En outsider i Perus valgsirkus

Demonstrasjon i Peru. Plakaten hevder at førstekandidat ved valget, Keiko Fujimori, er lik sin far Alberto Fujimori som ledet et autoritært høyrestyre av Peru på 90-tallet. Foto: elhombredelotrodia Demonstrasjon i Peru. Plakaten hevder at førstekandidat ved valget, Keiko Fujimori, er lik sin far Alberto Fujimori som ledet et autoritært høyrestyre av Peru på 90-tallet. Foto: elhombredelotrodia

Peru har vært annerledes. Mens mange av nabolandene siden årtusenskiftet valgte ressursnasjonalisme og utbygging av velferd, akkompagnert av regional integrasjon og USA-kritikk, stod Peru frem som et slags utstillingsvindu for nyliberalismen, med 6,3 prosent årlig vekst mellom 2002 og 2012. Men trass i fortsatt gode tall oppgir 69 prosent av peruanerne at de ønsker å endre eller bytte ut den nyliberale modellen (La República, 8. mars 2016). Hvorfor det, og vil denne motstanden gi utslag ved valget den 10. april?

Trass i gode tall oppgir 69 prosent av peruanerne at de ønsker å endre eller bytte ut den nyliberale modellen.

En blandet arv
Venstresidens manglende evne til å vinne makten i Peru på 2000-tallet har ofte blitt forklart med dens egen historie. Eldre peruanere minnes fortsatt general og kuppmaker Juan Alvarado Velasco, som under den kalde krigen nasjonaliserte oljen – USA truet med å trekke all økonomisk og militær støtte – og gjennomførte en radikal jordreform. (Merk det atypiske ved tilfellet, i andre land i Sør-Amerika var kuppmakerne snarere USA-vennlige). Reformen ble innført med autoritære midler, men gav likevel mange bønder en friere stilling. Reformen ble imidlertid aldri ferdigstilt, og ga ikke de produktive resultatene tilhengerne hadde håpet på.

De middelaldrende vil huske venstrepopulismen til en ung Alan García under hans første presidentperiode (1985-1990), som endte med hyperinflasjon. Han representerer det snart hundre år gamle partiet APRA, som opprinnelig skulle lede en panamerikansk revolusjon, men som da han ble gjenvalgt i 2006 førte en nyliberal politikk.

Peru ble et «dypt konservativt, et håpløst konservativt land» etter blodsutgytelsene.

Så var det geriljabevegelsene og den væpnede konflikten som begynte i 1980. Den største av gruppene ble uoffisielt kalt Lysende Sti, og huskes best for sin fanatisme og vold. Lederen, Abimael Guzmán, omtalte seg som «marxismens fjerde sverd», etter Marx, Lenin og Mao. Sannhetskommisjonen av 2001 konkluderte at Lysende Sti var ansvarlig for drapene på 31.331 personer, 54 prosent av ofrene under den væpnede konflikten; skjønt staten har saktens også mye å svare for.

Geriljabevegelsen Sendero Luminoso, Lysende Sti, i Peru.
Geriljabevegelsen Sendero Luminoso, Lysende Sti, i Peru.

Flere forhold virker inn
Særlig Guzmán og hans gerilja har bidratt til at mange peruanere har et anstrengt forhold til alt som lukter av sosialistisk politikk og symboler. Santiago Roncagliolo, en prisbelønt peruansk forfatter som i dag bor i Barcelona, hevder at Peru ble et «dypt konservativt, et håpløst konservativt land» etter blodsutgytelsene.

Peru var frem til år 2000 styrt av et autoritært høyreregime som forfulgte sosiale bevegelser.

Men det har også eksistert demokratiske venstrebevegelser. Noen av dem ble selv forfulgt av Velasco eller Lysende Sti. Det blir derfor for enkelt å si at venstresiden har skylden for at Peru ikke ble med på nabolandenes nye venstrebølge, for den er så mye rart. Og skal en bruke så brede kategorier, er høyresidens historie i Peru alt annet enn plettfri. Etter at den demokratisk valgte Alberto Fujimori gjorde statskupp ovenfra i 1992, det såkalte autogolpe hvor han som president tok kontroll over parlament og domstoler, var landet frem til år 2000 styrt av et autoritært høyreregime som forfulgte sosiale bevegelser. Fujimori-årene kan være en forklaring på at venstresiden ikke har vunnet frem; demokratisering var en av betingelsene for venstrebølgen i Latin-Amerika, en prosess som ble midlertidig satt tilbake i Peru.

Økonomisk vekst kan være en annen forklaring. Det var også høy vekst i land med venstreorienterte regjeringer i Latin-Amerika, særlig under råvareboomen på 2000-tallet. Det særegne med Peru er at vekstperioden har sammenfalt med regjeringer som fører en nyliberal og såkalt investeringsvennlig økonomisk politikk, og at denne har fått mye av æren for oppturen. Veksten har vart siden Fujimori gjennomførte sjokkterapi med støtte av IMF på begynnelsen av 1990-tallet, med unntak for et fall etter Asia-krisen i 1997. Den ligger an til å fortsette i år, trass i mørke utsikter for regionen. (Også Bolivia venter høy vekst på rundt fem prosent, noe som er litt høyere enn estimatene for Peru). Bildet av et «peruansk mirakel» kan ha skapt en konsensus i betydelige deler av befolkningen om at en ikke bør «riste i båten» og at alle til slutt vil bli tilgodesett med materiell velstand.

Ifølge Stiglitz ligger Peru bak alle sine naboland når det gjelder både helse og utdanning.

Men slike myter har begrenset varighet når store lag av befolkningen ser at deres levekår ikke endrer seg eller blir dårligere. Under en konferanse med navnet «Tilbakevis det peruanske miraklet», som ble avholdt i Lima i oktober 2015, sa nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz at veksten i Peru skyldes Kinas voldsomme utvikling, noe han betegnet som et historisk unntak. Han beklaget at Peru har latt være å skattlegge selskaper som utvinner naturressurser mens prisene var høye, og at en ikke har tatt grep for å omfordele landets rikdom. Ifølge Stiglitz ligger Peru bak alle sine naboland når det gjelder både helse og utdanning.

At myten om mirakelet likevel har hatt en viss utbredelse i befolkningen, kan delvis forklares av Perus mediesituasjon. Den dominerende mediegruppen El Comercio er antisosialistisk. Den bruker sin maktposisjon til å selge en viss fortelling om landet, og nøler ikke med å usynliggjøre og demonisere kritiske stemmer. At massemedia representerer næringsinteresser og derfor forsvarer høyresiden er ikke uvanlig i Latin-Amerika. I flere land med venstreregjeringer hvor den politiske opposisjonen er diskreditert og har lav folkelig støtte, har media overtatt rollen som «høyreopposisjon». Peru er likefullt et ekstremt tilfelle. Da El Comercio kjøpte Epensa-konsernet­ i 2014, fikk de kontroll over 78 prosent av avismarkedet.

Humalas forsøk
Den påståtte svakheten til venstresiden i Peru er også noe overdrevet. Venstreopposisjonen klarte ikke på 00-tallet å finne en karismatisk leder som Evo Morales i Bolivia eller Rafael Correa i Ecuador. Men i 2006 lå Ollanta Humala, en tidligere yrkesmilitær, an til å vinne valget. Han hadde bånd til Hugo Chávez og et program som liknet radikale venstreledere i Latin-Amerika, selv om han (antakelig av taktiske hensyn) betegnet partiet sitt som nasjonalistisk heller enn sosialistisk. Han tapte i 2006, men vant valget i 2011 på et mer moderat program.

Leder for IMF Christine Lagarde med Perus president Ollanta Humala i 2014. Foto: IMF /Stephen Jaffe
Leder for IMF Christine Lagarde med Perus president Ollanta Humala i 2014. Foto: IMF /Stephen Jaffe

Humala hadde et svakt mandat til å endre landet, og kompromisset seg gradvis inn mot sentrum. Det finnes visse spor av venstrepolitikk i hans regjeringsperiode, kanskje tydeligst i utvidelsen av noen velferdsordninger like etter at han ble president, og muligens en litt mer selvstendig utenrikspolitikk. Men hovedbildet er at han ikke oppfylte valgløftene, og han er i dag svært upopulær i befolkningen. Humala ble også anklaget for politisk forræderi av flere av sine egne. Da regjeringen i 2012 slo hardt ned på protester mot uetisk og forurensende gruvedrift i fylket Cusco, gikk den da relativt ukjente parlamentsrepresentanten Verónika Mendoza kraftig ut mot Humala og sitt eget parti.

Peruanske valg er vanligvis ekstremt uforutsigbare og preges mer av personer enn partier.

På leten etter en outsider
10. april skal peruanerne velge Humalas etterfølger som president, og Mendoza er en av kandidatene. Frimarkedstilhengeren Keiko Fujimori leder imidlertid på målingene. Hennes valgkamp er preget av løfter om hjelpeprogrammer for de fattigste og lov og orden, og trolig er det de populistiske sidene ved hennes kandidatur som trekker stemmer.

Peruanske valg er vanligvis ekstremt uforutsigbare og preges mer av personer enn partier. I følge sosiolog og kommentator Nelson Manrique har bare en av ti personer høy tillit til partiene og deres ledere (tallene er noen år gamle). Folk oppgir et kjent navn når meningsmålingsbyrået tar kontakt, det minste ondet de kommer på, men dukker det opp et nytt ansikt, endrer de gjerne preferanse på dagen. Derfor pleier valganalytikere å spørre seg hvem som blir valgets outsider. I 1990 var det Alberto Fujimori, som ikke hadde bakgrunn fra politikken, men som på kort tid oppnådde voldsom oppslutning. I 2006 ble det Humala.

Hjemmesiden til Guzmáns parti er visuelt sett et plagiat av siden til det spanske, venstreorienterte Podemos, men det er vanskelig å plassere ham i det politiske landskapet.

I år så det ut til å bli en Julio Guzmán, en teknokrat som var viseminister for industri i Humalas regjering, men som ikke ble oppfattet som en del av den politiske klassen. På kort tid gikk han fra ingen oppslutning til 14 prosent, og lå an til å bli en seriøs utfordrer til Keiko Fujimori. Hjemmesiden til Guzmáns parti er visuelt sett et plagiat av siden til det spanske, venstreorienterte Podemos, men det er vanskelig å plassere ham i det politiske landskapet.

Demonstrasjon i Peru. Plakaten hevder at førstekandidat ved valget, Keiko Fujimori, er lik sin far Alberto Fujimori som ledet et autoritært høyrestyre av Peru på 90-tallet. Foto: elhombredelotrodia
Demonstrasjon i Peru. Plakaten hevder at førstekandidat ved valget, Keiko Fujimori, er lik sin far Alberto Fujimori som ledet et autoritært høyrestyre på 90-tallet. Foto: elhombredelotrodia

Valgkommisjonens makt
Trass i peruanske valgs uforutsigbarhet, hadde få sett for seg at Julio Guzmán og en annen av de ledende kandidatene, César Acuña, plutselig skulle bli utestengt fra valget av den nasjonale valgkommisjonen.

Guzmáns kandidatur ble utestengt idet han begynte å utgjøre en trussel mot Fujimori, angivelig på grunn av manglende interndemokrati i organisasjonen hans.

Sistnevnte – som eier tre universiteter, og skal ha plagiert en bok og en doktoravhandling – ble anklaget for å ha delt ut penger til velgere. Guzmáns kandidatur ble utestengt idet han begynte å utgjøre en trussel mot Fujimori, angivelig på grunn av manglende interndemokrati i organisasjonen hans. Beslutningen om å utestenge de to kandidatene ble ikke uventet møtt med kritikk og demonstrasjoner. Valgkommisjonen er korrupt og har bånd til fujimorismen, sa mange peruanere. Ikke minst fordi Fujimori selv skal ha drevet med stemmekjøp. Etter å ha mottatt klage også på hennes kandidatur, undersøkte valgkommisjonen muligheten for å nekte henne å stille, men landet på et nei.

Den siste målingen fra byrået IPSOS gir følgende plasseringer:

  • 30,8 prosent til Keiko Fujimori.
  • 15,1 prosent til økonomen og forretningsmannen Pedro Pablo Kuczynski (PPK), nok en «garantist for den økonomiske modellen» i følge pressen. Han sa fra seg sitt USA-statsborgerskap like før valget.
  • 11,7 prosent til statsviter og journalist Alfredo Barnechea, som presenterer seg som en kritiker av nyliberalismen og lover å skape en velferdsstat i Peru, men som støtter frihandelsavtalen TPP (Trans-Pacific Partnership mellom tolv land i Amerika og Asia) og brøt med Alan Garcías parti APRA i 1987 da det nasjonaliserte bankvesenet.
  • 11,3 prosent til den 35 år gamle Verónika Mendoza, utdannet psykolog, som leder den radikale Frente Amplio («bredfronten»).

Alle disse har økt sin oppslutning siden målingen i februar, delvis som følge av at to kandidater nå er ute av racet. Men Barnechea og Mendoza vokser klart raskest av de fire første og har begge rundt tredoblet sin støtte på en måned. Holder tendensen seg, kan én eller begge gå forbi PPK de neste ukene.

Blir Veronika Mendoza valgets outsider? Foto: YouTube
Blir Veronika Mendoza fra den radikale Frente Ampilo valgets outsider? Foto: YouTube

Muligheten for et brudd
I praksis trenger ikke Fujimoris store forsprang å bety så mye. For å vinne valget i første runde må hun få over femti prosent av stemmene, som er usannsynlig. Hvis ikke, blir det en andre valgrunde der hun møter kandidaten med nest flest stemmer. Særlig Barnechea og Mendoza ser ut til å være i støtet akkurat nå, mer enn PPK, noe som tyder på at det blir kamp om andreplassen.

Mendoza skiller seg tydeligst ut.

Den som kommer videre til andre runde har brukbare muligheter til å vinne, da Keiko Fujimori har en høy antivoto («antistemme»), folk som absolutt ikke vil stemme på noen med hennes etternavn, som de forbinder med korrupsjon og autoritarisme.

Mendoza skiller seg tydeligst ut. For det første har hun lite å gjøre med tradisjonell peruansk politikk, selv om hun en kort periode var innom Humalas nasjonalistparti, som hun den gang så på som et nytt alternativ. Hun kommer fra en radikal middelklassefamilie: Moren fra Frankrike deltok i 68-opprøret i Paris før hun flyttet til Peru og tok jobb som mattelærer. Faren er en peruansk, venstreorientert lærer. Selv er Mendoza utdannet psykolog og gift med en visesanger, Jorge Millones. Han synger om politikk og kjærlighet, og begynte sin karriere på en tid da hans universitet, San Marcos i Lima, ble invadert av Fujimoris soldater som arresterte 500 studenter for «undergravende virksomhet». «Jeg studerte psykologi og fullførte utdannelsen, men utøvde aldri yrket. Jeg ble oppmerksom på at sykdommen hadde mer med samfunnet å gjøre, derfor begynte jeg på antropologifaget, og senere ble jeg politiker», sa Mendoza i et TV-intervju.

Den nye venstrepolitikeren og hennes parti ønsker, som Evo Morales i Bolivia, å skrive en ny grunnlov som etablerer en flernasjonal stat. De vil at staten skal få en mer sentral rolle i økonomien, men vil også gi kreditter til små og mellomstore private produsenter. Dette kan være et ledd i en såkalt antimonopolittisk strategi som den reformkommunistiske fløyen av europeisk venstreside har foreslått, hvor allianser med deler av det private næringsliv anses som avgjørende for å utfordre den virkelige makten: De internasjonale storselskapene.

De vil at økonomien skal få flere bein å stå på, ikke bare utvinning av naturressurser.

Konkret lover partiet å reforhandle kontrakter med utenlandske selskaper, si opp handelsavtaler som ikke tjener landets interesser og reorientere utenrikspolitikken i retning mot organisasjoner som CELAC og Sao Paolo-forumet (organisasjon for venstrepartier i Latin-Amerika). De skal demokratisere media, innføre gratis helse og utdanning, la landets gassproduksjon gå til husholdningene heller enn eksport, og sette en stopper for miljø- og helseskadelig gruvedrift. De vil at økonomien skal få flere bein å stå på, ikke bare utvinning av naturressurser. En av Mendozas visepresidentkandidater, Marco Arana, er tidligere prest og kjent miljøaktivist, og partiet er det som tydeligst vektlegger saker som i Europa ofte forbindes med grønne partier, som dyrevern og bærekraftig byutvikling.

Sist, men ikke minst, kjører Mendoza hardt på kvinnesak og urfolksrettigheter i valgkampen. Hun vegrer seg ikke for å minne folk på at 300.000 fattige kvinner ble tvangssterilisert under Alberto Fujimori.

Presidentkandidat Verónika Mendoza i 2012, den gang som relativt ukjent parlamentsrepresentant.
Presidentkandidat Verónika Mendoza i 2012, den gang som relativt ukjent parlamentsrepresentant. Foto: Congreso de la República del Perú

Konfrontasjon med media
Kan hun så vinne? To ting som taler for det er at Mendoza først nå begynner å bli kjent, og at hennes kandidatur vokser raskest i de mest folkerike sosiale lagene av befolkningen.

Popularitetsveksten kommer med en stadig mer ufin behandling fra media. Da hun for første gang inntok fjerdeplassen på målingene, fjernet en TV-kanal like godt hennes kandidatur fra en grafisk fremstilling og skjøv nummer fem (Alan García) opp til fjerde plass. Media er også mer opptatt av å fremstille henne som chavista, tilhenger av Hugo Chávez, enn å snakke om hennes program for Peru. Dette selv om hun har posisjonert seg mellom venezuelanske myndigheter og opposisjonen ved å kritisere dem begge, og understreker at Peru må finne sin egen modell.

Mer eller mindre sosialistisk orienterte bevegelser har knapt noensinne sittet med makten i så mange land i Latin-Amerika, likevel er venstrekreftenes fremtid usikker.

Nå skal det sies at Mendoza er flink til å ikke la seg vippe av pinnen og ofte evner å snu slike angrep til sin egen fordel. Nylig forsøkte den konservative programlederen Aldo Mariátegui – forøvrig barnebarn av Perus og Latin-Amerikas kanskje mest kjente marxistiske tenker, José Carlos Mariátegui – å latterliggjøre henne ved å ønske henne velkommen i studio på fransk. Med både peruansk og fransk statsborgerskap var det fristende å stemple henne som snobbete eller uperuansk, men Mendoza parerte effektivt ved å svare ham på quechua, et urspråk som mange av velgerne bruker, men som programlederen ikke behersket.

Inngår i et større bilde
Selv om valgresultatet i Peru vil avgjøres av lokale forhold, kan utfallet få betydning for regionen. Mer eller mindre sosialistisk orienterte bevegelser har knapt noensinne sittet med makten i så mange land i Latin-Amerika, likevel er venstrekreftenes fremtid usikker. Høy råvareavhengighet (aktualisert med prisfall de siste årene), regjeringsslitasje og en rekke egne feil har svekket disse og gjort dem mer sårbare for det presset de hele tiden har stått overfor fra lokale og internasjonale eliter.

Venstrebevegelser har tapt tre viktige valg de siste månedene: Presidentvalget i Argentina, parlamentsvalget i Venezuela og folkeavstemningen om en skal tillate flere gjenvalg av presidenten i Bolivia. Nederlagene har primært røtter i interne forhold i hvert enkelt land, og i alle tilfellene oppnådde venstresiden over 40 prosent. Samtidig kommer en ikke unna at landene som ledet an i venstrebølgen, Brasil og Venezuela, begge befinner seg i krise.

Én ting er det de makroøkonomiske tallene viser, noe annet er virkeligheten på bakken.

Men noen analyser synes å hvile på en uuttalt forutsetning om at venstresiden fra nå av bare kan «miste territorium», at den har nådd en eller annen topp eller at tiden har løpt fra den. Da overser man muligheten for å vinne frem nye steder. Selv om tendensen akkurat nå er negativ for venstrekreftene, gjenstår det å se hva som blir den politiske utviklingen i store land i den frihandelsorienterte Stillehavsalliansen: Chile, Peru, Colombia (hvor fredsprosessen kan gi en ny politisk dynamikk) og Mexico (hvor venstresidens kandidat Andrés Manuel López Obrador har en svak ledelse på noen av målingene foran valget i 2018).

Venstrebølgens leder fra forrige generasjon, Hugo Chavez. Foto: UKBERRI.NET
Venstrebølgens leder fra forrige generasjon, Hugo Chavez. Foto: UKBERRI.NET

Ikke bare forsvarskamp
Det er grunn til å følge med videre. Selv om valget i Peru ikke har samme betydning som valgene i Brasil (største landet) og Venezuela (stor oljeprodusent og lenge en spydspiss for venstresiden), er det tross alt snakk om et land med 30 millioner innbyggere, mer enn Ecuador og Bolivia til sammen.

Når flertallet av peruanerne oppgir misnøye med nyliberalismen og sier de ønsker bytte økonomisk modell, burde det være en øyeåpner for de som har trodd på mytene frimarkedstilhengerne sprer gjennom sine mange og innflytelsesrike publikasjoner (som The Economist). Én ting er det de makroøkonomiske tallene viser, noe annet er virkeligheten på bakken.

Valget viser at latinamerikansk venstreside ikke bare driver med forsvarskamp om dagen.

Hvor langt Verónika Mendoza vil nå, er et åpent spørsmål. Men valget viser at latinamerikansk venstreside ikke bare driver med forsvarskamp om dagen. Som i Sør-Europa og USA oppnår den en viss styrke i valg, og prøver å endre det bestående, snart en generasjon etter at Hugo Chávez ble president i Venezuela.

 

Merk: Like før artikkelen ble publisert kom det en ny måling fra byrået IPSOS, som viser at Mendoza nå har et lite forsprang foran Barnechea. Hun mangler fortsatt fire prosent for å innta andreplassen.