I 1889 vedtok Internasjonalens kongress å gjøre 1. mai til en verdensomspennende kampdag for arbeiderne. Dagen ble valgt for å hedre de fire Chicago-anarkistene som hadde blitt dømt til døden og hengt tre år før, etter en innbitt streikekamp for åttetimersdagen.

Samme år ankom den unge litauiske jøden Emma Goldman USA. I memoarene sine beskrev hun hvordan sosialister, sosialdemokrater og anarkister over hele verden hektisk forberedte seg på å forlate arbeidsplassene i 1890. «På første mai skulle sliterne legge ned verktøyene sine, stanse maskinene, og forlate fabrikkene og gruvene», skrev hun. «Vårens fødsel skulle markere massenes gjenoppvåkning og deres nye bestrebelser på å frigjøre seg».

I Kristiansand, Vikersund og Kristiania samlet den vesle arbeiderbevegelsen seg; i hovedstaden ble den ledet an av de kvinnelige fyrstikkarbeiderne.

Også i Norge gikk arbeiderne i tog det året. I Kristiansand, Vikersund og Kristiania samlet den vesle arbeiderbevegelsen seg; i hovedstaden ble den ledet an av de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. Etter en flere uker lang streik året før hadde de skrevet en sluttresolusjon, der de sa at kampen hadde fått dem til å forstå at «vi har verd som mennesker vi også». «Modigere, selvstendigere og med et nytt syn på livet går vi ut av kampen».

På den andre siden av Atlanterhavet fortsatte arbeiderbevegelsen å bli slått ned med vold. I 1892 havnet jern- og stålarbeiderne, som var noen av landets best organiserte arbeidere, i kamp med gigantselskapet Carnegie Steel. Da tariffavtalen utløp det året, erklærte firmaets direktør Henry Clay Frick at de ansatte ikke lenger var å betrakte som et kollektiv: De var individer, og ville få sine lønns- og arbeidsbetingelser bestemt individuelt. Deretter stengte han stålverket ved Homestead i Pittsburgh, og erklærte lockout til arbeiderne ga seg.

Frick bygde et fire meter høyt gjerde rundt fabrikken ved Monongahela-elva, satt opp piggtråd og lagde skyteskår, og hyret detektivbyrået Pinkerton for å hente inn streikebrytere.

Frick bygde et fire meter høyt gjerde rundt fabrikken ved Monongahela-elva, satt opp piggtråd og lagde skyteskår, og hyret detektivbyrået Pinkerton for å hente inn streikebrytere. En varm sommernatt ble «arbeidsvillige» fraktet opp langs elva i lektere, bevoktet av flere hundre bevæpnede Pinkerton-vakter. 10.000 arbeidere sto klare ved elvebredden for å nekte dem å gå i land, og det oppsto skuddveksling der sju arbeidere ble drept. Etter et flere dager langt slag med mange døde på begge sider, måtte detektivene til slutt overgi seg. Da ble i stedet militsen satt inn mot arbeiderne, og etter fire måneders kamp måtte arbeiderne gå tilbake på jobb, uten fagforening.

Det skulle gå mange år før den klarte å reise seg igjen. Pinkerton-byrået blomstret imidlertid, og Emma Goldman fortalte seinere om hvordan møter, demonstrasjoner og andre arrangementer ofte ble forstyrret og ødelagt av agenter fra det notoriske bølle- og streikebryterselskapet.

I fjor høst avslørte Vice Motherboard at et av verdens største selskaper, Jeff Bezos’ Amazon, de siste årene har hyret Pinkerton til å overvåke sine ansatte. I de lekkede rapportene fra «Global Security Operations Center» kom det fram at Pinkerton blant annet hadde kartlagt de ansatte på et varehus i Wroclaw i Polen, der det var bemanningsselskapet Adecco som leverte arbeidskraften.

De overvåket fagforeningsmøter og drev etterretning mot sosiale bevegelser som De gule vestene, klimabevegelsen Extinction Rebellion og elevstreikbevegelsen Fridays For Future. Det siste ble begrunnet med at Amazon-arbeidere flere steder gikk ut i sympatistreik med skolestreikene som ble startet av Greta Thunberg sommeren 2018. I likhet med De gule vestene har de også aksjonert mot trafikk-knutepunkter og infrastruktur, blant annet i form av blokader mot Amazons vareleveranser.

«De råber ‘løb, løb, løb’ for at få os til at arbejde hurtigere. Jeg er i Danmark, men det føles ikke sådan. Vi er moderne slaver»

Det er lett å tolke slikt som et perverst uttrykk for den amerikanske arbeidslivsmodellen, som vi nylig har sett utfolde seg på Amazons varelager i Bessemer, Alabama. Men Pinkerton er i dag svensk. De eies av Securitas AB, som under vekterstreiken her i Norge i fjor gjorde seg bemerket ved å permittere de ansattes tillitsmann midt under en lovlig arbeidskonflikt. Klassekampen skrev forrige uke om hvordan et annet svensk selskap, Ikea, har involvert politi og sikkerhetsfirmaer for drive etterretning mot fagorganiserte i Frankrike.

Og i Danmark har fagforbundet 3F avslørt hvordan de ansatte hos netthandel-giganten nemlig.com går Amazon en høy gang i menneskefiendtlige arbeidsforhold. Selskapet har ansatt tidligere militæroffiserer til å overvåke de ansattes «medarbejderperformance», nekter folk toalettbesøk og gir dem dagbøter om de kommer for seint. «De råber ‘løb, løb, løb’ for at få os til at arbejde hurtigere. Jeg er i Danmark, men det føles ikke sådan. Vi er moderne slaver», sa en av de ansatte til Fagbladet 3F. «Det her job vil ødelægge min krop. De vil have, vi skal arbejde som robotter. Jeg har altid ondt, når jeg kommer hjem fra arbejdet», sa en annen.

Lagerarbeidere i blant annet Coop har fortalt liknende historier, fra hjertet av den «nordiske modellen». En stor undersøkelse blant danske lagerarbeidere viste at 8 av 10 frykter for sin egen helse, og at halvparten føler seg presset av digital overvåking. «Vi bliver ikke behandlet som mennesker», sa en anonym arbeider – som i et ekko fra fyrstikkarbeidernes streik for 130 år siden. Hvor «nordisk» er den nordiske modellen egentlig?

Skulle arbeiderbevegelsen, streikende skoleelever og sosiale bevegelser som De gule vestene finne sammen, er det ikke grenser for hva de kan oppnå.

I år som i fjor må vi markere 1. mai hver for oss. Men overalt i verden kjemper arbeidere for å bli behandlet som mennesker, og for å kunne forhandle sammen i stedet for hver for seg. Kapitaleiernes mottrekk kan tolkes som et uttrykk for hvor mektige de er blitt. Men det er også en påminnelse om hvor sårbare de er blitt.

I den blokkerte Suez-kanalen har vi nylig fått en påminnelse om hvor utsatt den globale varesirkulasjonen er. Skulle arbeiderbevegelsen, streikende skoleelever og sosiale bevegelser som De gule vestene finne sammen, er det ikke grenser for hva de kan oppnå. Amazon har for lengst skjønt det; det er en grunn til at de er så redde som de er. Nå er det på tide at vi også gjør det.

God 1. mai!

 

Teksten sto i Klassekampen 24. april 2021.