Børringbo innrømmer at de «kunne vært noe mer presise i ordvalget rundt dette i de første sakene», men forsvarer seg med at «Flere mener at AAP er en av de mest økonomisk gunstige ordningene hos NAV for de under 30».

Nær sagt hver eneste ordning kan betegnes som «en av de mest økonomisk gunstige».

Som påpekt i vår opprinnelige kronikk, er dette en temmelig banal og intetsigende opplysning, når nær sagt hver eneste ordning kan betegnes som «en av de mest økonomisk gunstige» (og det er åpenbare argumenter for at visse andre ordninger bør ligge lavere enn AAP).

Børringbo forsvarer dernest NRKs vinkling med at «NAV [har] selv tatt til orde for å kutte i støtten fordi det for mange lønner seg med AAP fremfor å jobbe» – uten å spesifisere eller kildebelegge hvem dette er snakk om eller hvor «mange» de utgjør.

Etter forespørsel fra undertegnede viser NRK til en Dagsavisen-artikkel fra juni med den dramatiske tittelen/ingressen «Mest lukrativt ikke å jobbe. Det er mer lukrativt å drive dank enn å være i jobb.»

Når man leser artikkelen, viser det seg imidlertid at NAV-rapporten som omtales, i all hovedsak problematiserer det at AAP gir høyere ytelser enn sosialhjelp og tiltakspenger – ikke enn det å stå i jobb. (Formuleringen «mer lukrativt», som NRK altså valgte å adoptere, ser ut til å være journalistens og ikke NAVs.)

Man kan alltid finne en deltidsjobb som gir mindre lønn enn trygd, bare stillingsbrøken er liten nok.

Så påpekes det riktignok at minstesatsen for AAP gjør at det er teoretisk mulig å gå opp i inntekt dersom man går fra jobb til AAP – men det forutsetter at man hadde enn jobbinntekt på under 2G (185.000 kroner). Så lenge man jobber i en bransje med tariffestet minstelønn, skal det i utgangspunktet være umulig å ha en årsinntekt under 2G dersom man jobber fulltid. De laveste ordinære minstesatsene (for ufaglærte gårdsarbeidere) gir fortsatt en årsinntekt på ca. 260.000 kroner. Og selv om vi tar utgangspunkt i de særegne minstesatsene for ungdom (under 16/18), vil fortsatt en ufaglært gårdsarbeider tjene 200.000 kroner i en fulltidsjobb (mens en ungdom som «sitter i kassa på Rimi» vil ligge ca. 20.000 kr høyere).

NRK har heller ikke vært villige til å gi noen utdypning eller konkretisering av hvilke arbeidstagere de mener at ligger under dette nivået – langt mindre dokumentere at dette er snakk om «mange» personer (slik de uttrykkelig skriver med NAV som påstått kilde – selv om NAV aldri har sagt noe om antallet dette gjelder).

For de laveste ungdomssatsene ligger man riktignok såpass lite over AAP-satsene at man kan argumentere for at dette spises opp av utgifter til transport til/fra arbeidsplassen og tilsvarende jobbrelaterte utgifter. Tilsvarende kan man sikkert finne noen deltidsarbeidende som har lavere inntekt enn 2G (men da blir sammenligningen nokså meningsløs dersom man ikke presiserer den nærmere, ettersom man alltid kan finne en deltidsjobb som gir mindre lønn enn trygd, bare stillingsbrøken er liten nok).

Når man unnlater å presisere, bidrar man åpenbart til å videreføre den utbredte forestillingen om at NAVs satser er vesentlig høyere enn de faktisk er.

Uansett burde det være åpenbart at om man anvender denne typen premisser for å rettferdiggjøre påstanden (noe NRK altså har valgt å ikke fremlegge, selv når det etterspørres i ettertid), så må man i det minste skissere disse premissene for leserne (især hvis man sikter til særskilte satser for ungdommer som er 18 år eller yngre, i en diskusjon som ellers konsekvent snakker om «unge under 30»). Når man unnlater å presisere dette, bidrar man åpenbart til å videreføre den utbredte forestillingen om at NAVs satser er vesentlig høyere enn de faktisk er.

Det var formodentlig denne typen forestillinger som lå til grunn da Bjarne Brøndbo skrev i sin ombruste VG-kronikk «Hvorfor skal to ungdommer som velger ikke å jobbe, få utbetalt like mye per måned fra NAV som andre ungdommer har for å jobbe hver dag samme måned? Det er noe som er riv ruskende galt.»

Selv om vi aksepterer det tvilsomme premisset om at man kan få trygd fra NAV simpelthen ved å «velge ikke å jobbe» (som NAV påpeker i sitt svar til Brøndbo, skal samtlige slike trygdeordninger nå i utgangspunktet innebære aktivitetskrav til alle som har helse til det), sitter vi igjen med en helt eksplisitt (men udokumentert) påstand om at denne trygden overstiger lønnen fra en fulltidsjobb.

Store deler av kritikken bygger på et premiss om at det i seg selv er problematisk med en ytelse som er så «lukrativ» at mottagerne kan leve et nogenlunde akseptabelt og anstendig liv.

Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise var blant de som roste Brøndbos kronikk, og forsøkte å forsvare denne påstanden med henvisning til samme Dagsavisen-artikkel som «dokumentasjon» – for deretter å måtte innrømme at dette slett ikke stemmer med fulltidsjobben i Brøndbos eksempel.

Brøndbo på sin side gikk fra å først forsvare kronikken med at «jeg føler at det ikke er så mye [politikere] kan ta meg på. Det er jo ikke slik at det er mye feil i innlegget mitt»; til å isteden vedgå at han ikke var kompetent nok til å uttale seg om NAV sine ordninger i detalj, men at man burde diskutere den overordnede uheldige utvikling fremfor å gå løs på enkeltfeil.

Det er selvsagt legitimt å føre en debatt omkring nivået på NAV-ytelser og i hvilken grad de gir brukerne incentiver/disincentiver. Men det er rimelig forstemmende å se hvor mange presumptivt oppegående som ikke aksepterer at en slik debatt om ytelsesnivået må ta utgangspunkt i korrekte fakta om ytelsene – og isteden møter påpekninger av rene faktafeil med et lettvint ‘Jammen likevel, da!’ Man skal selvsagt kunne komme med utspill uten å behøve å trekke inn alle mulige obskure detaljer, men det er svært vanskelig å se hvordan vi skal kunne ha noen konstruktiv debatt som hever seg over banale floskler, uten at man faktisk forholder seg overordnet og konkret til dagens gjeldende regelverk.

Løsningen kan umulig være å redusere ytelsesnivået til et så lavt nivå at det blir utålelig å stå på disse ytelsene.

Og det er også en mer fundamental tankefeil som gjør seg gjeldende når man advarer mot at det ikke må bli «attraktivt å motta trygd», uten noen konkrete referanser til hva trygden faktisk ligger på og hva dette innebærer for mottagerne.

Man må selvsagt kunne diskutere om ytelsesnivået ligger så høyt at det i urimelig grad svekker incentivene til å komme seg ut i arbeid, eller på andre måter skaper en urettferdig fordeling mellom ulike grupper. Men store deler av kritikken bygger på et (uttalt eller uuttalt) premiss om at det i seg selv er problematisk med en ytelse som er så «lukrativ» at mottagerne kan leve et nogenlunde akseptabelt og anstendig liv.

En slik tankegang ser totalt bort fra utgangspunktet for et slikt sosialt sikkerhetsnett. Ytelser som AAP eller uføretrygd er beregnet på å sikre mottagerne et rimelig livsopphold over lengre tid (opptil fire år og ofte lengre for AAP, potensielt hele livet for uføretrygd). Ytelsene skal være moderate og nøkterne (både av incentivgrunner og av budsjettmessige grunner), men de må være tilstrekkelige til at mottagerne kan ha en verdig og anstendig tilværelse på denne inntekten.

Da vil det per definisjon være slik at en del personer vil være fornøyd med et slikt anstendig minimum, og ikke ha interesse for å skaffe seg en jobb for å øke inntekten sin. Flertallet vil trolig ha et klart ønske om å komme seg ut i jobb hvis mulig – både for å oppnå en høyere inntekt enn de lave trygdeytelsene, og ut fra et følelsesmessig/sosialt ønske om å være i jobb og aktivitet. Men der hvor denne motivasjonen ikke er til stede, må staten regulere dette gjennom å kontrollere hvem som får ytelsen og stille de aktivitetskrav som deres helsetilstand tillater. Løsningen kan umulig være å redusere ytelsesnivået til et så lavt nivå at det blir utålelig å stå på disse ytelsene, all den tid de samme ytelsene også skal ivareta et stort antall personer som er reellt forhindret fra å kunne stå i jobb.

En litt lengre versjon av artikkelen er publisert på forfatterens blogg.