ALLEREDE FRA jeg var ganske liten, kanskje fem eller seks år, visste jeg at når jeg ble stor, ville jeg bli forfatter. Fra jeg var omkring sytten til fireogtyve, forsøkte jeg å slå fra meg tanken, men med en visshet om at jeg da gjorde opprør mot min sanne natur, og at jeg før eller senere ble nødt til å gi meg i kast med å skrive bøker.

JEG VAR DET mellomste av tre barn, men det var fem år mellom hver av oss, og jeg så knapt min far før jeg var åtte. Av disse og flere andre grunner var jeg temmelig ensom, og jeg utviklet snart en usympatisk oppførsel som gjorde meg upopulær gjennom hele skoletiden. Jeg hadde det ensomme barnets hang til å finne på historier og føre samtaler med fantasimennesker, og jeg tror mine litterære ambisjoner helt fra begynnelsen var koblet til følelsen av å være isolert og undervurdert. Jeg visste at jeg hadde en egen evne med ord, og til å se ubehageligheter i øynene, og jeg følte at dette skapte en slags hemmelig verden hvor jeg kunne gjøre opp for at jeg mislyktes ellers i livet. Mengden seriøse (det vil si forsøksvis seriøse) skriverier jeg produserte gjennom hele barndommen og guttedagene, utgjorde likevel ikke mer enn fem-seks sider. Jeg skrev mitt første dikt i en alder av fire eller fem år, diktert til min mor. Jeg kan ikke huske noe av det, annet enn at det handlet om en tiger, og at tigeren hadde «stol-aktige tenner» – i og for seg en grei formulering, men jeg gjetter at diktet var plagiat av Blakes «Tiger, tiger». Da krigen brøt ut i 1914, skrev jeg i en alder av elleve år et patriotisk dikt som ble trykket i lokalavisen. Det samme ble et annet dikt to år senere, ved krigsminister Kitcheners død. Da jeg ble litt eldre, skrev jeg fra tid til annen dårlige, og som oftest uferdige, «naturdikt» i sentimental og romantisk stil. Jeg forsøkte meg også på en novelle, som ble en komplett fiasko. Det var alt av mine forsøksvis seriøse skriverier som jeg faktisk fikk ned på papiret gjennom alle disse årene.

Nå ser jeg meg derimot tvunget til å skrive noe som ligner pamfletter.

I LØPET AV denne tiden beskjeftiget jeg meg likevel på et vis med litterære sysler. Det var for det første bestillingsverkene jeg produserte uanstrengt og uten særlig entusiasme. Ved siden av skolearbeidet komponerte jeg vers d’occasion, halvkomiske dikt som jeg produserte i det som nå fremstår for meg som et forrykende tempo – i en alder av fjorten skrev jeg et helt skuespill på rim, etter mål av Aristofanes, på rundt en uke – og jeg var med på å redigere skoleaviser, både trykte og håndskrevne. Disse bladene var de mest sørgelig karikerte sakene du kan tenke deg, og jeg la langt mindre arbeid i dem enn jeg nå ville ha gjort med selv den dårligste journalistikk. Men parallelt med dette gjennomførte jeg i mer enn femten år en litterær øvelse av en helt annen karakter: Jeg diktet opp en uavbrutt «fortelling» om meg selv, en slags dagbok som kun fantes i tankene mine. Dette tror jeg er ganske vanlig blant barn og unge. Da jeg var svært liten, pleide jeg for eksempel å forestille meg at jeg var Robin Hood eller lignende, i rollen som helten i et dramatisk eventyr. Men ganske snart sluttet «fortellingen» min å være barnslig selvopptatt på denne måten, og ble mer og mer en beskrivelse av tingene jeg så og gjorde. I flere minutter av gangen kunne ting som dette fylle tankene mine: «Han dyttet opp døren og trådte inn i rommet. En gul solskinnsstråle sivet gjennom bomullsgardinen og dannet et skrått lys over bordet, hvor en halvåpen fyrstikkeske lå ved siden av blekkhuset. Med høyre hånd i lommen krysset han rommet bort til vinduet. På gaten nedenfor lekte en brandet katt med noe dødt løv» og så videre, og så videre. Denne vanen fortsatte jeg med til jeg var omkring femogtyve, tvers gjennom mine u-litterære år. Selv om jeg måtte lete etter de rette ordene – noe jeg også gjorde – var denne anstrengelsen for å skildre omgivelsene noe jeg utførte nærmest mot min vilje, som om jeg ble tvunget til det. Jeg vil anta at denne «fortellingen» reflekterte stilen til de forfatterne jeg til enhver tid beundret, men så langt jeg kan huske, skildret jeg alt på den samme omstendelige måten.

Det å skrive en bok er en fryktelig, utmattende kamp, som å kjempe mot en smertefull sykdom.

I SEKSTENÅRSALDEREN oppdaget jeg plutselig gleden ved ord, det vil si ordenes lyder og assosiasjoner. Ta disse linjene fra Paradise Lost:

So hee with difficulty and labour hard
Moved on: with difficulty and labour hee.

som ikke fremstår som så utrolig fantastiske for meg nå, men som ga meg frysninger dengang. Særlig likte jeg hvordan «he» ble stavet «hee». Behovet for å skildre ting var noe jeg allerede visste alt om, så det var tydelig hva slags bøker jeg ville skrive, i den grad man kan si at jeg ville skrive bøker på den tiden. Jeg ville skrive gigantiske, naturalistiske romaner som endte ulykkelig, proppfulle av detaljerte beskrivelser og slående metaforer, og dessuten fulle av blomstrende passasjer hvor ordene var valgt delvis på grunn av lydene de inneholdt. Og den første boken jeg fullførte, Dager i Burma, som jeg skrev da jeg var tredve, men planla lenge før, er faktisk omtrent en slik bok.

JEG TAR MED all denne bakgrunnsinformasjonen fordi jeg ikke tror man kan bedømme en forfatters intensjon uten å ha kjennskap til noe av hans tidlige utvikling. Emnet hans vil bestemmes ut fra tiden han lever i – slik er det i alle fall i voldsomme og revolusjonerende tider som vår egen. Men før han så mye som begynner å skrive, vil han ha tilegnet seg en følelsesmessig innstilling han aldri helt vil unnslippe. Det er selvfølgelig jobben hans å trene opp temperamentet sitt, og unngå å bli værende på et umodent stadium, eller i en eller annen pervers sinnsstemning. Men hvis han fjerner seg fullstendig fra sin tidlige påvirkning, kvitter han seg også med sin egen drivkraft. Dersom vi ser bort fra behovet for å tjene penger, tror jeg det fins fire hovedmotiver for å skrive, i alle fall for å skrive skjønnlitteratur. De fins i varierende grad hos alle forfattere, og hos enhver forfatter vil de rangeres forskjellig med tiden, ut fra hans omgivelser. Disse er:

(i) Ren egoisme. Et ønske om å fremstå smart, bli snakket om, husket etter døden, ta igjen på de voksne som skjente på deg da du var liten, og så videre, og så videre. Det er juks å late som om ikke dette er en drivkraft, og at den er sterk. Dette er et kjennetegn forfattere deler med forskere, kunstnere, politikere, advokater, soldater, vellykkede forretningsmenn – kort sagt, med hele kremen av menneskeheten. Det store flertallet av menneskeheten er ikke intenst egoistiske. Etter at de runder tredve, opphører de nesten å være individer og lever først og fremst for andre, eller de kveles simpelthen av den grå hverdagen. Men så fins det et mindretall av begavede, viljesterke mennesker som er fast bestemt på å leve sine liv til fulle, og forfattere hører til blant disse. Slik jeg ser det, er seriøse forfattere i det store og hele langt mer forfengelige og selvopptatte enn journalister, men mindre opptatt av penger.

(ii) Entusiasme for estetikk. Øye for skjønnhet i den ytre verden, eller på den annen side, i ord og deres rette sammenstilling. En som nyter effekten av lyder som følger hverandre, av presisjonen i god prosa eller rytmen i en god fortelling. Et ønske om å dele en opplevelse som kjennes verdifull, som ingen burde gå glipp av. Det estetiske motivet står utrolig svakt hos mange forfattere, men selv en som lager løpesedler eller skriver skolebøker har favorittord eller -uttrykk som appellerer til ham uten at de tjener noen nyttefunksjon; eller kanskje han har bestemte meninger om typografi, margbredde eller lignende. Det er ingen bok over nivået på en rutetabell som er helt fri for estetiske hensyn.

(iii) Historisk impuls. Et ønske om å se tingene som de er, avdekke fakta og bevare dem for etterslekten.

(iv) Politisk formål – Og her bruker jeg ordet «politisk» i sin videste betydning. Et ønske om å dytte verden i en bestemt retning, å endre folks idé om hva slags samfunn de bør strebe etter. Igjen, ingen bok er fullstendig fri for politiske holdninger. Oppfatningen om at kunsten skal være adskilt fra politikken, er i seg selv en politisk holdning.

VI KAN SE hvordan disse ulike impulsene vil krige med hverandre, og hvordan de vil variere over tid, og fra person til person. Av natur – hvis vi sier at «natur» er tilstanden din idet du blir voksen – er jeg slik at de tre første motivene veier opp for det fjerde. I fredeligere tider ville jeg kanskje skrevet detaljrike bøker, eller bare bøker fulle av skildringer, og hadde kanskje forblitt nærmest ubevisst min politiske tilhørighet. Nå ser jeg meg derimot tvunget til å skrive noe som ligner pamfletter. Først tilbragte jeg fem år i en lite hensiktsmessig stilling (den britiske indiatjenesten i Burma), og deretter gjennomlevde jeg en periode i fattigdom og en følelse av mislykkethet. Gjennom dette vokste min naturlige forakt for autoriteter, og jeg ble for første gang fullt ut klar over arbeiderklassens eksistens. Jobben i Burma gav meg en viss innsikt i imperialismens natur. Men disse erfaringene var ikke nok til å avgjøre mitt nøyaktige politiske ståsted.

Det jeg har villet oppnå, er å gjøre politisk litteratur til en kunstform.

SÅ KOM HITLER, den spanske borgerkrigen, og så videre. Ved utgangen av 1935 hadde jeg ennå ikke lyktes i å ta en klar avgjørelse. Jeg kan huske et lite dikt jeg skrev på den tiden, som uttrykte dilemmaet mitt:

Jeg kunne vært en lykkelig prest
født i en annen tid;
holdt prekener om dommedag,
og stelt hagen min med flid.

Men jeg ble født i onde tider
og fant nok ingen utvei.
Mens prestene er glattbarbert,
har skjegget grodd på meg.

Så kom gode tider og
vi kjente intet savn.
Vi dysset engstelsen i søvn
i piletrærnes favn.

Naive turde vi kjenne på
gleden vi nå forstiller.
Mine fiender kunne skjelve skremt
av nattergalens triller.

Men pikemaver, aprikos,
glinsende fisk i en strøm,
hester, og en plog av gjess,
alt dette er en drøm.

Det er forbudt å drømme mer
forbudt å kjenne lykke
Nå er hestene av jern,
rytterne små og tykke.

Jeg er den kuede med nakken bøyd
kastraten uten sang
Mellom prest og kommissær
Går jeg mot rettergang

Kommissæren spår min skjebne
til radioens toner
Men presten har lovet meg en bil
straks han vinner noen kroner.

Det kjennes som en feberdrøm
Men jeg er stadig edru.
Jeg er ikke skapt for denne tid.
Er Smith? Er Jones? Er du?

DEN SPANSKE BORGERKRIGEN og andre begivenheter i årene 1936-37 ble tungen på vektskålen, og etter det visste jeg hvor jeg stod. All seriøs skriving jeg har bedrevet siden 1936 har vært, direkte eller indirekte, mot totalitarisme og for demokratisk sosialisme, slik jeg ser det. For meg fremstår det som meningsløst å tro at man, i en tid som vår, kan unngå å skrive om slike temaer. Alle skriver om dem i en eller annen form. Det handler bare om hvilken side man velger, og hvilken tilnærming man har. Og jo mer bevisst man er sin egen politiske påvirkning, jo større mulighet har man til å handle politisk uten å ofre sin estetiske og intellektuelle integritet.

Utgangspunktet mitt er alltid at jeg vil kjempe for noe, at noe kjennes urettferdig.

DET JEG FØRST og fremst har villet oppnå gjennom de siste ti årene, er å gjøre politisk litteratur til en kunstform. Utgangspunktet mitt er alltid at jeg vil kjempe for noe, at noe kjennes urettferdig. Når jeg setter meg ned for å skrive en bok, sier jeg ikke til meg selv at «nå skal jeg skape kunst». Jeg skriver fordi det er en løgn jeg ønsker å avdekke, eller et faktum jeg ønsker å rette oppmerksomhet mot, og det viktigste for meg er å bli hørt. Men jeg hadde aldri klart å skrive en hel bok, eller bare en lengre avisartikkel, hvis det ikke også var for den estetiske opplevelsen. Enhver som tar seg bryet med å studere det jeg har skrevet, vil oppdage at selv den mest renspikkede propagandaen inneholder mye en politiker vil anse som helt unødvendig. Jeg er ikke i stand til – og ønsker heller ikke – å gi helt slipp på det verdenssynet jeg tilegnet meg i barndommen. Så lenge jeg lever, kommer jeg til å ha sterke meninger om det å skrive, elske jordens overflate og finne glede i håndfaste ting og biter med unyttig informasjon. Det er ingen vits i å forsøke å undertrykke denne siden av meg selv. Utfordringen er å forene mine inngrodde sympatier og antipatier med den hovedsakelig samfunnsmessige og kollektive virksomheten som dyttes på oss i vår tid.

DET ER IKKE LETT. Det medfører problemer knyttet til komposisjon og språk, og spørsmålet om sannhet dukker opp på en ny måte. La meg ta bare ett eksempel på noen av de mer skrikende vanskelighetene som dukker opp. Min bok om den spanske borgerkrigen, Hyllest til Catalonia, er en klart politisk bok, men i hovedsak er den skrevet med en viss distanse, og med vekt på form. Jeg forsøkte veldig hardt å fortelle hele sannheten uten å bryte med mine litterære instinkter. Men boken inneholder blant annet et lengre kapittel fullt av sitater fra aviser og lignende, som forsvar mot beskyldningene om at trotskistene sto i ledtog med Franco. Et slikt kapittel vil ikke lenger være av interesse for den jevne leser etter et år eller to, og må derfor åpenbart virke ødeleggende for boken. En kritiker jeg respekterer, lot meg få høre det: «Hvorfor tok du med alle de greiene?» spurte han. «Du har lagd journalistikk av det som kunne blitt en god bok.» Han hadde jo rett, men jeg kunne ikke ha gjort det på noen annen måte. Jeg hadde tilfeldigvis kjennskap til noe som veldig få mennesker i England fikk vite om: At uskyldige mennesker var blitt utsatt for falsk anklage. Hadde jeg ikke vært opprørt over det, ville det aldri blitt noen bok.

Alle bøker er mislykkede.

DETTE PROBLEMET dukker stadig opp i en eller annen form. Problemet med språket er vanskeligere å definere og for omfattende å diskutere. Jeg kan bare si at jeg de siste årene har forsøkt å skrive mindre utmalende og mer presist. Uansett er min opplevelse at man, idet man har perfeksjonert en skrivestil, alltid vil ha vokst fra den. Kamerat Napoleon var den første boken hvor jeg helt bevisst forsøkte å smelte mitt politiske ideal og mitt kunstneriske ideal sammen til en enhet. Jeg har ikke skrevet en roman på syv år, men jeg håper å skrive en om ikke lenge. Den blir utvilsomt mislykket, alle bøker er mislykkede, men jeg har en viss idé om hva slags bok jeg vil skrive.

NÅR JEG SER tilbake på de foregående sidene, oppdager jeg at jeg har fremstilt det som om jeg utelukkende skriver ut fra et samfunnsengasjement. Jeg vil ikke at det inntrykket skal bli stående. Alle forfattere er forfengelige, egoistiske og late, og bak alle motivene deres fins et mysterium. Det å skrive en bok er en fryktelig, utmattende kamp, som å kjempe mot en smertefull sykdom. Ingen begir seg ut på noe slikt om de ikke stadig jages videre av en demon de verken kan motstå eller forstå. For alt vi vet, er ikke denne demonen noe annet enn det instinktet som får barnet til å skrike etter oppmerksomhet. Samtidig er det også sant at man ikke kan skrive noe som er verdt å lese, uten at man hele tiden forsøker å utslette sin egen personlighet. God litteratur er som en vindusrute. Jeg kan ikke si sikkert hva som er min sterkeste drivkraft, men jeg vet hva jeg bør strebe etter. Og når jeg ser tilbake på det jeg har skrevet, så var det bestandig når jeg manglet et politisk formål at jeg skrev livløse bøker og ble fristet til å putte inn blomstrende passasjer, setninger uten mening, pynteadjektiver og generelt tåpeligheter.

Oversatt av Åshild Lappegård Lahn