Farvel Jon Hustad

«Den nåværende norske velferdsstaten er en fiasko.» Det er budskapet i Jon Hustads bok «Farvel Norge – velferdsstatens fremtidige kollaps», som denne uka kommer ut på Dreyer Forlag. Framtida ser bekmørk ut, skal vi tro Hustad.

Eldrebølge kombinert med eksplosjon i syke og uføretrygdede og masseimport av uproduktive innvandrere påfører oss en velferdsregning vi ikke har råd til å betale. Det er sjelden man leser en så pessimistisk anlagt bok som denne. Eller for å si det med Hustad selv: «Det meste eller alt går feil vei». En slik insistering på endetiden har vi ikke sett i det politiske Norge siden AKP(m-l)s krigshysteri var på sitt sterkeste mot slutten av 70-tallet.

Mørke midt på dagen
Er framtida så mørk som Hustad vil ha det til? Hustad støtter seg hovedsakelig på regjeringens perspektivmelding, som advarer mot store underskudd dersom vi fortsetter å jobbe mindre samtidig som vi bruker mer velferd. Men parallelt med de offentlige underskuddene forutsetter perspektivmeldingen en dobling av privat velstand. To flatskjermer i stedet for én, fire biler i stedet for to. Det finnes altså penger til velferd dersom vi ikke prioriterer en ny fordobling av privat velstand, en velstandsvekst som koblet med økte forskjeller først og fremst tilgodeser de som har mye fra før. Manifest Analyse har tidligere vist at det er alternative måter å framskrive på i rapporten «Fortsatt råd til felles velferd? Framskrivinger og politisk handlingsrom fram mot 2060», som tar utgangspunkt i forrige perspektivmelding.

Vi har penger til å være syke, altså. Hustad vil bare fordele dem annerledes.

Hustad slumper selv til å peke på dette. Velferdskuttene Hustad foreskriver vil han bruke på skatteletter. Reduksjon av sykmeldingsfrekvensen og uførefrekvensen til gjennomsnittlig OECD-nivå vil gi en husholdning med 700.000 i inntekt skatteletter på 100.000 kroner, skriver Hustad. Med andre ord en omfordeling fra offentlig forbruk til privat. Og hva skal pengene brukes til? Svaret er private sykeforsikringer. «Det gir anledning til å finansiere litt sykefravær på egen kjøl.» Vi har penger til å være syke, altså. Hustad vil bare fordele dem annerledes.

Hustad har helt rett når han sier det handler om ressurser, og ikke om penger. Skal flere jobbe på café og callsenter, blir det færre som jobber på sykehjem. Hustads omfordeling fra offentlig til privat vil føre til det. Men vi kan også velge annerledes.

Skape før man deler
Men la oss for å være rause et lite øyeblikk anta at Hustad har rett i at lavere privat vekst og økt skattebyrde ikke kan redde oss. Er da kutt den eneste medisinen?

Hustad er ikke opptatt av hvordan verdier skapes. Han er bare opptatt av at ingen skal få dele dem.

Et annet alternativ er økt produktivitet. Når hver og en av oss produserer mer per time, får vi mer i kassa. Hustad har rett i at produktivitetsveksten er fallende. En av årsakene er ganske riktig import av billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Det gjør at mange selskaper ikke investerer i realkapital, men heller pøser på med arbeidskraft. Hva skal man med kran når det er billigere med seks litauere som bærer alt opp tre trapper? Men gjennom hele boka drøfter Hustad knapt tiltak for å øke produktiviteten. Kan staten bygge ut infrastruktur som gjør at vi sitter mindre i kø? Kan forenklinger gjøre det lettere for gründere å etablere? Kan tiltak mot sosial dumping og bedre norskopplæring gjøre arbeidsinnvandrere mer produktive? I det hele tatt er Hustad  ikke på langt nær så opptatt av de som jobber som av de som er på trygd. Hustad er ikke opptatt av hvordan verdier skapes. Han er bare opptatt av at ingen skal få dele dem.

Men hvis vi er rause nok til å si at verken økt skatt eller produktivitet kan redde oss. Må vi ikke da kutte?

Hele folket i arbeid
Et tredje alternativ er å få flere i jobb. Arbeid er bedre enn trygd, både for folk og for økonomien. Hustad foreslår oppmyking av arbeidstidsbestemmelser for at flere kvinner skal jobbe heltid, men det stopper der. Hva med fjerning av kontantstøtten? I Trondheim har kommunen nettopp bygget et nytt heltidssykehjem. Hustad forbigår det i stillet. Målemani og lovfesting av alle gode hensikter gjorde at vi fikk 39 nye byråkrater dagen under de rødgrønne. Kan vi frigjøre noe av denne arbeidskraften til produktivt arbeid? I Mandal kommune har et forsøk med 365 dagers egenmelding fått ned sykefraværet. Kan tillit og medbestemmelse gjøre folk friskere? Hustad gjør ikke en gang et forsøk på å si noe om hvorfor sykefraværet er høyere i noen sektorer enn i andre. Hans løsninger finnes aldri på jobb, alltid på NAV-kontoret.

Jeg har ikke svarene, men Hustad gidder ikke en gang stille spørsmålene. Han har bestemt seg for at konklusjonen skal være kutt, og da blir det sånn. Vi kan gjøre som Hustad vil, men vi kan også gjøre annerledes.

Rett skal være rett. Hustad har også gode ideer. I kapittelet om helse foreslår han å legge ned helseforetakene og få sykehusene under demokratisk kontroll. Han er også motstander av sammenslåingssyken i helsevesenet, og har rett i sin kritikk av fastlegeordningen. Og han er beint fram futuristisk når han foreslår et kontantfritt samfunn som svar på svart arbeid. Mange på venstresida vil også være enige med Hustad når han ønsker å skrote EØS-avtalen. Og han har helt rett i at verdiene i oljefondet er sterkt hausset opp sammenlignet med vår felles arbeidsinnsats.

Antihumanisten Hustad
Men Hustads poenger drukner i antihumanisme. Mange vil reagere på måten han snakker om samfunnets byrder, fra «fiktivt fattige» til syke kvinner og lavproduktive innvandrere. Et grelt eksempel finner vi i Hustads korte visitt til Tyskland. Om DDRs kollaps skriver han: «Etter at muren falt i 1989, tok Vest-Tyskland på seg ansvaret for 16,4 millioner lavproduktive østtyskere». De færreste tyskere vil se sin egen historie på den måten, ganske enkelt fordi det ikke var noe alternativ å la østtyskerne dø i det kommunistiske diktaturet på andre siden av muren uavhengig av hvor lavproduktive de var. Men gleden over frigjøringen drukner for Hustad i byrdene østtyskerne påfører de ekte tyskerne.

Hustad er en klassisk determinist. Økonomiens jernlover tvinger fram utviklingen uansett hva menneskene ønsker. «Om vi ikke strammer til og får redusert trygdeytelsene og innvandringen, velger fremtiden for oss», skriver Hustad. I det lange løp gir historien ham rett uansett. Men historien så langt har ikke gitt Hustad rett. Empirien viser at land med høyt skattenivå har ikke lavere sysselsetting enn land med lavt skattenivå. Norge, som har skikkelige trygdeytelser, har større andel av befolkningen i arbeid enn de fleste andre land. Ikke minst har arbeidstakere i Norge svært høy produktivitet, blant annet fordi vi har et godt organisert arbeidsliv. Denne empirien overser Hustad.

Framfor å få gå etter de som snylter, vil Hustad altså skjære alle over en kam.

Hustads determinisme gjelder ikke minst samfunnsgrupper som er en byrde for velferdssamfunnet. Har en gruppe først blitt en byrde, vil den i Hustads øyne forbli det. Hvis kvinner har høyere sykefravær enn menn er det utenkelig at samfunnet kan gjøre kvinner friskere. Hvis folk snylter på trygden kan vi bare glemme å få dem til å slutte med det. Hustad fritar snylterne fra all moral: «Derfor ser jeg få grunner til å moralisere over det faktum at mange velger et liv som trygdemottaker. Vi har nå engang et system som oppmuntrer til nettopp det.» Framfor å få gå etter de som snylter vil Hustad altså skjære alle over en kam, og straffe de som også trenger trygden.

Et parodisk eksempel får vi i drøftingen av østeuropeere på trygd: «…før finanskrisen, da de knapt nok benyttet seg av trygdeordningene. Etter finanskrisen har trygdingen økt betydelig, og dermed også de framtidige kostnadene.» Her vil de fleste tenke at løsningen må være å få de trygdede østeuropeerne tilbake i jobb, slik de hadde før lavkonjunkturen slo inn. Men ikke Hustad. Har østeuropeerne først havnet på trygd, må vi regne med at de blir der, og da kan vi ikke gjøre annet enn å kutte i trygden deres.

Det samme gjelder lavproduktive arbeidsinnvandrere. «De er nok ikke alltid så flinke. En polakk en som ikke kan norsk, har per definisjon et handikap». Løsningen er naturligvis ikke å la polske snekkere ta fagbrev, eller å lære dem skikkelig norsk. For Hustad synes produktivitet nærmest å være en slags menneskelig egenskap mer enn et resultat av et dynamisk samspill mellom utdanning, innsatsfaktorer, organisering av arbeidslivet og så videre.

Til slutt er det nesten som man mistenker ham for å ville bytte ut folket og velge seg et nytt.

Hustad later til å ha glemt at økonomien er til for menneskene, og ikke omvendt. Gang på gang beklager han seg over at syke, kvinner, fiktivt fattige, uføre og innvandrere ikke klarer å leve opp til økonomens idealer. Til slutt er det nesten som man mistenker ham for å ville bytte ut folket og velge seg et nytt.

Mistro til demokratiet
Men Hustads antihumanisme gjelder ikke bare for de svake. Økonomiens jernlover gjelder for oss alle, og derfor er mennesket i Hustads øyne ikke det skapende subjekt i sin egen historie. Gjentatte ganger slår Hustad fast at folkestyret er ute av stand til å gjøre nødvendige endringer, fordi kutt til enhver tid vil være upopulært. «Velferd er som heroin», (privat velstand, derimot, er overhodet ikke avhengighetsskapende), som Hustad skriver. Velgerne er ikke oppegående subjekter, men velferdsjunkier.

Her bør Hustad lese litt politisk historie. Både Høyre og Ap har vunnet valg på stram økonomisk politikk. Gerhardsen, som Hustad skryter av fordi han reduserte statens andel av BNP, var om noe en valgvinner. Norsk demokrati er ikke historien om en fest som spant ut av kontroll fordi folk svermet om uansvarlige politikere. Dersom folk er enige i at det må kuttes, og kuttene oppleves som rettferdige i den forstand at de ikke rammer de svakeste hardest, er det fullt mulig å skape flertall for kutt i befolkningen. Det samme gjelder skatteøkninger.

Er det noe Jon Hustad prøver å fortelle oss med sitt hjertesukk over det ustyrlige folkestyret?

Hustad er ingen antidemokrat. Men han nærer en mistro mot massene, og noen ganger sklir det ut. På et punkt siterer han Benjamin Franklin på at «Demokratiet er to løver og ett lam som stemmer over hva man skal ha til lunsj» (Franklins analogi er elendig. Om noe er demokratiet to lam og en løve som stemmer over et forbud mot å spise kjøtt til lønsj). Hustads poeng er at vi har så mange pensjonister (pensjonistene er som kjent løvene på den norske savannen) at politikerne aldri vil gjennomføre nødvendige pensjonskutt. Men dette er halvkvedet vise. Er det noe Jon Hustad prøver å fortelle oss med sitt hjertesukk over det ustyrlige folkestyret? Hva er alternativene?

Jon Hustads bedyrer i sin bok at han er glad i velferdsstaten. Det skal være lov å tukte den man elsker. Men når Hustads budskap er at det eneste måten å bevare velferdsstaten er å avvikle den, minner det hele mest om Bill Clintons analyse av konservatisme med et menneskelig ansikt: «I want to help you. I really do. But i just can’t».

  • Chris Erichsen

    Det kan nok være det skjuler seg noen poenger i din kritikk av Hustads bok, men de er desverre litt vanskelige å få øye på i denne kaotiske kommentaren. Tror det lønner seg å bruke litt mer tid og være litt grundigere enn du har vært her.

  • Tone Kroll

    Endelig en person som tør å snakke om «keiserens nye klær». Takk Hustad!

  • Jostein Fjalestad

    Om bare venstresiden kunne innrømme at Hustad har noen poenger. Da kunne vi kanskje få en mer spennende debatt.

    • BigNorse

      Venstresiden er en ensom gruppe som lever i en boble uten påvirkning fra verden utenfra..

  • JoHeinum7

    Heile premissen for MK-kommentaren er jo at Hustad har eit poeng i at reknestykket ikkje går opp. Og så lanserer han ei rekkje alternative løysingar. Som ikkje handlar om at det alltid er dei svakaste som skal «løyse» den typen problem.

  • galnaboggie

    Fristet til å si tl:dr – om dette skal vere kvalitetsnivået på Manifest Magasin er jeg fremdeles veldig glad for at fagforeningen min ikke skusler vekk kontigenten på dette middelmåddige vaset. SPISS TEKSTEN og prøv å skape en viss flyt takk.

  • Anders Grønli, Levanger

    Litt usikker på uttrykket «komme seg i arbeid».
    Betyr det at å produsere og selge alkohol og tobakk er arbeid, mens det IKKE er arbeid å gjøre en innsats for å få folk til å slutte med alkohol og tobakk.

    Tilsvarende spørsmål tror jeg kan stilles på mange områder innenfor /utenfor arbeidslivet.

  • gjest

    Hvorfor kan du ikke kommentere faktum som at andelen som bidrar til verdiskapning er synkende og at den skal finansiere den økende andelen som ikke bidrar til verdiskapning?

  • cc9

    Fantastisk at manifest åpner for anonyme kommentarer i motsetning til bakstreverske civita som i liten grad åpner for kommentarer, og de som blir skrevet blir sensurert hvis det ikke slikker Kristin clemet opp etter ryggen. Nok om det, flott at noen sier i mot Hustad som ser på folk som en belastning i stedenfor det viktigste for samfunnet. Høyre har jo så godt de kan prøvd å skifte ut det norske folk med polakkene og andre arbeidsinnvandrere. Høyre har jo alltid sett på allmuen som en slavepool om kan skaltes og valtes med etter bedrftseierens forgodtbefinnende, at de mener vanlige folk har det for godt og at det trengs mer forskjeller viser bare høyresidens trang til å heve seg over hvermansen.

  • Vidar Moen

    Jon Hustad, en av svært få journalister i dette landet. Hvor er du Mimir så negativ til boka farvel norge uten å dok det motsatte, at alt blir bra eller bedre med slik norge styres nå.? Du referer og kritisk til at Jon H vil ta alle under en «kam» og kutt i velferdsordninger og at du ikke vil at det skal gjelde alle. Hva skjer på skole,jobb og andre steder når noen utnytter godene. Jo, de godene blir fjernet for alle.