Sykehus skal ikke leke butikk! 

Kuttene i norske sykehus har hatt store konsekvenser for pasienter og ansatte, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jan Fredrik Frantzen, UNN.

Overfylte sykehus og mangel på intensivplasser, smittevernsutstyr og fagfolk høres ut som beskrivelser fra Italia, men er tvert imot realiteten her til lands. Varsellampene lyser om at vi har en styring av helsesektoren vi ikke kan fortsette med.

Tall fra SSB viser en stor nedgang i antall sengeplasser ved norske sykehus. I 1980 var antallet somatiske senger 22 000. I dag er tallet halvert. Noe skyldes medisinske framsteg, med økte muligheter for dagbehandling, men fagfolk er klare på at økonomiske underskudd gjør at sengeplasser legges ned og at sykehusene bygges for små sammenlignet med behovet.

Ved byggingen av nye sykehus har kapasiteten ofte blitt redusert, som i Trondheim, der kapasiteten ble redusert med 200 senger da nytt sykehus ble bygget (Tidsskriftet Den norske legeforening, 24.03.20). Dette skjer til tross for det høye antallet korridorpasienter, der pasienter legges på gangen som følge av mangel på plass.

Ved byggingen av nye sykehus har kapasiteten ofte blitt redusert, som i Trondheim, der kapasiteten ble redusert med 200 senger da nytt sykehus ble bygget.

OECD anbefaler at man ikke overstiger 85 prosent belegg for å kunne håndtere topper med flere innleggelser. Men mange norske sykehus klarer ikke nå dette målet, og allerede i forkant av koronakrisen stod vi i en situasjon med overfylte sykehus. Beleggsprosenten kan over lengre perioder være på 100, og enkelte avdelinger kan ha opp mot 120 prosent belegg. Dette fører til redusert kvalitet og kan utgjøre en fare for pasientsikkerheten, mener Legeforeningen.

Det er en stor mangel på intensivplasser, og Norge ligger i nedre halvdel av statistikken over antall intensivplasser per innbygger i Europa. I følge helseminister Bent Høie har vi en kapasitet på 289 intensivplasser på norske sykehus, og helseforetakene har planer for utvidelse til 742. Men fordi ikke alle av disse har respirator, hevder fagfolk at de ikke kan regnes for reelle intensivplasser.

Sykehusene er med andre ord dårlig rustet til å håndtere de mange innleggelsene som kan komme med korona. Vi risikerer at vi om ikke lenge står i en situasjon der sykehusene ikke er beredt til å ta imot et høyt antall syke. Skrekken er at vi får italienske tilstander, der mange blir avslått livsnødvendig helsehjelp fordi de ikke er i en prioritert gruppe. Hvem av oss skal da velges bort?

Samtidig som vi har for få respiratorer, mangler vi kvalifiserte intensivsykepleiere til å håndtere maskinene. Sykepleierforbundet har over tid varslet fra om den store mangelen på sykepleiere og spesialsykepleiere, og at lav bemanning over tid har gjort det vanskeligere å rekruttere til yrket. Nå står vi overfor en massiv krise, der ansatte i helsevesenet hver dag gjør en heroisk innsats i kampen mot et virus vi vet lite om, og utsetter seg for potensiell smitte. Allerede nå er det mange sykehusansatte som er smittet eller sitter i karantene. Dersom et høyt antall helsepersonell blir smittet på grunn av den store mangelen på smittevernsutstyr, som vi også ser nå, vil det kunne få katastrofale konsekvenser i en allerede hardt presset helsesektor.

Sykepleierforbundet har over tid varslet fra om den store mangelen på sykepleiere og spesialsykepleiere, og at lav bemanning over tid har gjort det vanskeligere å rekruttere til yrket.

Helsevesenet har over år blitt underfinansiert og har måtte håndtere stadige kutt. Men oppgavene forsvinner ikke, heller tvert imot, de blir stadig flere. Det er de ansatte som må dekke gapet som oppstår mellom kutt i ressurser og krav til å opprettholde tjenestetilbudet. De må gjøre de samme oppgavene, bare enda litt raskere, enda litt mer “effektivt”. Men de av oss som jobber med sårbare mennesker, vet at å “bare jobbe litt raskere” har en pris.

Ved St. Olavs Hospital i Trondheim kuttet ledelsen i rapporttida, tida der informasjon blir overført mellom vaktskiftene, fra 30 til 15 minutter for å effektivisere driften. Ansatte sa tydelig fra at kuttet ikke var faglig forsvarlig og at det ville gå utover pasientsikkerheten dersom det ikke var nok tid til å overføre livsviktig informasjon. Statistikker og risiko- og sårbarhetsanalyser blinket rødt både for pasientsikkerhet og psykososialt arbeidsmiljø, men ble ignorert av ledelsen. Hva er konsekvensen når sykehus blir tall i et excel-ark, og ikke et møte mellom mennesker?

Når sykehusene blir drevet som foretak og forretningsfolk sitter i sykehusstyrene, begynner vi å ane konturene av et helsevesen som ikke lenger drives på pasientenes og fagfolkenes premisser. Bedriftsøkonomiske styringsprinsipper med stykkprisfinansiering, resultatregnskap og en mest mulig kostnadseffektiv (les: billig) drift, har blitt gjeldende også innen helsevesenet. Vi risikerer da å bli mindre effektive i å oppfylle helsevesenets egentlige formål; nemlig å sikre nødvendig helsehjelp til befolkningen.

Seksjonsledere i helsesektoren mener bedriftsøkonomiske prinsipper kommer i konflikt med deres faglige avgjørelser. Beslutninger om de skal leie inn personell, eksempelvis ved sykdom, kommer ofte i en skvis mellom hva som er best for den syke, og krav om å holde driften innenfor budsjettet. Konsekvensen av å sette helsepersonell i et slikt krysspress mellom faglig forsvarlighet og effektiv drift, fører til økt arbeidspress og høyere arbeidsbelastning på de ansatte. Og det fører ikke minst til dårligere tjenester og trygghet for pasientene.

Når sykehusene blir drevet som foretak og forretningsfolk sitter i sykehusstyrene, begynner vi å ane konturene av et helsevesen som ikke lenger drives på pasientenes og fagfolkenes premisser.

Konsekvensene av bedriftsøkonomisk styring av en sektor som på alle måter er fundamentalt ulik kommersiell sektor, er dramatiske, og blir ekstra synlige for oss i krisetider. Jo mer helsevesenet presses til smertepunktet, basert på en kortsiktig bedriftsøkonomisk styring med vekt på “hva er lønnsomt her og nå”, jo vanskeligere vil det være å ha et robust helsevesen som klarer å løse oppgavene på lang sikt.

Det er fellesløsningene som fungerer når virkeligheten slår innover oss. Vi kan ikke kutte og tyne sektoren slik realiteten er og har vært, samtidig som vi gir enorme skatteletter til de rikeste. Å spare seg til fant er verken faglig forsvarlig eller etisk riktig for pasienter eller ansatte.

Helsevesenet må styrkes og finansieres basert på faglige vurderinger og samfunnsøkonomisk ansvar, ikke bedriftsøkonomisk logikk lånt fra private virksomheter. Derfor er det nødvendig med en grunnleggende endring av måten vi tenker styring i helsesektoren. Beslutninger må fattes nærmest mulig pasientene og av fagfolk som kjenner den daglige virkeligheten i virksomheten, ikke av opphøyde styrer på lang avstand. Markedsherming av typen «stykkpris» bør fases ut. Formålet til helsevesenet er å ivareta pasientene og trygge folkehelsa, ikke å leke butikk.

En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Aftenposten 5. april 2020.