Høna eller egget…

Hysj_forside_2oppl_liten-500x500

Hva kom først, individet eller samfunnet? «I begynnelsen var markedet», sier økonomen Oliver Williamson, og avslører dermed økonomifagets svar på dette spørsmålet: individet. Markedsøkonomien, og samfunnet, består grunnleggende sett av selvtilstrekkelige individer som sanker bær eller hogger trær, og bytter med hverandre. Resten av det økonomiske maskineriet har oppstått for å gjøre byttehandelen lettere, arbeidet enklere og konsumet større.

Dette gir noen underlige utslag.

Når det gjelder fysikken, er individet økonomiens svar på atomet: den isolerte, udelelige enhet.

Robinson Crusoe, det selvtilstrekkelige individ. Foto: Wikimedia
Robinson Crusoe, det selvtilstrekkelige individ. Foto: Wikimedia

Ett av disse er den arketypiske regneøvelsen i de økonomiske lærebøkene til belysning av fenomenene «produksjon» og «handel». Det starter slik: «Forestill deg Robinson Crusoe på en øde øy…». Hva behager? Her skal vi forsøke å forstå produksjon og handel i en moderne økonomi. Kan vi forestille oss et fjernere utgangspunkt og mer isolert menneske enn den skipbrudne Robinson Crusoe på en ukjent, ubebodd øy i Atlanterhavet? Hvorfor er økonomer så opptatt av disse enkeltmenneskene eller «aktørene»? Dette har to utspring, tror jeg – det ene i økonomifagets filosofiske opphav, det andre i fagets etteraping av fysikken.

Når det gjelder filosofien, står økonomifagets isolerte individ i tradisjonen fra Thomas Hobbes og hans naturtilstand, der mennesker inngår en samfunnskontrakt fordi det gir dem beskyttelse mot den lovløse alles krig mot alle.

Økonomenes filosof Thomas Hobbes. Foto: Wikimedia
Økonomenes filosof Thomas Hobbes. Foto: Wikimedia

På samme måte inngår økonomiske aktører i bytterelasjoner, styrt av sin egoistiske, nyttemaksimerende atferd; de kan bedre sin materielle posisjon ved å handle med andre. De er isolerte av natur, og sosiale bare i den grad det gagner dem økonomisk. Når det gjelder fysikken, er individet økonomiens svar på atomet: den isolerte, udelelige enhet. Siden de økonomiske modellene egentlig er gamle fysikkmodeller, har økonomene utformet antakelser om individers atferd som gjør at de kan fungere. Noen av disse antakelsene blir da nødvendigvis rare og urealistiske, i og med at folk ikke er elementærpartikler. Vanlige antakelser er at aktørenes preferanser er gitte (folk er isolerte og deres ønsker påvirkes ikke av andre), at de er egoistiske, og at de har perfekt informasjon. Dette er ikke nødvendige antakelser, men de forekommer ofte (særlig i økonomiutdannelsen) og er nært forbundet med den metodologiske individualismen.

Den metodologiske individualismen gir seg utslag i både mikroøkonomi og makroøkonomi, økonomifagets to hovedgrener. I regneøvelsene i begge faggrener er det vanlig å starte med enkeltaktører à la Robinson. Det bærer galt av sted i begge, men på litt forskjellige måter.

Du ante neppe at du hadde behov for en automatisk bananskreller før du så annonsen for den.

Mikroøkonomi handler om konsumenters beslutninger om hva de skal kjøpe for å få mest mulig «nytte» og om bedrifters beslutninger om hvor mye de skal produsere for å oppnå mest mulig profitt. I utregningene maksimerer man konsumentens nyttefunksjon, for så å utlede markedets etterspørselskurve ved å legge sammen de enkelte konsumenters etterspørsel. Deretter gjør man det samme for bedriftenes profittfunksjon og kommer frem til tilbudskurven. Der disse krysser hverandre i et diagram, finner vi likevektspris og likevektsmengde i markedet. Man bygger altså forståelsen av økonomiske utfall (her: mengde, pris) nedenfra og opp, ved å starte med de enkelte konsumenter og bedrifter og så legge dem sammen for å finne totaleffekten av individenes valg og handlinger.

Det er naturlig at mainstream-økonomene konsentrerer seg om individer i mikroøkonomi, men ved å se på aktørene som rasjonelle og isolerte, med «gitte preferanser», så overser de hvordan sosiale normer påvirker preferanser og atferd, og hvordan vi påvirkes av for eksempel reklame. Du ante neppe at du hadde behov for en automatisk bananskreller før du så annonsen for den. Et annet eksempel: Hvis jeg kjøper en elektrisk tannbørste til 300 kroner, vil økonomen si at jeg mener det er verdt disse pengene for å slippe å skure og gnure selv. I virkeligheten var det selvsagt flere forhold som spilte inn: Min tannlege som fikk betalt av produsenten for å anbefale produktet, min beste venns fabelaktig livlige demonstrasjon av børstens uforlignelige maskineri, samt mitt desperate forsøk på å få bukt med min dårlige ånde. Det var altså ikke et helt selvstendig valg basert på rasjonalitet, full informasjon og egeninteresse. Også min svake viljekraft, lettpåvirkelighet og irrasjonelle håp spilte inn. En annen ting er at vi ofte kan være usikre og splittede i våre mål og ønsker. Jeg kan ha lyst på øl, og samtidig mene jeg har fått nok. Du kan ønske å betale mindre skatt, men samtidig mene at skattenivået bør økes. Økonomens Robinson opplever imidlertid ingen indre konflikt.

Ett problem i faget er altså at det tradisjonelle synet på individet, som kommer fra den metodologiske individualismen, har sine begrensninger innenfor mikroøkonomi. Et annet, og kanskje større, problem er den metodologiske individualismens konsekvenser i makroøkonomi.

Makroøkonomi dreier seg om økonomien som helhet: arbeidsledighet, inflasjon, økonomisk vekst, handel og valutakurser, sentralbankens rentesetting og statens forbruk og skattlegging. De siste tiårene har makroøkonomene blitt mer opptatt av å spore forklaringer tilbake til enkeltindivider; det er et krav om et «mikrofundament» for makroøkonomien. Alt som skjer i makroøkonomien, så som inflasjon og arbeidsledighet, skal i siste instans kunne forklares ved hjelp av individers preferanser (deres rasjonelle valg mellom arbeid og fritid) og forventninger (om påvirkning på inflasjonen fra statens pengebruk). Siden det er et vel ambisiøst prosjekt å forklare alle menneskers handlinger, må økonomene her ta en spansk en. For enkelhets skyld opererer de gjerne med en «representativ aktør» som maksimerer produksjon og nytte. De forestiller seg altså at økonomien er én person. Makroøkonomien, med all sin kompleksitet, representeres med andre ord som en enkel mikroøkonomi. Det er misvisende. Derfor anklages økonomer gjerne for «reduksjonisme». Det betyr at man forsøker å forklare alle fenomener ut fra samme prinsipp – som å forklare både makroøkonomi og mikroøkonomi med utgangspunkt i individer. I et mislykket forsøk på å bryte ned et komplekst hele til dets bestanddeler tar økonomene vekk den kompleksiteten som kjennetegner makroøkonomien. Men å analysere betyr jo nettopp å oppløse det hele i dets enkelte bestanddeler. Så akkurat hvordan gjør reduksjonismen økonomifaget urealistisk?

Resultatet av individers samhandling, akkurat som sjakkspillet, er åpent.

Reduksjonisme
I makroøkonomi er det systemet som helhet som er av interesse. Utfallene på makronivå kan imidlertid være kvalitativt annerledes enn på mikronivå. Reduksjonisme kan føre til «den atomistiske feilslutning». Det vil si å slutte at helheten er summen av delene; en skog er summen av x antall trær, og et samfunn er summen av y antall mennesker. Det åpnes ikke for at systemets bestanddeler kan interagere og dermed gi opphav til kvalitativt andre utfall på makronivå enn på mikronivå.

Et eksempel: 30 mennesker i et rom er skoleklasse 9A. Det vil si skoleklasse 9A er 30 mennesker i et rom. Dette er ikke et komplett bilde. De må også ha en lærer; rommet må være i en bestemt bygning, og det bør være sammensatt på en bestemt måte, antakelig med pulter, noen av dem med tyggis under; menneskene i rommet er av samme alder; menneskene holder på med noe spesielt, kanskje følger de med på lærerens gjennomgang av Pytagoras’ læresetning på tavlen; og de må gjøre dette, eller lignende aktiviteter, mandag til fredag, hele året igjennom, med unntak av noen etterlengtede avbrekk fra skolens slaveri, for å kunne kalles skoleklasse 9A. Først når 30 barn, som ellers er familiemedlemmer i forskjellige familier, eller håndballspillere på et håndballag, kommer sammen under disse betingelsene, er de en skoleklasse.

På samme måte er økonomien noe mer enn en samling av individer som handler med hverandre. De handler etter lover, regler og normer – omgitt av ikke-individuelle aktører som statlige instanser, fagforeninger og andre organisasjoner, store og små bedrifter – familien, kirken og så videre. Kort sagt er det mange institusjoner i økonomien vår. Markedet er også en institusjon. Institusjonene utgjør strukturnivået (makro), og de påvirker aktørene (mikro), deres preferanser og atferd. Institusjoner begrenser og påvirker ikke bare menneskers handlinger, det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg en moderne økonomi – for ikke å snakke om våre menneskelige identiteter – uten alle disse institusjonene.

Men Robinson Crusoe forblir uanfektet. Under metodologisk individualisme er institusjonene historiske biprodukter som har kommet til for å gjøre det lettere for konsumenter å maksimere nytte og bedrifter å maksimere profitt.

Tilhengere av den metodologiske individualismen vil hevde at vår forståelse av helheten (strukturen) er fundert på vår forståelse av delene. Det stemmer nok. Slik kan økonomen søke å rettferdiggjøre sin analyse. Men et viktig poeng som han gjerne glemmer, er at funksjonen til forståelsen av delene er å begripe helheten, som vitenskapsfilosofen Michael Polanyi påpeker. Når økonomen flytter blikket mot individene (delene), er det en fare for at han mister samfunnsstrukturen (helheten) av syne. Analysen blir da fattigere, og vi står i fare for å gå glipp av viktige innsikter. På samme måte som et sjakkpartis forløp ikke kan utledes fra spillets regler, kan vi ikke utlede makroøkonomiske forløp fra individers preferanser. Resultatet av individers samhandling, akkurat som sjakkspillet, er åpent, samtidig som det er betinget og begrenset av individenes atferd og handlinger, eller spillets regler.

Det er derfor mikroøkonomien og makroøkonomien ikke kan beskrives ved hjelp av de samme lovene eller mekanismene. Vi må ta høyde for de kvalitative forskjellene mellom dem. Individ (mikro) og samfunn (makro) er to forskjellige nivåer, der sistnevnte er overordnet førstnevnte. Hvis vi nekter for dette, kan vi vel ikke tale om noe samfunn overhodet – men bare om en gjeng hedonister som er seg selv nok. Det er umulig å representere organiseringen av samfunnet ved lovene som bestemmer individenes atferd, slik økonomene gjør i dag. Metodologisk individualisme er ikke egnet for teorier om hvordan økonomien som helhet fungerer.

Økonomifaget legitimerer vår tids konsumerisme.

Trenger du det egentlig?
Reduksjonismen er etter mitt syn hovedproblemet med metodologisk individualisme. Det finnes imidlertid flere problemer og absurditeter forbundet med økonomenes syn på individ og samfunn – med politiske implikasjoner.

Den metodologiske individualismen kommer blant annet til uttrykk i det som kalles «forbrukersuverenitet», som er en hjørnestein i mikroøkonomisk teori. Forbrukersuverenitet betyr at konsumentene i siste instans utøver sine frie valg på markedsplassen ved å kjøpe produkter de mener er verdt prisen. Ingen kan tvinge deg til å kjøpe noe du ikke vil ha. Produsentene må føye seg etter våre preferanser og valg. Dette gir et bilde av det frie marked som en demokratisk arena. Økonomifaget legitimerer dermed vår tids konsumerisme.

Forbrukersuverenitet betyr også at økonomisk teori ikke skiller mellom ønsker og behov, mellom det folk virkelig trenger og det de bare har lyst på. Det siste er naturligvis ofte et resultat av sosiale forhold. Uten et slikt skille får mat og boblebad samme verdi eller status. Ti tusen kroner i grønnsaker og ti tusen kroner i løpesokker er likeverdige; de gir det samme tilskuddet til nasjonalproduktet.

Dette problemet oppstår nettopp på grunn av den metodologiske individualismen. All etterspørsel i økonomien betraktes som et resultat av den suverene forbrukerens iboende preferanser, som «avsløres» når de handler, og økonomen kan ikke betvile disse. Preferansene er nemlig motoren som driver all økonomisk aktivitet ved å motivere individenes valg. Individet er den minste byggekloss i det økonomiske systemet, atomene i det økonomiske kosmos. Den sosiale konstruksjonen av ønsker går økonomen hus forbi.

Når økonomene overlater valgene til den suverene forbrukeren, ser vi også en svakhet for faget i møte med klimakrisen, som synes å kreve at vi reduserer forbruket vårt dramatisk. I tillegg gir det en mulig unnskyldning for politisk handlingslammelse og forsøk på å privatisere problemet ved å legge den moralske byrden på konsumentene heller enn politikerne.

Forbrukersuvereniteten kan dessuten snus på hodet: Hvis konsumentenes preferanser er et produkt av sosiale forhold, kan vi i stedet få et begrep om produsent­suverenitet, en økonomi hvor store selskaper aktivt manipulerer folks behov. I stedet for at det er konsumentene som bestemmer hva bedriftene skal produsere, bestemmer bedriftene hva konsumentene skal konsumere. Hva skulle ellers være vitsen med reklame?

Den sosiale konstruksjonen av ønsker går økonomen hus forbi.

Selv om den metodologiske individualismen har en del uheldige konsekvenser for økonomisk teori, er ideen bak prinsippet ikke så dum. Alle samfunnsfenomener er på en eller annen måte et resultat av individers handlinger. Men det er viktig også å spørre hva det er som motiverer individer til å handle som de gjør. Mennesker, og deres ønsker og preferanser, formes i samfunnet gjennom interaksjon med andre mennesker, og vi handler i tråd med normer og regler. Individer kan igjen påvirke normer gjennom sine handlinger. Handlinger springer ikke – i alle fall ikke utelukkende – ut av isolerte aktører, slik den metodologiske individualismen innebærer.

Finnes det et metodologisk alternativ som takler dette bedre?

Siden svaret ikke er individet – da må det vel være samfunnet?

Metodologisk kollektivisme
Økonomifagets syn på samfunnet som et produkt av individene er altså problematisk. Vi kan spørre igjen: Hva kom først, individet eller samfunnet? Siden svaret ikke er individet – da må det vel være samfunnet?

En alternativ tradisjon ser på individet som et produkt av samfunnet. Aristoteles anså mennesket for å være et politisk dyr. Mennesket defineres av, og formes i, den politiske sfære. Hos Aristoteles er den økonomiske sfære underordnet og støpt inn i den politiske. Hvis vi følger Aristoteles, kan vi ikke begynne å snakke om mennesker uten å ha forutsatt et samfunn. I et slikt bilde er Hobbes’ naturtilstand utenkelig, Robinson Crusoe en kuriositet og en atomistisk tilnærming til samfunnet feilslått.

Også i moderne tid har vi hatt innflytelsesrike skoleretninger som har basert sine analyser på økonomiens historiske og institusjonelle kontekst. De to mest fremtredende er den tyske historiske skolen som rådde grunnen i Tyskland på slutten av 1800-tallet og institusjonsøkonomien som nøt innflytelse i USA på begynnelsen av 1900-tallet, og fremdeles blant mange av de heterodokse (alternative) teoretiske skolene i dag. Disse skoleretningene har til felles at de konsentrerer seg om de skiftende samfunnsmessige betingelsene for økonomisk aktivitet. De vektlegger at økonomien forandrer seg gjennom historien, og at forskjellige land må analyseres på forskjellige måter, heller enn å presses inn i det samme teoretiske rammeverket.

Dermed får strukturnivået (institusjonene, kollektivet eller samfunnet) analytisk forrang fremfor aktør- nivået (individene). Atferd forklares ut fra gjeldende normer, regler og institusjoner, heller enn motsatt. Vi kan kalle denne posisjonen «metodologisk institusjonalisme», eller, som historikeren Francis Sejersted kaller det, «metodologisk kollektivisme»:

«Hovedpoenget med den metodologiske kollektivisme er […] at man istedenfor å se på den sosiale orden som et resultat av individuelle behov og strategier ser på de individuelle behov og strategier som et resultat av den sosiale orden – individet beskrives først og fremst som ikke­atomistisk, som et historisk og kulturelt betinget vesen.»

Sejersted trekker dermed et skarpt skille mellom individualismen og kollektivismen. Betyr det at vi må velge én av dem?

Francis Sejersted. Foto: Wikimedia
Francis Sejersted, metodologisk kollektivist. Foto: Wikimedia

Kanskje er skillelinjen til Sejersted for streng. For hva er det som bestemmer samfunnsstrukturene, om ikke nettopp individene? Institusjonsøkonomen Thorstein Veblen forklarer at mennesket er formet av de eksisterende normer og regler, men at de i sin tur bidrar til å endre disse normene og reglene. Det er derfor ikke nødvendigvis en motsetning mellom individualisme og kollektivisme, siden individet springer ut av kollektivet og kollektivet springer ut av individene. Kanskje spørsmålet ikke kan kokes ned til et enten/eller. Det synes som om både individualismen og kollektivismen er reduktive, på hvert sitt vis. Hvordan kan det metodologiske dilemmaet for faget da løses? Hvor skal vi starte den økonomiske analysen?

Det er umulig å gi mening til en blank naturtilstand av bare individer (à la Hobbes), uten institusjoner.

Institusjonsøkonomen Geoffrey Hodgson forsøker å løse denne floken. Han viser hvordan alle økonomiske teorier må forutsette en form for relasjoner (primitive institusjoner, regler eller lignende) mellom individene for at det overhodet skal være snakk om noen økonomi. Hvis jeg skal kunne bytte min appelsin mot din kokosnøtt, kreves det normer, tillit, en implisitt avtale, sanksjonsmuligheter mot brudd på denne avtalen, et felles språk av et eller annet slag og så videre. Det er umulig å gi mening til en blank naturtilstand av bare individer (à la Hobbes), uten institusjoner.

Den metodologiske individualismen er en logisk umulighet.

Men den metodologiske kollektivismen (institusjonalisme) er også umulig. Det går ikke an å snakke om institusjoner (struktur) uten å forutsette individer, for hvor skulle disse institusjonene i så fall komme fra? Det er kanskje umulig å besvare spørsmålet om hva som kommer først av individet og samfunnet, forklarer Hodgson – ikke ulikt en kjent gåte:

«Vi har her å gjøre med en tilsynelatende uendelig regress, som i gåten «hva kom først, høna eller egget?». I denne uendelige regressen har verken individuelle eller institusjonelle faktorer en berettiget forrang i forklaringer.»

Hodgson konkluderer derfor med at metodologisk individualisme bare gir mening hvis vi sier at det betyr at sosiale fenomener må springe ut av individer pluss relasjonene mellom dem – altså institusjoner. Det vil si: Vi har alltid individualisme og kollektivisme på samme tid – eller, om man vil, ingen av dem. Hodgsons konklusjon er derfor at vi bør slutte å snakke om metodologisk individualisme fordi det er et meningsløst begrep.

Vrangforestillingen må bekjempes slik at faget kan berikes.

Jeg er enig med Hodgson i at vi alltid må være både individualister og kollektivister når vi forklarer samfunnsfenomener. Men jeg er ikke enig i at vi bør slutte å snakke om metodologisk individualisme. Det er nemlig noe problematisk med økonomenes fiksering på individer. Det er en utbredt forestilling om at økonomiske analyser trenger en slik forankring, og det har store konsekvenser i praksis for økonomisk-teoretisk arbeid. Det er en vrangforestilling som fører til reduktive og irrelevante teorier.

Vrangforestillingen må bekjempes slik at faget kan berikes. Det er ingen grunn til å fortvile over spørsmålet om høna og egget, eller insistere på at høna kom først. Økonomer bør slutte å forfekte metodologisk individualisme fordi det helt unødvendig reduserer relevansen av deres teorier. Det er heller ingen grunn til å utforme et like reduktivt alternativ, som metodologisk kollektivisme. Høne eller egg? Ja, takk, begge deler!

Denne teksten er et utdrag fra boka Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten (2016).

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

  • Arne Andersen

    Den vakke lett for vanlige folk?

  • Lab Roy

    Er det ikke slik at det finnes et sprik mellom pris og nytte?
    En menneskelig handling kan ha negative ringvirkninger og bivirkninger. Men en menneskelig handling kan også ha positive ringvirkninger og bivirkninger. Pris på en vare eller tjeneste kan vanskelig inkludere alle positive ringivirkninger i prisen. Bygges det feks en jernbane vil denne jernbane ha både positive og negative ringvirkninger. Men det er veldig vanskelig å skulle betale for disse positive ringvirkninger gjennom selve billettprisen, og særlig hvis det er helt andre mennesker enn den reisende som opplever disse positive ringvirkninger (feks noen som driver butikk, hotell eller kafe der toget stopper). Her kommer imidlertid skattesystemet inn og trekker inn inntekter som skyldes slike positive ringvirkninger av jernbanen. Negative bivirkninger som feks støy fra jernbanen kan lettere prises inn i billettprisen i form av avgift.

    Før i tiden fantes det flere klasser på jerbanen. Det var billig å reise på 3. klasse, men det var så jævlig på 3. klasse slik at alle som hadde råd til det helst reiste på 2. klasse. Dermed klarte man å innføre et flerpris system hvor ulike grupper som hadde ulik betalingsevne kunne reise på samme tog og hvor hver gruppe betalte mer eller mindre etter evne.

    Positive ringvirkninger er også noe av poenget med konseptet økologisk økonomi: Det som er avfall fra en bedrift kan være verdifulle råvarer input til en annen bedrift. Egentlig dreier det seg om samarbeid og synergieffekter hvor flere bedrifter danner hele komplekse verdikjeder. En cellulose fabrikk tar feks i mot tømmer fra skogbruket, samtidig som skogbruket også selger deler av tømmestokken til sagbruket som igjen selger trelast. Går feks cellulose fabrikken konkurs, så kan hele verdikjeden med både skogbruk og sagbruk også gå konkurs. Og jordbrukere som er avhengig av å ha ekstrajobb i skogen kan få problemer. Konkursen til cellulosefabrikken på Tofte på Hurumlandet kan være et eksempel på en slik verdikjede. Det jobbet 300 personer på Tofte, mens totalt 6 tusen personer jobbet i hele verdikjeden. Men til nå har ikke hele denne verdikjede raknet etter nedleggelsen av Tofte (tømmer selges isteden til Sverige og delvis til Kina).