«What about the materiality of the body, Judy?» Et selveksperiment.

byline

I dag, 12. mai, kommer den amerikanske stjernefilosofen Judith Butler til Oslo. I 1990 publiserte hun sitt gjennombruddsverk Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity, der hun formulerer tanken om at kjønn ikke er en kjennsgjerning, men noe vi performativt skaper igjen og igjen, i henhold til samfunnskrav. I forordet til sitt andre verk, Bodies that Matter, nevner hun aggresjonen hun ble møtt med da hun snakket om at kjønn kanskje ikke er så naturlig som vi vil ha det til. Kritikere ville stille henne til veggs, sette henne ut av spill. «What about the materiality of the body, Judy?» spurte de. Som om de ville minne henne på kroppen, binde henne til kroppen, ufarliggjøre ordene og kutte av henne tunga. La lingua. Språket. Hindre Butler – jenta «Judy» – i å sette spørsmålstegn ved naturaliserte kjønnshierarkier. Da hun skrev om effekten kallenavnet hadde på henne, var det også for å tematisere den makten andres ord og navn, diskursen, har over oss.

Episoden er interessant, ikke minst i Norge der man i de siste årene har hatt en debatt rundt den sosialkonstruktivistiske kjønnsteorien med like usaklige avsporinger som «Judyfiseringen» (for eksempel i Harald Eias «Hjernevask»).

Eksperimenter
Julian Blaue, som i barndommen fikk det fordummende kallenavnet Julus, vokste opp med sterke, for ikke å si dominerende kvinner, og utviklet etter hvert en mannssjåvinistisk adferd. Kjærestene hans ble til vakre objekter han beundret for deres skjønnhet. Han så på dem, men lyttet ikke til dem og ergo følte de seg heller ikke sett. For øret er sjelens øye.

Da han mange år – og noen nederlag – senere nærleste Judith Butlers kjønnsteori, revurderte han sin egen seksualitet. I dag tenner han på å være på øyenhøyde med sin partner in crime and in love, Edy Poppy. Sammen ønsker de at egenskaper skal settes fri fra sine kjønnskategorier. Et polyfont samspill, un-gendered. Å smelte sammen og på den måten innta alle egenskaper. Et ønske som må settes på prøve. Eksperimenteres med. I lyset av den mannssjåvinistiske fortiden.

I forordet til sitt andre verk, Bodies that Matter, nevner hun aggresjonen hun ble møtt med da hun snakket om at kjønn kanskje ikke er så naturlig som vi vil ha det til.

Edy Poppy, som er oppvokst på en gård i Telemark og døpt Ragnhild Moe, har halve livet kjent til implikasjonene som ligger i å fremstå som en søt, ukomplisert og blid jente fra bygde-Norge. At hun valgte forfatteridentiteten Edy Poppy er et bevisst oppgjør med andres begrensende ideer om henne. Ikke desto mindre kjenner hun på egne og andres forsøk på å redusere henne til det «opprinnelige naturvesenet» Ragnhild Moe. Et navn som ofte kommer opp som en slags påminnelse, et trumfkort nesten, hver gang hun forteller om livet sitt. Som om de hun snakker med vil si: vi gjennomskuer deg, du kan formulere deg fint og sofistikert, skrive bøker, bo i de største byene i utlandet, men vi vet hvem du er, innerst inne. Som om Ragnhild Moe var mer ekte enn Edy Poppy. Det er hun ikke. For skaper ikke mennesket først og fremst seg selv?

Gapet mellom Julian og Julus og gapet mellom Ragnhild og Edy kan sammenlignes med det mellom Judith og Judy.

For å undersøke dette nærmere, gjennomførte vi tre eksperimenter der vi tok utgangspunkt i våre egne biografier. Og i Butlers refleksjoner rundt språkets definisjonsmakt i forhold til kjønn og seksualitet.

Poppy-Blaue,stor
Julian Blaue og Edy Poppy. Foto: FALCK

1. Eksperiment: den kåte bondejenta Ragnhild
Edy tok på seg et kostyme som signaliserte både intellektuell og erotisk integritet (rosa bluse, slips). Hennes mål var å agere som situasjonens subjekt. Å insistere på Edy Poppys rom. Gå av med en intellektuell seier.

Hun satte seg så på en lenestol og leste Butlers forord om Judith-Judy-komplekset høyt. En tradisjonell akademisk selviscenesettelse, men med brist. Det var Julians oppgave å minne Edy på «bondejenta Ragnhild». Var det denne bristen – den halverotiske kroppen – som gjorde at Julian til slutt lyktes med å sabotere Edy? Mens hun leste det akademiske forordet, kalte Julian henne «Ragnhild» og tok på henne. Tok henne. Førte henne tilbake til et rom, en kropp og et jeg hun aldri har følt seg hjemme i. Etter en stund mistet hun troen på egen intellektuell integritet. Hun ga uttrykk for at hun selv ikke forstod hva hun leste og at dette kanskje snarere var en tekst Julian skulle formidle.

Mer sannsynlig enn at Edy faktisk ikke forstod teksten, er at Julian lyktes i sitt forsøk på å redusere henne til «den kåte bondejenta Ragnhild».

Mindreverdighetskomplekser fra Edys side!?! Det er ikke noe man ser ofte! Mer sannsynlig enn at Edy faktisk ikke forstod teksten, er at Julian lyktes i sitt forsøk på å redusere henne til «den kåte bondejenta Ragnhild». Selv ble den forhenværende mannssjåvinisten tent av reduseringsforsøket. Muligens var det også den seksuelle spenningen som gjorde at Edy abdiserte og Ragnhild tok over. Seansen endte med fellatio; denne seksuelle aktiviteten som gjør det umulig for mennesket som utfører den å samtidig kunne formulere seg med et forståelig språk. Man mister sin stemme(rett).

2. Eksperiment: den nakne, impotente Julus
I et annet eksperiment samme dag skiftet vi roller. Dette i overensstemmelse med Judith Butlers tanke om at kjønn og identitet ikke er stabile kategorier, men kan subverteres og forskyves i mange retninger. Julian var naken, underdanig og serviceorientert og Edy tiltalte ham med det reduserende navnet Julus, mens hun selv var påkledd. Disse enkle (over)grepene var med på å snu opp ned på velkjente mønstre. Også i dette eksperimentet tok vi strukturer i samfunnet til sin ytterste seksuelle konsekvens for å forstå dem. Nå var det ikke Julian som spolerte den akademiske diskursen ved å seksualisere den, men Edy som selv seksualiserte den og krevde seksuell tilfredsstillelse fra Julian, eller snarere fra Julus. Hun leste igjen en butlertekst, men denne gangen lot hun seg skjemme bort av Julus ved cunnilingus og brukte akademispråket som anledning til en erotiserende stemmebruk. Hun agerte på helt egne premisser som et tenkende og nytende subjekt, mens Julian følte seg presset inn i botsarbeid. Tungen ble en valuta han brukte for å betale for mannens objektiviseringer av kvinnen opp gjennom historien. Da Edy skjønte at trippen hennes var en egotripp, ble det tydelig at et tredje alternativ trengtes. Målet var øyenhøyde, intellektuelt og seksuelt. Tenkende. Og nytende.

Ja, vi sa: nytende!

Judith Butler og den feminismen hun står for har fått oss til å begripe at det å tenke subversivt kan være en frigjørende aktivitet. Men har vi og de forstått at nytelsen kan ha samme funksjon?

Det er en selvfølge at man ikke bør redusere mennesker til Judy, Ragnhild eller Julus, altså til noe «naturlig», i en kontekst der disse mennesker agerer som Judith, Edy eller Julian, som kulturvesener. Men nytelsen kan også være en subjektkonstituerende faktor! Er ikke for eksempel angsten for kvinnen som subjektet grunnen til at noen kulturer ikke bare forbyr jenter å gå i skole, men også brutalt fjerner deres seksuelle nytelsesorgan, klitoris?

Våre eksperimenter beviser at lysten og det seksuelle kan være et maktspill. Edy og hennes intellekt måtte i fellatioen, som Julian klarte å insistere på, vike for Ragnhilds erotiske energier. Og Julus følte seg redusert til en lystmaskin i cunnilinguseksperimentet.

3. Eksperiment: Julian og Edy i erotisk ekstase
Men seksualitet er ikke per se et maktspill. Vi er på ingen måte motstandere av oralsex. For å forstå at lysten kan være et konstruktivt element, må vi supplere kjønnsforskningen med ekstaseteorier.

Judith Butler og den feminismen hun står for har fått oss til å begripe at det å tenke subversivt kan være en frigjørende aktivitet.

Derfor var vi, i vårt tredje eksperiment denne dagen, nakne begge to. Vi lå med hverandre og leste samtidig høyt fra Georges Batailles Historien om Øyet. I denne novellen hylles ekstasen: en kraft som uavhengig av kjønn forener menneskene og kanskje er tilværelsens høyeste mål.

Det er helt på jordet å kreve «Judy» av Judith. Men i møtet med en genial filosof som påviser at seksualitet ofte misbrukes som en brikke i et maktspill, minner vi om at den også kan sprenge de grensene, som den i feil kontekst, etablerer.