Voksende ulikhet, voksende problemer

wilkinson og pickett

Mye har skjedd i de fem årene etter utgivelsen av boka vår The Spirit Level (på norsk Ulikhetens pris). Den gangen hadde New Labour fortsatt en litt for avslappet holdning til at folk ble søkkrike. Oppfatningen var at sosiale forskjeller bare hadde noe å si dersom fattigdommen økte, og for de fleste var «ordentlig» fattigdom noe som hørte fortiden til.

Men det har skjedd store forandringer. I kjølvannet av finanskrisa og framveksten av Occupy-bevegelsen, har interessen for spørsmålet om ulikhet vokst kraftig. Rundt 80 prosent av britene mener nå at lønnsgapet mellom de best og dårligst betalte er for stort, og temaet har blitt tatt opp av flere statsledere verden over.

Ifølge Barack Obama er lønnsforskjellene «det avgjørende spørsmålet i vår tid», mens pave Frans har uttalt at «ulikhet er roten til sosiale problemer». Faktum er at mennesker har dypt rotfestede psykologiske reaksjoner på sosial ulikhet og hierarkier i samfunnet. Den tendensen vi har til å sette likhetstegn mellom ytre velstand og egenverdi fører til at ulikhet er med på å farge vår oppfatning av andre. Ulikhet framkaller følelser av overlegenhet og underlegenhet, dominans og underordning – som igjen påvirker hvordan vi forholder oss til hverandre og behandler hverandre.

Øker sosiale problemer
Da vi undersøkte datamaterialet, ble det klart at nesten alle problemene som er vanligere på bunnen av den sosiale rangstigen, i tillegg til dem knyttet til helse og vold, er vanligere i samfunn med større sosiale forskjeller. Det gjelder blant annet psykiske lidelser, rusavhengighet, overvekt, manglende deltakelse i samfunnslivet, fengsling, ulike muligheter og dårligere allmenntilstand for barn. Men ulikhet rammer ikke bare de fattige. Stadig mer forskning viser at ulikhet skader hele samfunnsstrukturen. Da Harvard-professor Ichiro Kawachi, en av de fremste forskerne på dette feltet, oppdaget hvor langt opp på inntektsskalaen ulikhet påvirket helsa, karakteriserte han ulikhet som samfunnsforurensning. Helseproblemene og de sosiale problemene vi så på, er mellom to og ti ganger vanligere i samfunn preget av større ulikhet. Forskjellene er så store fordi sosial ulikhet påvirker en stor andel av befolkningen.

Stadig mer forskning viser at ulikhet skader hele samfunnsstrukturen.

For de som forsvarer sosiale forskjeller politisk, framsto vår påstand om at for store forskjeller hindrer oss i å skape et bedre samfunn som hårreisende. De anklaget oss for å dikte opp datamaterialet i Ulikhetens pris, men etter utgivelsen har det kommet masse ny forskning som bekrefter både det grunnleggende mønsteret og de sosiale mekanismene. Det er ikke bare i rike land eller amerikanske stater at et likere samfunn vil være gunstig, det er også viktig i fattigere land. Til og med i Kina gjør provinsene med mindre forskjeller det bedre enn de med stor ulikhet.

Det som har hatt størst betydning, er det raskt voksende datamaterialet som bekrefter hvordan sosiale forskjeller påvirker folk gjennom ulike psykososiale prosesser. Da vi skrev boka, var årsakssammenhengene ofte basert på psykologiske forsøk som viste hvor usedvanlig lett vi påvirkes av å bli sett ned på eller oppfattet som mindreverdige. Forsøkene viste hvor kraftig sosiale forhold, usikkerhet knyttet til sosial status og hvordan andre oppfatter oss, påvirker vårt stressnivå, våre kognitive evner og følelser. Men det fantes knapt studier som eksplisitt koblet inntektsforskjeller med disse psykiske tilstandene i samfunnet som helhet. Nå har nye studier fylt det tomrommet. At sosiale forskjeller er ødeleggende for familielivet, viser seg i høyere andel barnemishandling, og sterkere konkurranse om status forklarer trolig at det rapporteres om mer mobbing i skolen i land med større sosiale forskjeller.

Vi viste at psykiske lidelser er mer utbredt i samfunn med større forskjeller. Dette har nå blitt bekreftet av mer spesifikke studier på depresjoner og schizofreni, og av dokumentasjon som viser at hvor mye du tjener sammenlignet med andre har mer å si for om du blir syk enn selve lønnsnivået ditt.

Medvirker til økonomiske kriser
Terskelen folk har for å snakke med fremmede er en hindring for å styrke fellesskapet. Større sosiale forskjeller forsterker inntrykket av at noen mennesker er verdt mye mer enn andre, og gjør oss alle mer opptatt av hvordan andre ser på oss og dømmer oss. Noen utvikler en så sterk mangel på selvtillit at all sosial kontakt blir en prøvelse. Andre forsøker i stedet å forbedre måten de framstår på, og dermed endre andres inntrykk av dem.

Ifølge Verdens pengefond (IMF), kan det å redusere forskjellene og å sikre langsiktig økonomisk vekst faktisk være «to sider av samme sak».

Datamateriale fra USA viser at selvopptattheten økte i takt med de sosiale forskjellene. De økonomiske virkningene av økte sosiale forskjeller har også fått større oppmerksomhet. Forskning viser at større sosiale forskjeller gir kortere perioder med økonomisk vekst, og hyppigere og kraftigere konjunktursvingninger, som gjør oss mer sårbare for økonomiske kriser. Ifølge Verdens pengefond (IMF), kan det å redusere forskjellene og å sikre langsiktig økonomisk vekst faktisk være «to sider av samme sak». Utviklingseksperter peker på at sosial ulikhet skader kampen mot fattigdom. Til slutt vil vi nevne at sosial ulikhet blir sett på som et viktig miljøspørsmål; fordi det skaper et statusjag, og med det øker forbruket og den private gjelda.

Et av de få klare tegnene på framgang i Storbritannia er de mange rettferdighetskommisjonene etablert av lokale myndigheter, som skal anbefale tiltak for å redusere sosiale forskjeller. Delvis som et resultat av dette, har mange lokale myndigheter og selskaper nå innført minstelønn. Men samarbeidsregjeringen til de konservative og liberaldemokratene har ikke reversert trenden som gjør at den rikeste prosenten øker sin velstand raskere enn resten av samfunnet. Ifølge organisasjonen The Equality Trust, har de 100 rikeste menneskene i Storbritannia nå like mye penger som de 30 prosent fattigste husholdningene i landet. Blant de 100 største selskapene på London-børsen ser det heller ikke ut til at lønnsgapet mellom de best og dårligst betalte i bedriften, som er på omtrent 300:1, har blitt noe mindre.

Det er vanskelig å se for seg et tydeligere signal til dem på bunnen om at de er nærmest verdiløse, enn å betale dem en tredjedel av en prosent av det sjefen i det samme selskapet tjener. Politikerne må innse at å redusere de sosiale forskjellene handler om å bedre hele samfunnets psykososiale velferd.

Teksten er tidligere publisert i The Guardian og er gjengitt med tilaltelse fra Richard Wilkinson. Oversatt til norsk av Åshild Lappegård Lahn.

  • Sigve Brouwer

    Vil vi ikke utrydde fattigdom?
    En Ubetinget Basic Income (UBI) eller Borgerlønn som jeg liker å kalle det,
    skiller seg fra andre typer økonomiske overføringer i henhold til følgende tre
    kriterier:
    1) til enkeltpersoner i stedet for til husholdninger.
    2) uavhengig av annen inntekt og formue.
    3) uten jobb eller aktiverings kravet.
    Med andre ord, for alle borgere med permanent opphold. Borgerlønn er ikke en ny
    type fordel for utvalgte enkeltpersoner eller grupper i samfunnet, men en
    radikal reform av velferdsstaten, da den inneholder et prinsipp om
    grunnleggende økonomisk trygghet for alle, uavhengig av posisjon og atferd.

    Det vil bety en styrking av individuell frihet og uavhengighet i forhold til
    arbeidsmarkedet, staten og det sivile samfunn. Borgerlønn betraktes som
    vederlag for de mange ubetalte aktiviteter som foregår i hele samfunnet, noe
    som har betydning både for individuell trivsel og evne til å arbeide i et
    felles samfunn. Dette gjelder frivillig sosialt nettverk, utdanning, politisk
    arbeid, husholdning, reproduksjon for arbeid, familie, foreningsvirksomhet,
    etc.

    HVOR STOR SKAL DEN VÆRE?
    Borgerlønn bør ikke være en fyrstelig lønn. Beløpet vil
    trolig komme til å ligge et sted mellom statlig pensjon og
    arbeidsledighetstrygd, for eksempel 2G, og kan varieres etter alder eller
    annet. For eksempel kan man velge, hvor mye bør være lik fattigdomsgrensen (60%
    av medianinntekten). Den endelige utformingen er i siste instans en politisk
    beslutning.

    Det brukes i dag store ressurser på administrasjon og
    kontroll av et stadig økende antall forskrifter og rundskriv i offentligheten.
    Med en Borgerlønn, som er den samme for alle, vil vi være i stand til å redde
    de økonomiske ressursene som brukes i styring og kontroll av overføringer.
    Borgerlønn vil med noen tekniske avgiftsendringer stort sett bli finansiert med
    det beløpet, som i dag brukes til div. støtteordninger og deres
    administrasjonskostnader.

    RISIKERER VI IKKE, AT INGEN VIL ARBEIDE?
    Alle samfunn består av samarbeidende mennesker. Det er ikke meningen med Borgerlønn at innbyggerne ikke skal eller trenger å jobbe, men at man skal kunne være i stand til å velge mer fleksibelt, hvor mye betalt arbeid du trenger til
    forskjellige tider i livet. Borgerlønn vil gi større fleksibilitet og frihet i
    arbeidslivet og bidra til fordele lønnsarbeidet bedre.

    Samtidig vil Borgerlønn bety at ingen er låst inn i en av de såkalte «fattigdomsfelle», hvor det ikke lønner seg å ta en betalt jobb. Dvs at minstelønn er lavere enn dagpenger
    vil ikke lenger være et problem, fordi det du tjener, ikke vil bli trukket fra Borgerlønnen.
    De fleste bedrifter i dag fører en personalpolitikk med fleksible arbeidsforhold
    som fremmer medarbeidernes samarbeidvilje, trivsel og produktivitet. Tiden er
    moden for å bruke denne erfaringen til forholdet mellom samfunnet og dets
    borgere. Kort sagt: mer frihet for oss alle til å gjøre hva vi vil, når vi vil.

    HVORFRA KOMMER IDEEN MED BORGERLØNN?
    Ideen går tilbake flere århundrer, men ble absolutt helt klart formulert av en av de
    viktigste figurene i amerikansk historie, Thomas Paine, som på slutten av
    1700-tallet kom frem med en idé om at alle har rett til en del av landet eller
    i det minste å kompensere for jorden, som ikke lenger er tilgjengelig, fordi
    det er privat eiendom.

    Siden da har det blitt mer og mer presserende. Byråkratiet og de mange
    kontrollinstanser skaper splittelse og utrygghet blant befolkningen, i
    motsetning til den opprinnelige visjonen om velferdsstaten. Det krever en
    gjennomtenkning av innredningen. Innføring av Borgerlønn vil kunne få
    velferdsstaten på sporet igjen og samtidig føre den videre inn i fremtiden.

    Får vi ikke et nytt klasse samfunn med en underklasse som
    bare lever av Borgerlønn?

    En av de største klasseskiller i dagens samfunn er skillet mellom de som er i arbeid og de som er utenfor. Det er en oppdeling som etterlater dype spor i samfunnet og i vår egen bevissthet. De få som i fremtiden vil ønske å leve kun av Borgerlønn vil bli betraktet som likeverdige borgere – akkurat som vi i dag betrakter pensjonister som likeverdige borgere, selv om de bare har den statlige pensjonen å leve på.

    Videre er Borgerlønn den samme for alle, så den vil aldri i seg selv være diskriminerende.

    I et samfunn med Borgerlønn for alle statsborgere med fast bosted og med et bredere arbeidskonsept enn i dag, vil det være mulig å utvide individets rett til å avstemme balansen mellom «ytelse» og «nytelse» gjennom hele livet, samtidig med at det alltid vil lønne seg å jobbe.

    Borgerlønn vil gi en person et eksistensminimum uten byråkrati, «cash hensyn» og klientifisering. Det vil dermed frigjøre borgere fra obligatorisk deltakelse i aktivering, utdanning og arbeidstrening.
    Borgerlønn vil styrke det sivile samfunn, fordi det vil gi frihet til å helt eller delvis velge bort lønnet arbeid. Det vil skape mer plass til familien, for kunstnerisk aktivitet, omsorg og miljøarbeid i lokalsamfunnet og til den generelle deltakelse i demokratiet.

    HVORDAN IMPLEMENTERER VI BORGERLØNN?
    Borgerlønn kan konkret utformes på forskjellige måter.
    Det kan for eksempel være i form av en kontinuerlig tildelt basis inntekt, en grunnkapital (sosiale utbytte) og finansieres ved forbrukbruk. 1) CO2-avgift eller 2) økt eiendomsskatt eller 3) formuesskatt eller 4) forbruksskatt på luksusvarer og forurensende produkter eller 5) en kombinasjon eller 6) en negativ inntektsskatt. Vi må heller ikke glemme de enorme besparelser fra dagens overføringer og tilhørende byråkrati som nå er overflødige: barnetrygd, sosialhjelp, dagpenger, pensjon, stipend etc. etc.
    Troen er den eneste makt i verden som teller. Mine penger er bare verdt det vi kollektivt
    er enige om at det er verdt, og det samme gjelder for våre samfunn. Hvis vi ikke
    klarer å skape et samfunn som inspirerer tro, så vi går tapt. Hvis vi ikke finner en måte å fylle det tomrommet som undergraver troen, så vil noen andre gjøre det.

    Det er tid for noe som vi kan tro på, det er tid for Borgerlønn.

  • Pingback: Kvinnekamp + klassekamp = sant. | MadDam | Et bloggkollektiv()