Miljøvern for venstresida

Fra Standing Rock-demonstrasjonen  i North Dakota i USA denne høsten, en av de største demonstrasjonene for miljøbevegelsen i 2016. Foto: Joe Brusky Fra Standing Rock-demonstrasjonen i North Dakota i USA denne høsten, en av de største demonstrasjonene for miljøbevegelsen i 2016. Foto: Joe Brusky

Til tross for at den moderne miljøpolitikken oppsto med den radikale uroen på tidlig 70-tall, var folk på venstresida fra starten av mistenksomme overfor den brede appellen og de elitistiske støttespillerne den fikk. Den samme tvilen finnes fortsatt i dag. Det ærverdige Nature Conservancys nære samarbeid med store selskaper og fokus på «økosystemtjenester» som kan gis en pengeverdi, er kun én påminnelse om at den brede, institusjonelle miljøbevegelsen passer som hånd i hanske med nyliberalismen.

banner-sosialismeserie3

Oppfordringer til forbrukerne om øko-bevissthet (tenk på lokalprodusert-trenden og prisene hos anti-fagorganiseringskjeden Whole Foods) viser at miljøvern handler om image og forbrukervalg. Til tross for årevis med snakk om miljørettferdighet er miljøbevegelsen fortsatt uforholdsmessig hvit, elitistisk og motivert av et romantisk forhold til høye fjell, gamle skoger og karismatiske dyr. Selv det å behandle klimaendringer som en «miljø»sak tåkelegger spørsmålet om global rettferdighet – det at verdens rikeste i langt større grad er ansvarlige for, og i langt mindre grad berøres av, problemet enn de fattige.

Miljøbevegelsen er fortsatt uforholdsmessig hvit, elitistisk og motivert av et romantisk forhold til høye fjell, gamle skoger og karismatiske dyr.

Hvordan ville venstresidas miljøvern sett ut?

For det første måtte den endret holdningen til «naturen». Miljøvernet er yngste generasjon av en langt eldre naturpolitikk. Denne politikken dreier seg om motstridende syn på naturens verdi, menneskets plass i den og hva «natur» i det hele tatt er. Fra naturvernbevegelsen som bidro til å opprette nasjonalparker og naturreservater til forståelsen av økologisk samspill, som inspirerte 1970-tallets forurensningslover, har naturpolitikken ofte vært demokratisk og kreativ i å fremme tanken om at den levende verden henger sammen med menneskets økologi. Men naturpolitikken har også vært en anti-politikk som har argumentert med «naturen» for å sette en stopper for den demokratiske debatten.

North Dakota Access Pipeline går mellom gårder Foto: Tony Webster/Flickr
North Dakota Access Pipeline går mellom gårder
Foto: Tony Webster/Flickr

Det var teorier om naturen som rettferdiggjorde fordrivelsen av USAs urfolk, som ble beskyldt for å ignorere sin «naturlige plikt» til å utvikle kontinentet. Det var teorier om naturen som begrunnet Theodore Roosevelts ofte progressive, men også udemokratiske teknokrati, som behandlet naturen og samfunnet som problemer som krevde ekspertise framfor politisk strid.

Det romantiske synet på naturen som sørget for opprettelsen av nasjonalparker og naturreservater, opphøyde også den hvite, protestantiske eliten til naturens privilegerte fortolkere. Fra gårdene i Midtvesten til de plettfrie forstedene til allmenningen – USAs landskap vitner om en historie basert på ulikhet, hierarkier og utestengelse. Og de preges fullt og helt av moralske og politiske forestillinger om naturen – som ofte er udemokratiske både i opphav og sin effekt – som av støttespillerne gjerne benektes å være politiske i det hele tatt. «Naturen» har ofte betydd det som kommer forut for politikken og setter grensene for den, og miljøvernerne har forsøkt å snakke for naturen på denne måten.

«Naturen» har ofte betydd det som kommer forut for politikken og setter grensene for den, og miljøvernerne har forsøkt å snakke for naturen på denne måten.

Det første miljøvernere på venstresida må gjøre, er å erkjenne denne historien og spørre seg hvordan dagens brede, grønne bevegelse fortsatt mangler – eller til og med blokkerer – demokratiske og sosialt utjevnende prosjekter. Et venstresidas miljøvern ville insistere på at ulikheten på planeten, som et samlet produkt av naturkreftene og menneskelig aktivitet, er vårt alles ansvar.

For å gjøre den tanken til noe mer enn et slagord, kunne man begynne med å koble i-landsbekymringer knyttet til sunnhet og hvor maten kommer fra med spørsmålet om matsuverenitet som, for eksempel, dukker opp i hundre år gamle kontrakter der matproduksjon på tradisjonelt felles afrikansk land forbeholdes kinesisk forbruk. Man kunne synliggjøre koblingen mellom de nye naturgass-drevne busslinjene som blir forsøkt solgt som «rene» av ordførere landet over og miljøskadene som skapes av fracking i Midtvesten. Med andre ord kunne man begynne med å avsløre – og stille spørsmål ved – forsyningslogikken og den skjulte volden i rovdriften på jorda.

Sacred Stone Camp. Foto: Tony Webster/Flickr
Sacred Stone Camp. Foto: Tony Webster/Flickr

Den teoretiske kjernen i en slik politikk kan være en modernisering av en veldig gammel tanke – at verden opprinnelig og egentlig tilhører oss alle, og at denne felles arven kun kan splittes opp i eiendom på måter som kan rettferdiggjøres på moralsk og politisk grunnlag. Denne tanken om at verden er en slags felles gave passer inn med en nyere tanke, at den bygde verden – den verden vi skaper – er et felles resultat av menneskelig arbeid og intelligens, og at fruktene av dette derfor burde fordeles rettferdig.

Verden er både noe vi har fått og noe vi skaper, og i begge henseende burde vi regne den som felles eie.

En likhetstanke for den antropocene tidsalder ville koble de to sammen: verden er både noe vi har fått og noe vi skaper, og i begge henseende burde vi regne den som felles eie. Venstresidas miljøvernere kan også vektlegge en demokratisk versjon av miljørettferdighet. Fokuset på det økonomiske og rasemessige misforholdet i hvem som utsettes for miljøskader, som er det som vanligvis ligger i begrepet miljørettferdighet, er like viktig som ethvert annet aspekt ved rettferdig fordeling, selv om det dessverre fortsatt er forsømt av mange tenkere innenfor sosial ulikhet. For å være ærlig har det egentlig ikke noe spesielt med miljø å gjøre.

Fra Tonga og landsbyen Popua. Byen har en sårbar økonomi især mot eksterne krefter, og ble hardt ramt av finanskrisen. Byen Foto: Asian Development Bank/Flickr
Fra stillehavsøyen Tonga og landsbyen Popua. Byen har en sårbar økonomi især mot eksterne krefter, og ble hardt ramt av finanskrisen. Foto: Asian Development Bank/Flickr

Miljørettferdighet krever også noe som er mer spesifikt knyttet til naturens framtid: Jevnbyrdig maktfordeling i de beslutningene som former verden. Er dine interesser, verdier og levesett blant de kreftene som forandrer verden? Eller blir du nødt til å finne veien gjennom en verden formet av andre?

For tidligere generasjoner av arbeidere, innvandrere og etterkommere av slaver var den «naturlige» verden i nasjonalparker og naturreservater ofte noe som andre hadde skapt. Og i dag, vil innbyggerne i gruve- og frackingområder, i bygder og byer der åkrene rundt dem leies ut, i sårbare kystområder som (mesteparten) av Bangladesh – vil de være delaktige i å forme og skape sin egen verden? Prinsippet med miljørettferdighet, som med politisk demokrati, er å sikre at denne verden vi har skapt sammen må tilhøre oss alle. Sånn sett handler miljølikestilling om politisk og sosialt demokrati.

Prinsippet med miljørettferdighet er å sikre at denne verden vi har skapt sammen må tilhøre oss alle.

Noe som leder oss til kanskje det mest omstridte berøringspunktet mellom miljøvern og den tradisjonelle venstresida: problemene som skapes av de naturlige grensene for økonomisk vekst. En del av den grønne politikken har alltid omfavnet naturens tålegrenser og bekymret seg over hvordan de skal forholde seg til ulikhet i lys av disse. Den tradisjonelle venstresida, enten det er snakk om den sosialdemokratiske eller marxistiske sorten, har i stedet stort sett søkt frigjøring gjennom vekst.

Men vi kommer ikke utenom planetens begrensninger. Selv om teknologiske endringer vanligvis overrumpler enhver spesifikk krisespådom, så gjenstår den grunnleggende logikken: økonomisk vekst øker enkeltindividers press på energikilder, matressurser og den globale atmosfæren.

Å minske behovet for vekst – så vanskelig det enn framstår i dag – er kanskje den eneste løsningen for en mindre splittet og mer levelig verden.

I løpet av de neste to hundre årene, hvis vi ser bort fra science fiction-oppfinnelser som rett og slett kan frakoble menneskets overlevelse fra naturressursene, må folk enten finne måter å redusere sin samlede utnyttelse av planeten, eller stå overfor alvorlige fordelingskonflikter, kanskje også ressurskriger. Å minske behovet for vekst – så vanskelig det enn framstår i dag – er kanskje den eneste løsningen for en mindre splittet og mer levelig verden.

Demonstrasjon mot North Dakota Access Pipeline, 15.november i San Fransisco. Foto: Peg Hunter/Flickr
Demonstrasjon mot North Dakota Access Pipeline, 15.november i San Fransisco. Foto: Peg Hunter/Flickr

Reformister som John Stuart Mill og John Maynard Keynes forventet en gang at den økonomiske veksten ville bremse opp av seg selv. Når de materielle behovene blir møtt, hevdet de, vil folk fokusere på menneskelige forhold, selvutvikling og annen indre velferd, og økonomien ville stabiliseres. Dette har ikke skjedd. Fra USA til Kina er vekst fortsatt varemerket på økonomisk suksess og politisk legitimitet.

Vekst er fortsatt varemerket på økonomisk suksess og politisk legitimitet.

Et optimistisk syn på dette mønsteret ville være å hevde at den menneskelige appetitten er elastisk, og at vi nå er langt mer tilfredsstilte enn forfedrene våre. Et radikalt syn sier noe annet: Vi lever innenfor en økonomisk orden som driver fram etterspørselen etter vekst ved å aktivt skape utrygghet og utilfredshet. I motsetning til hva Mill og Keynes mente, kan en velstandsøkning doble følelsen av uoppfylt begjær. Biler gir mindre glede når veiene er fulle. I en hyperkompetitiv og klassedelt økonomi, gjør kampen for å komme gjennom nåløyet at årevis med høyere utdanning blir ansett som en nødvendig forutsetning for en anstendig jobb.

Uten økonomisk sikkerhet og et sosialt støtteapparat blir verden et utrygt sted.

Den totale velstanden er mye større, men kampen om godene som følger med – som egentlig er måter å skape seg gode liv på – betyr at mye velstand og innsats går med på å holde seg flytende, på ikke å sakke akterut. Anti-fagforeningslover, motstand mot et allment helsetilbud, slutten på offentlig høyere utdanning til en overkommelig pris og «pensjonsreformer» bidrar alle til å gjøre økonomien mer skremmende og ansatte mer skremte. Uten økonomisk sikkerhet og et sosialt støtteapparat blir verden et utrygt sted, et sted der du aldri kan få for mye beskyttelse, det vil si for mye velstand. Så utrygghet skaper en umettelig etterspørsel etter naturen.

Det er her miljøkampen og kampen mot ulikhet møtes. Bare en økonomi preget av større trygghet vil være i stand til å produsere de politiske kreftene som kan begrense den økonomiske veksten, for bare en trygg økonomi kan gjøre en økonomisk nedgang politisk gjennomførbar. I en verden preget av større utrygghet og konkurranse er det politisk usannsynlig at økonomisk liv vil tilsvare økologisk helse. Og likevel, for å påpeke det åpenbare: alle trenger begge deler.

I en verden preget av større utrygghet og konkurranse er det politisk usannsynlig at økonomisk liv vil tilsvare økologisk helse.

Hvis miljøvern skal være noe mer enn hvor man velger å feriere, må miljøvernere stå fast på grensene for materiell utvikling og tilby tenkemåter om både økonomi og menneskelivet generelt som fremmer tilfredshet innenfor klare grenser. Om vi fortsetter å se på miljøvern som en individuell estetikk eller en åndelig innstilling, vil miljøkampen forbli dypt konservativ, en måte å rømme fra ulikhetskampen, eller til og med rettferdiggjøre den. Hvis vi i stedet fokuserer på hvordan vi kan skape en verden det er verdt å leve i – for alle – tilbyr miljøvernet et utvidet bilde av demokratisk liv i en tid der vi endelig har erkjent at politiske valg former ikke bare økonomien, men også naturen.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Dissent Magazine og er oversatt fra engelsk av Åshild Lappegård Lahn.