Algoritmenes tidsalder

idahestmanprofil

Denne måneden har den populære politiske drama-serien «House of Cards» premiere på sin andre sesong. At den skulle bli en hit, kom nok ikke som en kake i fleisen på produsenten Netflix. Det lå jo i kortene. Hvorfor? Emmy-yndlingen er en av de første TV-seriene som er laget ved hjelp av algoritmer. Innholdssjef Ted Sarandos hadde på forhånd sjekket brukerne av Netflix’ strømmevaner, og konkludert med at regissør David Fincher og seriens skruppelløse maktmann spilt av Kevin Spacey hadde et publikum, før strømmegiganten vant budrunden på manuset. «It looked incredibly promising» har Sarandos fortalt Times Magazine. Selvsagt. Han hadde jo regnet ut at serien ville bli en suksess, og de fleste av oss liker «House of Cards». Hvorfor skulle vi ikke det?

House_of_Cards_Season_2_16

Koden til kommersiell underholdning
Netflix er en fremadstormende streamer av TV-serier og film, og knuser samtlige konkurrerende streamingtjenester, som kvalitets-seriestreameren HBO Nordic. Nøkkelen til Netflix’ suksess er ikke bare en smart markedsmodell, men skyldes sannsynligvis også den grensesprengende bruken av algoritmer: Koden til den kommersielle underholdningen, koden til hva vi tror vi liker. Allerede i 2006 kunne Netflix tilby en million dollar til den første utvikleren av en filmanbefalings-algoritme som kunne slå den eksisterende algoritmen Cinematch i å forutse hvordan kunder vurderer filmer og TV-serier. Strømmetjeneren overvåker også nedlastningstjenere som Piratebay i sin kartlegging av populære filmer og serier – dette til tross for at Netflix har uttalt at de tar avstand fra ulovlig nedlastning. Hvem vil vel ikke lære fiendens publikum å kjenne?

De vet også hva vi ikke liker, hva som gjør at vi slutter å se på en serie. På basis av dette kan de dermed forutse hva vi vil komme til å like i fremtiden.

Netflix holder øye med oss. Hver gang vi trykker pause, spoler tilbake eller fremover, registreres det et sted. Det er dessuten satt ned egne team til å studere hva i all verden som er så spesielt med enkelte scener når mange nok folk skrur av på samme tidspunkt, eller ser samme sekvens på nytt. De vet også hva vi ikke liker, hva som gjør at vi slutter å se på en serie. På basis av dette kan de dermed forutse hva vi vil komme til å like i fremtiden. Netflix har kontroll. De kan spå fremtiden bedre, for din egen audiovisuelle komfort.

Når Netflix har så mye kontroll og viten om oss og over hva vi allerede foretrekker å se, er det enkelt å lede oss litt på vei. Sannsynligvis vil vi klikke på noe vi ikke har sett eller hørt før, men som er satt sammen av elementer vi allerede har sansen for, enten det er typiske karakterer, tema, skuespillere, sjangere eller regissører.

Hvorfor er det et problem? Hvorfor kan ikke oddsen være på vår side, slik at sjansene er større for at vi aldri mer blir skuffa over en dårlig TV-serie? Dessuten har vi da hatt liknende metoder for å måle filmer og TV-seriers publikumsappell før. Motargumentene kan for noen kanskje forstås bedre om et par år, men problemene med å basere seg på en slik overvåkning er flere.

Hvorfor slår vi av eller på?
Forskere på området spår at firmaene som i framtida mest effektivt finner ut hvordan de kan bruke dataene vi gir fra oss hver gang vi klikker «like», «play», «spol» eller «stopp», med tiden vil vite mer om oss enn vi vet selv. Bruken av algoritmenes forutinntatthet får meg til å tenke på fremtidsdystopier der maskinene har fått menneskelige egenskaper, og gjør stadig flere menneskelige oppgaver for å avlaste oss, og vi bare venter på at det skal gå galt. Vi har utallige filmer om temaet,som kanskje ikke speiler virkeligen. Men vi ser nå en liten tendens. Når søkeresultatene dine på Google er innretta etter klikkene dine, er ikke det akkurat en god utvikling. Antallet exabytes (en informasjonsstørrelse omtrent lik en trillion bytes) vi sender ut av info når vi gjør klikk på nettet, har økt så kolossalt at vi ikke en gang i dag kan forestille oss omfanget av denne overvåkningen. Med tiden vil kloke hoder kunne finne ut teknikker for å dytte oss dit de vil vi skal gå. Og vi lar oss ukritisk bli dytta. Det går på bekostning av at vi oppsøker noe selv. Hvorfor gå når du kan kjøre bil helt frem til døra? Vi omfavner umiddelbart det som først ser tiltalende ut og som har enklest brukergrensesnitt. Vi tar færre selvstendige valg og vi betaler mindre.

 Derfor blir vi skuffa av alternative slutter, fordi vi ikke har vært nok eksponert for andre måter en film eller TV-serie kan slutte på.

Problemet med mennesket er at det er et vanedyr. Vi tror vi trives med noe vi kjenner til fra før, fordi det er trygt og forutsigbart. Dette går utover måten vi tar til oss kultur og kunst på. Når vi setter oss fast i vår egen kulturkonsumeringsbane, blir synet på hva som er god og dårlig kvalitet innsnevret. Det blir ikke utfordra nok. Derfor blir vi skuffa av alternative slutter, fordi vi ikke har vært nok eksponert for andre måter en film eller TV-serie kan slutte på. Er du vant med episk Scorsese-dramaturgi, er det kanskje heller lite tilfredsstillende å se en Arthaus-film drevet av dialog, fraværende actionsekvenser og en åpen slutt.

Truet kreativitet
Når algoritmer og overvåking kan gi oss så detaljert informasjon basert på publikums TV- og filmtitting, og bruker denne informasjonen til å lage narrativer, plot og personer på basis av dette, har vi et problem. Skal filmen slutte å være selvstendig? Vil det bli påkrevd nakenscener i samtlige filmer for at en produsent overhodet skal gidde å satse på prosjektet? Vi ser allerede en slik tendens i flere serier.

Er det ikke meningen at filmen skal utfordre oss og ikke bare tilfredsstille oss? Uten å tøye strikken i vår egen film-, bok- og musikk-horisont, ødelegger vi bare for oss selv. Vi undervurderer vår evne til å prøve, og etter hvert like noe nytt: Karakterer vi ikke kan kjenne oss igjen i, spenningskurver som stiller spørsmål ved de ortodokse konvensjonene for filmens språk, og alt i alt vår egen nysgjerrighet og kreativitet. Å ikke la seg utfordre intellektuelt er ikke bra for noen. Det styrker i hvert fall ikke våre kognitive evner.

Bedre blir det ikke akkurat når vi ser en minkende tendens til å oppsøke kulturtilbud på egenhånd.

Om TV og filmer i fremtiden skal baseres utelukkende på regnestykker som forteller hva som blir mest likt, kommer samtlige storprodusenter til å kun lage konvensjonelle serier og aldri prøve på noe nytt. Vi risikerer at vi ikke tør satse på det vi ikke vet noe om, og blir stående stille i samme spor, styrt av matematiske formler for konformitet. Tendensen ser gråere ut i takt med antall spor vi etterlater oss. Jo mer makt og økonomisk interesse en streamingleverandør får av at vi streamer noe, jo større forsprang vil denne etter hvert ha, og makt over andre produsenter av film og TV. Bedre blir det ikke akkurat når vi ser en minkende tendens til å oppsøke kulturtilbud på egenhånd.

Fortsatt kvalitetsfilm
Flere av TV- og filmhistoriens auteurer har utviklet sin spesielle stil fordi de fikk friheten til å eksperimentere – uavhengig av hva tilskuerne måtte mene. De som er pionerer innen fortellerkunsten, er de som bryter med konvensjoner som gjelder for film og TV-serier – de samme konvensjonene som publikumsmassen priser. En auteur må jo komme med noe nytt først, for at vi etter hvert skal lære oss å like det. Men om ingen tør satse på nyskaping som vi ikke kan regne på om blir bra eller ikke, hvor havner vi da?

Skal vi fortsette å basere oss på regnestykker for å spå fremtiden, kan det se svart ut for film og TV-serier som har ambisjoner om å satse på originalitet og kvalitet.

Det er gjennom å satse på sære temaer som aldri har vært gjort før, såvel som på et smalt publikum, nettopp det som har gjort HBO til en kvalitetssikra serieskaper. David Simon, skaperen av suksessserien «The Wire», har sagt at han aldri laget serien for  å nå ut til massen av TV-seere. Tvert imot jobbet han under slagordet «Fuck the viewer.» Den norske produsenten Yngve Sæther var inne på det samme i sitt innlegg til Tromsø Internasjonale Filmfestival i år, som er trykket i filmmagasinet Rushprint. Der skriver han om produsentens kvaler med å tørre å satse på filmer man ikke kjenner utfallet til: «Å finansiere en spillefilm er like nervepirrende hver gang. Lettest er det å finansiere en film om man sitter på et soleklart kommersielt prosjekt, det som alle vil ha. Vanskeligere er det om man forsøker å skape det ingen visste de ville ha – før de så det, og skjønte at det var nettopp dette de lenge hadde tørstet etter. Kvalitetsfilmen.»

I dag er algoritmebruken lite merkbar. Men om vi skal fortsette å basere oss på regnestykker for å spå fremtiden, kan det se nesten svart ut for film og TV-serier som har ambisjoner om å satse på originalitet og kvalitet.