Voksende ulikhet, voksende problemer

Ulikhet fører til helseproblemer og er en samfunnsforurensning ifølge Harvard-professor Ichiro Kawachi. Foto: J J/ Flickr

Mye har skjedd i de fem årene etter utgivelsen av boka vår The Spirit Level (på norsk Ulikhetens pris). Den gangen hadde New Labour fortsatt en litt for avslappet holdning til at folk ble søkkrike. Oppfatningen var at sosiale forskjeller bare hadde noe å si dersom fattigdommen økte, og for de fleste var «ordentlig» fattigdom noe som hørte fortiden til.

Men det har skjedd store forandringer. I kjølvannet av finanskrisa og framveksten av Occupy-bevegelsen, har interessen for spørsmålet om ulikhet vokst kraftig. Rundt 80 prosent av britene mener nå at lønnsgapet mellom de best og dårligst betalte er for stort, og temaet har blitt tatt opp av flere statsledere verden over.

Ifølge Barack Obama er lønnsforskjellene «det avgjørende spørsmålet i vår tid», mens pave Frans har uttalt at «ulikhet er roten til sosiale problemer». Faktum er at mennesker har dypt rotfestede psykologiske reaksjoner på sosial ulikhet og hierarkier i samfunnet. Den tendensen vi har til å sette likhetstegn mellom ytre velstand og egenverdi fører til at ulikhet er med på å farge vår oppfatning av andre. Ulikhet framkaller følelser av overlegenhet og underlegenhet, dominans og underordning – som igjen påvirker hvordan vi forholder oss til hverandre og behandler hverandre.

Øker sosiale problemer
Da vi undersøkte datamaterialet, ble det klart at nesten alle problemene som er vanligere på bunnen av den sosiale rangstigen, i tillegg til dem knyttet til helse og vold, er vanligere i samfunn med større sosiale forskjeller. Det gjelder blant annet psykiske lidelser, rusavhengighet, overvekt, manglende deltakelse i samfunnslivet, fengsling, ulike muligheter og dårligere allmenntilstand for barn. Men ulikhet rammer ikke bare de fattige. Stadig mer forskning viser at ulikhet skader hele samfunnsstrukturen. Da Harvard-professor Ichiro Kawachi, en av de fremste forskerne på dette feltet, oppdaget hvor langt opp på inntektsskalaen ulikhet påvirket helsa, karakteriserte han ulikhet som samfunnsforurensning. Helseproblemene og de sosiale problemene vi så på, er mellom to og ti ganger vanligere i samfunn preget av større ulikhet. Forskjellene er så store fordi sosial ulikhet påvirker en stor andel av befolkningen.

Stadig mer forskning viser at ulikhet skader hele samfunnsstrukturen.

For de som forsvarer sosiale forskjeller politisk, framsto vår påstand om at for store forskjeller hindrer oss i å skape et bedre samfunn som hårreisende. De anklaget oss for å dikte opp datamaterialet i Ulikhetens pris, men etter utgivelsen har det kommet masse ny forskning som bekrefter både det grunnleggende mønsteret og de sosiale mekanismene. Det er ikke bare i rike land eller amerikanske stater at et likere samfunn vil være gunstig, det er også viktig i fattigere land. Til og med i Kina gjør provinsene med mindre forskjeller det bedre enn de med stor ulikhet.

Det som har hatt størst betydning, er det raskt voksende datamaterialet som bekrefter hvordan sosiale forskjeller påvirker folk gjennom ulike psykososiale prosesser. Da vi skrev boka, var årsakssammenhengene ofte basert på psykologiske forsøk som viste hvor usedvanlig lett vi påvirkes av å bli sett ned på eller oppfattet som mindreverdige. Forsøkene viste hvor kraftig sosiale forhold, usikkerhet knyttet til sosial status og hvordan andre oppfatter oss, påvirker vårt stressnivå, våre kognitive evner og følelser. Men det fantes knapt studier som eksplisitt koblet inntektsforskjeller med disse psykiske tilstandene i samfunnet som helhet. Nå har nye studier fylt det tomrommet. At sosiale forskjeller er ødeleggende for familielivet, viser seg i høyere andel barnemishandling, og sterkere konkurranse om status forklarer trolig at det rapporteres om mer mobbing i skolen i land med større sosiale forskjeller.

Vi viste at psykiske lidelser er mer utbredt i samfunn med større forskjeller. Dette har nå blitt bekreftet av mer spesifikke studier på depresjoner og schizofreni, og av dokumentasjon som viser at hvor mye du tjener sammenlignet med andre har mer å si for om du blir syk enn selve lønnsnivået ditt.

Medvirker til økonomiske kriser
Terskelen folk har for å snakke med fremmede er en hindring for å styrke fellesskapet. Større sosiale forskjeller forsterker inntrykket av at noen mennesker er verdt mye mer enn andre, og gjør oss alle mer opptatt av hvordan andre ser på oss og dømmer oss. Noen utvikler en så sterk mangel på selvtillit at all sosial kontakt blir en prøvelse. Andre forsøker i stedet å forbedre måten de framstår på, og dermed endre andres inntrykk av dem.

Ifølge Verdens pengefond (IMF), kan det å redusere forskjellene og å sikre langsiktig økonomisk vekst faktisk være «to sider av samme sak».

Datamateriale fra USA viser at selvopptattheten økte i takt med de sosiale forskjellene. De økonomiske virkningene av økte sosiale forskjeller har også fått større oppmerksomhet. Forskning viser at større sosiale forskjeller gir kortere perioder med økonomisk vekst, og hyppigere og kraftigere konjunktursvingninger, som gjør oss mer sårbare for økonomiske kriser. Ifølge Verdens pengefond (IMF), kan det å redusere forskjellene og å sikre langsiktig økonomisk vekst faktisk være «to sider av samme sak». Utviklingseksperter peker på at sosial ulikhet skader kampen mot fattigdom. Til slutt vil vi nevne at sosial ulikhet blir sett på som et viktig miljøspørsmål; fordi det skaper et statusjag, og med det øker forbruket og den private gjelda.

Et av de få klare tegnene på framgang i Storbritannia er de mange rettferdighetskommisjonene etablert av lokale myndigheter, som skal anbefale tiltak for å redusere sosiale forskjeller. Delvis som et resultat av dette, har mange lokale myndigheter og selskaper nå innført minstelønn. Men samarbeidsregjeringen til de konservative og liberaldemokratene har ikke reversert trenden som gjør at den rikeste prosenten øker sin velstand raskere enn resten av samfunnet. Ifølge organisasjonen The Equality Trust, har de 100 rikeste menneskene i Storbritannia nå like mye penger som de 30 prosent fattigste husholdningene i landet. Blant de 100 største selskapene på London-børsen ser det heller ikke ut til at lønnsgapet mellom de best og dårligst betalte i bedriften, som er på omtrent 300:1, har blitt noe mindre.

Det er vanskelig å se for seg et tydeligere signal til dem på bunnen om at de er nærmest verdiløse, enn å betale dem en tredjedel av en prosent av det sjefen i det samme selskapet tjener. Politikerne må innse at å redusere de sosiale forskjellene handler om å bedre hele samfunnets psykososiale velferd.

Teksten er tidligere publisert i The Guardian og er gjengitt med tilaltelse fra Richard Wilkinson. Oversatt til norsk av Åshild Lappegård Lahn.