Den doble krisa for gig-arbeidere

Selskapene i gig-økonomien tjener på den økonomiske krisa som såvidt har begynt, mens arbeiderne må ta regninga. Gig-økonomien kan vokse i Norden nå, skriver artikkelforfatterne. Her fra rosastreiken til Foodora-budene, da de vant tariffavtale i 2019. Foto: Prachatai/ Flickr

Covid-19-krisa avslører spenningene i gig-økonomien: Selskapene i gig-økonomien tjener på krisa, mens usikkerheten arbeiderne opplever framheves.

Det vi i dag kjenner som gig-økonomien, forretningsmodeller der produksjonsprosessene og verdikjedene stykkes opp i enkeltstående «oppdrag» utført av løst tilknyttede arbeidere, vokste fram i kjølvannet av finanskrisa i 2008. Det er ikke tilfeldig: Krisa sammenfalt for det første med framveksten av digital teknologi som muliggjorde mobilapplikasjonene, plattformene gig-selskapene baserer seg på.

For det andre skapte finanskrisa høy arbeidsledighet og mange undersysselsatte. Marx kalte dette en merpopulasjon og «den industrielle reservearmé», mennesker som var villige til å akseptere arbeidsvilkårene gig-selskapene tilbød: Stort sett selvansettelse, provisjonsbetaling og ansvar for eget arbeidsutstyr.

Gig-økonomien er en samlebetegnelse som favner en rekke forskjellige forretningsmodeller og arbeid i svært ulike sektorer – fra persontransport (Uber og Lyft), hjemlevering av mat og dagligvarer (Foodora, Wolt og Instacart), renholdstjenester (Care, Weclean og Vaskehjelp.no) og internettbaserte småoppdrag innenfor oversetting, tekstbehandling, spørreundersøkelsesutfylling og design (Upwork og Amazon Mechanical Turk).

Til felles har disse tjenestene at de har etablert seg i bransjer og deler av økonomien med lav organisasjonsgrad og der provisjonslønn og midlertidighet eller selvansettelse er relativt normalisert.

Selskapene klassifiserer arbeidsstyrken som selvstendig næringsdrivende oppdragstakere, selv om arbeidet i praksis er av en slik art at de burde vært klassifisert som arbeidstakere.

Det kan være vanskelig å skille mellom gig-økonomien og «tradisjonelle» bedrifter: økt bruk av innleie av arbeidskraft og utkontraktering av oppgaver visker ut skillelinjene. Særtrekkene ved selskapene som utgjør gig-økonomien er for det første at forretningsmodellen er basert på en oppstykking av arbeidsprosessene i enkeltstående oppdrag.

«Gigifiseringen» er dermed ikke en sekundær bemanningsstrategi for å håndtere svingninger i etterspørselen, men kjernen i arbeidsorganiseringen. For det andre bruker selskapene en digital plattform til å koordinere arbeidsstyrken, «matche» arbeidere med oppdrag og kontrollere arbeidsprosessene (begrepene «gig-økonomien» og «plattformøkonomien» brukes derfor ofte som synonymer).

En av utfordringene i gig-økonomien er det som gjerne omtales som falsk selvansettelse. Det vil si at selskapene klassifiserer arbeidsstyrken som selvstendig næringsdrivende oppdragstakere, selv om arbeidet i praksis er av en slik art at de burde vært klassifisert som arbeidstakere.

Selskapene argumenterer for at å klassifisere arbeiderne som selvstendig næringsdrivende er nødvendig for å kunne tilby dem den fleksibiliteten de ønsker seg. For arbeiderne betyr det imidlertid at de ekskluderes fra de sosiale rettighetene og det arbeidsrettslige vernet som følger med et ansettelsesforhold. (Foodora-budene i Norge er ansatte og streiket seg sågar til en tariffavtale i fjor høst, mens Wolt-budene, som utfører nøyaktig de samme oppgavene som Foodora-budene, er selvstendig næringsdrivende).

Allerede i august 2019 spådde 70 prosent av et utvalgt amerikanske økonomer at en krise ville komme i løpet av utgangen av 2021.

En dobbel krise
Covid-19-pandemien har skapt en dobbel krise. På den ene siden er det en helsekrise som til nå har tatt over 200 000 liv globalt. På den andre siden har kombinasjonen av pandemiens potensielt langvarige dramatiske sosiale konsekvenser, myndighetenes inngripende tiltak for å redusere smitten og et oljeprisfall (forårsaket av priskrig mellom OPEC og Russland) også ført til en økonomisk krise.

Denne økonomiske krisa framstår på ett plan som et resultat av pandemien – et faktisk virus som har infisert en i utgangspunktet velsmurt og velfungerende verdensøkonomi. Det stemmer bare delvis: Økonomien tok seg aldri egentlig opp igjen etter forrige krise og det siste tiåret har vært preget av lav økonomisk vekst, lav produktivitetsvekst og lav etterspørsel etter arbeidskraft. Allerede i august 2019 spådde 70 prosent av et utvalgt amerikanske økonomer at en krise ville komme i løpet av utgangen av 2021.

Motstand og mulighet i kriser
Den økonomiske krisa vi nå er på vei inn i, med økende arbeidsledighet og konkurser blant tradisjonelle bedrifter, kan bety nye muligheter for gig-selskaper. Fram til nå har gig-arbeid vært et marginalt fenomen i Norden.

Gig-økonomien er, på et helt fundamentalt plan, avhengig av arbeidskraft, og, mer spesifikt, arbeidskraft som er villig til å akseptere de usikre og arbeids- og lønnsvilkårene gig-selskapene tilbyr. Konsekvensene av den økonomiske krisa kan sette folk i en situasjon der de tvinges til å akseptere prekære vilkår og dermed gi gig-selskapene en ny start, også i Norden.

Konsekvensene av den økonomiske krisa kan sette folk i en situasjon der de tvinges til å akseptere prekære vilkår og dermed gi gig-selskapene en ny start, også i Norden.

Krisa vi står i nå og bevegelsesrestriksjonene som er innført, gir imidlertid allerede en situasjon som øker etterspørselen etter enkelte av tjenestene gig-økonomien gjerne tilbyr, først og fremst hjemlevering av mat og dagligvarer. Det merker for eksempel det amerikanske selskapet Instacart, en tjeneste der man kan bestille dagligvarer som en av Instacarts «shoppers» handler og leverer.

Disse arbeiderne er ikke ansatte, men klassifisert som selvstendig næringsdrivende. Selskapet meldte nylig at de skal hyre 300 000 «shoppers» og doble arbeidsstyrken på grunn av den økte etterspørselen Covid-19-krisa skaper. Den samme tendensen ser vi i Norge. Etterspørselen etter matleveringstjenester som Foodora og Wolt har økt dramatisk, mens mange restauranter har måttet stenge.

Den doble krisa er dermed en dobbel mulighet for gig-selskapene. På den ene siden har helsekrisa økt etterspørselen etter tjenestene gig-selskapene tilbyr. På den andre siden vil økonomiske krisa, gjennom økt arbeidsledighet og lav økonomisk vekst, produsere en merpopulasjon som letter arbeidskraftstilgangen til gig-selskapene.

Etterspørselen etter matleveringstjenester som Foodora og Wolt har økt dramatisk, mens mange restauranter har måttet stenge.

Samtidig streiket Instacart-arbeidere organisert av Gig Workers Collective i USA fra mandag 30. mars, med krav om at økt betaling, smittevernutstyr og bedre sykelønnsordninger. Instacart gikk etter et par dager med på å gi arbeiderne utstyr, men ikke kravet om risikotillegg og bedre sykelønnsordning (senere har det også vist seg at utstyret arbeiderne har fått er av svært lav kvalitet). Lignende aksjoner har spredt seg til flere av Amazons såkalte fulfillment centers.

I tillegg organiserte arbeidere i Amazon-eide Whole Foods en «sickout» (i stedet for en «walkout») og meldte seg syke samtidig. Andre gig-selskaper tilbyr sine arbeidere to uker sykefravær, men kun hvis de kan vise til en positiv Covid-19-test. Uber-sjefen, Dara Khosrowshahi, skrev i forrige uke et brev til Trump der han ba ham om å utvide det sosiale sikkerhetsnettet til selvstendig næringsdrivende, slik at de også skulle ha rett på blant annet en viss inntektssikring hvis de ble syke (noe Kongressen også innvilget).

Mens etterspørselen etter leveringstjenester har økt, har etterspørselen etter gig-arbeid utført på den andre siden av dørstokken, i hjemmet, falt.

Gig-arbeidere har organisert seg og streiket også før Covid-19-pandemien, men kravene som stilles nå kobles til virussituasjonen der gig-arbeiderne dels er økonomisk utsatt og dels direkte utsatt for viruset.

Det er samtidig viktig å bemerke at gig-økonomien er et mangfoldig fenomen, og krisa har forskjellige effekter på ulike gig-tjenester ut ifra hvilken bransje de tilhører. Mens etterspørselen etter leveringstjenester har økt, har etterspørselen etter gig-arbeid utført på den andre siden av dørstokken, i hjemmet, falt. Det samme gjelder internettbasert frilansarbeid, der man allerede, kanskje som en tidlig effekt av den økonomiske krisa, ser en vekst på tilbudssiden.

Krisa avslører gig-arbeidernes utsatthet
I begge tilfeller, både ved økt og redusert etterspørsel, avslører den doble krisa gig-arbeidernes utsatthet: For det første står selvansatte gig-arbeiderne som opplever at oppdragstilgangen tørker opp uten de samme rettighetene til sosialhjelp som ansatte, men bærer selv risikoen for etterspørselssjokk. Som selvansatte eller frilansere har gig-arbeiderne i Norge dermed i utgangspunktet ikke rett på dagpenger hvis inntekten faller bort eller sykepenger før den 17. dagen.

Selvansatte gig-arbeiderne som opplever at oppdragstilgangen tørker opp, står uten de samme rettighetene til sosialhjelp som ansatte, men bærer selv risikoen for etterspørselssjokk.

For det andre er også gig-arbeiderne i bransjer der etterspørselen øker, spesielt hjemleveringstjenester, også i en svært utsatt situasjon. De har generelt ingen mulighet til å «ta hjemmekontor», men har gata som sin fabrikk. I tillegg er de primært provisjonsbetalte og står uten inntekt hvis de holder seg hjemme. Selv om noen gig-selskaper har innført tiltak for å begrense smitterisikoen, som å sette varene budene leverer fra seg utenfor døra og holde avstand til kundene, er gig-arbeiderne mer smitteutsatt enn mange andre.

Covid-19-krisa framhever den usikkerheten gig-arbeidere, og andre selvansatte og provisjonsbetalte arbeidere – i Norge så vel som internasjonalt – står i, og avslører en grunnleggende spenning i gig-økonomien: Mens krisa er en vekstmulighet for gig-selskapene, risikerer arbeiderne helsa for at «hjemmekontoristene» skal slippe å gå på butikken eller hente pizzaen selv, men står selv uten et sikkerhetsnett som gjør det mulig for dem å holde seg hjemme hvis de bør.

Gig-selskaper trekkes ofte fram som synonymt med effektivitet og fleksibilitet, men krisa viser det tydelig at effektiviteten og fleksibiliteten er et produkt av en arbeidsorganisering der arbeiderne bærer risikoen.

Mens krisa er en vekstmulighet for gig-selskapene, risikerer arbeiderne helsa for at «hjemmekontoristene» skal slippe å gå på butikken eller hente pizzaen selv.

I møtet med Covid-19-krisa har myndighetene i Norden iverksatt krisetiltak for å gi frilansere og selvstendig næringsdrivende utvidede rettigheter, som en viss inntektssikring hvis oppdrag faller bort og/eller raskere rett på sykepenger (i Norge fra fjerde dagen). Dette er viktige tiltak, men kun en midlertidig løsning, en symptombehandling, på mer fundamentale problemer: selvansettelse og provisjonsbetaling.

Gig-økonomien kan vokse under krisa
Samfunnet, økonomien og arbeidslivet framstår nå annerledes enn det det gjorde for bare noen uker siden uten at veldig mye egentlig har endret seg: Det som før ble holdt skjult av et mer eller mindre velsmurt økonomisk-sosialt maskineri, trer under krisa fram.

For gig-arbeiderne, på samme måte som andre provisjonsbetalte arbeidere, har alltid båret risikoen for tilbudssidesjokk. Risikoen er stort sett potensiell, og dens konsekvenser blir først synlige i krisetider. Det samme gjelder de streikende gig-arbeidernes krav: De har i prinsippet ikke endret seg stort, de krever, nå som før krisa, trygge og anstendige arbeidsforhold, men har fått en større klangbunn.

Det som før ble holdt skjult av et mer eller mindre velsmurt økonomisk-sosialt maskineri, trer under krisa fram.

Covid-19-pandemien er en dobbel krise. Dens direkte helsemessige konsekvenser har flyttet etterspørselskurvene, opp eller ned ut ifra hvilken bransje man ser på. For noen gig-arbeidere har dette ført til en massiv økning i oppdragstilstrømmingen, mens andre står uten både arbeid og, i utgangspunktet, rett på ledighetstrygd.

Men krisa har også tvunget myndighetene til å iverksette ekstraordinære tiltak, som å gi selvansatte rett på en viss inntektssikring. Mens enkelte av disse tiltakene kanskje vil henge igjen når samfunnet og økonomien skal tilpasse seg post-pandemiforholdene, er det viktig å huske at de ikke løser de mer fundamentale problemene med selvansettelse og provisjonslønn.

Krisa avslører hierarkiene og prekære forhold som til vanlig ligger latent.

Krisa avslører hierarkiene og prekære forhold som til vanlig ligger latent. Samtidig er ikke gig-arbeidernes utsatthet ikke skapet av viruset, men er et produkt av en oppstykket produksjonsprosess og uklar tilknytningsform, som forskyver risikoen over på uten arbeiderne uten at de kan høste fruktene av en eventuell økning i etterspørselen etter tjenestene de utfører.

De økonomiske konsekvensene av pandemien og smittevernstiltakene som er iverksatt kommer imidlertid sannsynligvis til å vare lenge. Det betyr at gig-økonomien, som er avhengig av arbeidskraft hyret fra et segment av arbeidsstyrken som i liten grad har tilgang på faste og anstendige jobber, kan komme til å vokse raskt når samfunnet skal åpnes opp igjen.