstre-aksen og at vi tror miljø- og klimaspørsmål er frikoblet den samme aksen. Med disse påstandene tar venstresidens talspersoner feil. Samtidig avliver De Grønnes svar fullstendig ideen om et felles parti.

I realiteten er påstandene forskjellige tolkninger av De Grønne sin posisjon som blokkuavhengig parti. Denne posisjonen bygger på erkjennelsen av at Arbeiderpartiet og Høyre er så like at det ikke er fruktbart å knytte seg til den ene av de. En annen erkjennelse, som ikke er uttalt av partiet men som jeg selv kjenner veldig på, er at det heller ikke er særlig fruktbart å plante beina i den kvikksanden som er til venstre for Arbeiderpartiet. Valgresultatet viser at erkjennelsen er rett; om du mener det haster å bryte med veksttvangen i økonomien er ytre venstre feil sted å være.

Generasjonskonlikten overskygger konflikten
Nekter De Grønne å forholde seg til høyre/venstre-aksen? Det finnes mange konfliktlinjer i politikken, men den økonomiske høyre/venstre-aksen har dominert. Konflikten mellom arbeid og kapital har vært den viktigste konfliktlinjen i samfunnet, og politikken har derfor blitt inndelt deretter. Når De Grønne nekter å la seg plassere med utgangspunkt i denne linjen, er det ikke fordi vi ikke anerkjenner at den eksisterer, det er fordi vi mener den ikke lengre er den viktigste.

Det har vokst fram en konfliktlinje hvor arbeid og kapital står samlet på den ene siden.

For å ha sagt det med en gang: konflikten mellom arbeid og kapital eksisterer. Det er en påstand som bekreftes hver gang tariffavtaler forhandles. Hver gang det er streik. En påstand om at konfliktlinjen ikke eksisterer er beviselig gal.

Samtidig har det vokst fram en konfliktlinje hvor arbeid og kapital står samlet på den ene siden, og fremtidige generasjoner, dyr og det biologiske mangfoldet for øvrig står på den andre. Enigheten om at konflikten i samfunnet handler om hvem som skal få mest av den årlige veksten i økonomien illustrerer at generasjonskonflikten overtar for konflikten mellom arbeid og kapital. En allianse av representanter for herskergenerasjonen, bestående av Statoil, de tre store partiene, LO og NHO velger bort artsmangfold, matsikkerhet og muligheten til å holde global oppvarming under to grader, til fordel for kortsiktig profitt.

Generasjonskonflikten berører livsgrunnlaget til alt på jorda. Hvis De Grønne skulle latt den økonomiske høyre/venstre-aksen definere vår posisjoner i det politiske landskapet, ville vi mistet muligheten til å påvise det eksisterende politiske paradigmet sitt svik mot de som kommer etter oss. Å gjøre generasjonskonflikten til hovedsak, er det eneste som i dag kan skape «rettferd og fred for din sønn».

Grønt og grått, ikke rødt og blått
I valgkampen snakket De Grønne om dette ved å si at «skillet i dag går ikke mellom rødt og blått, men mellom grønt og grått». Vi har valgt et språk som ikke er avhengig av de gamle begrepene eller hvilke bilder du har på veggen, noe venstresiden muligens kan ta lærdom av.

Men er miljø- og klimasak frikoblet den økonomiske høyre/venstre-aksen? Både ja og nei. Hvis du bare forholder deg til dagens høyre/venstre-motsetningene, som kun handler om hvem som skal få lov til å forbruke den økologiske gjelden som vi stadig tar opp mer av, så blir aksen irrelevant. Men om du ser på spørsmålene om veksttvang og behovet for fordeling av goder mellom nord og sør, blir høyre/venstre-aksen mer fruktbar.

Da vi i valgkampen ble sitert på at en TV godt kan koste en månedslønn, var det få på venstresiden som kom støttende til.

Venstresiden har da mulighet til å velge hvilken måte de vil bruke høyre/venstre-aksen. Et tiltak som De Grønne kan tenkes å fremme i Stortinget, er at vi må sette importstandarder som sikrer at det vi importerer er produsert på en måte som er både økologisk og sosialt bærekraftig. Men da vi i valgkampen ble sitert på at en TV godt kan koste en månedslønn, var det få på venstresiden som kom støttende til. En utfordring til venstresiden er dermed om de er enige i at Fair Trade-lignende standarder på importvarer, med tilhørende prisøkning, vil øke livskvaliteten vår.

Ut av veksttvangen
Menneskehetens størst utfordring er hvordan vi skal fri oss fra veksttvangen i økonomien. Ingen løsning på klimakrisa finnes uten en løsning på veksttvangen. På venstresiden er svaret at vi må fri oss fra kapitalismen som sådan. Hittil i historien har slike forsøk fungert dårlige, både for folk og for miljø. Jeg mener det er galt å forsøke å løse moderne utfordringer med utgangspunkt i teser som ble formulert før noen kunne forestille seg hva vi står ovenfor. Det er en kritikk som retter seg like mye mot begge sider av det som jeg håper er gårsdagens politiske motpoler.

Klimaløsningen må komme nå. Innenfor rammene av dagens system.

Jeg har ikke tro på at klimakrisa bare løses ved å knuse kapitalismen. Det kan godt være at kapitalismen kan eller bør falle, men klimakrisen har ikke tid til å vente på utfallet av den sondringen. Klimaløsningen må komme nå. Innenfor rammene av dagens system. Stikkord for løsningen er kretsløpsøkonomi, privat profittmotiv begrenset av demokratisk styring og begrenset størrelse på økonomiske enheter, uformell frivillig organisering og mye mer. Om dette gjør oss til et borgerlig parti, så er De Grønne et borgerlig parti. Samtidig vil det gjøre at betegnelsen «borgerlig parti» mister alt innhold som begrepet noen gang har hatt.

Det unike er at De Grønne ikke påstår å ha løsningen på alt. Vi nøyer oss foreløpig med å stake ut en ny kurs og inviterer alle som vil være med til en stor workshop. Med et slik utgangspunkt er det nok dessverre ingen realitet i et forslag om å slå seg sammen med fortiden.

Les også: Stein Ørnhøis artikkel om hvorfor SV, Rødt og De Grønne bør slå seg sammen.

  • mercury4096

    De grønne støtter altså for sosial dumping og økte forskjeller, så lenge miljøet reddes. Det er faktisk uetisk. Videre er det umulig å vinne gehør for nullvekst, eller lavere vekst på høyresiden, da dette er en helt nødvendig del av kapitalismen. Fint at de grønne tar borgelige miljøvelgere. Spørsmålet er hvor lenge de lar seg lure.