Sist vinter var hjembyen min Portland i Maine i åtte uker forvandlet til et mareritt av parkeringsrestriksjoner, farlig lave temperaturer og den kontinuerlige belastningen det er bare å komme seg gjennom dagen.

Det var ikke bare mengden snø som gjorde vinteren så uutholdelig, det var kombinasjonen av stormen og nyliberalismen.

Masse snø virker kanskje som et banalt problem, men E. J. Graft fikk sagt det i en artikkel i New York Times i fjor med tittelen «Bostons helvetesvinter»:

«[F]or de av oss som bor her, er ikke dette noe vakkert bilde. Vi blir langsomt ødelagt av en naturkatastrofe av historiske proporsjoner. Katastrofen er uhyggelig stille. Det er ingen lik som driver i vannet eller ødelagte hus i sikte. Men det er ingen tvil om at dette er en katastrofe.»

Det var ikke bare mengden snø som gjorde vinteren så uutholdelig, det var kombinasjonen av stormen og nyliberalismen. Som Dana Mittenbacher påpekte hos Socialist Worker, opplevde Boston en nær kollaps i offentlig transport. Denne kollapsen var en direkte følge av tiår med underfinansiering, budsjettkutt og markedsøkonomifisering, som hadde gjort infrastrukturen sårbar og skrøpelig.

I Portland har ikke prøvelsene vært like store, men en uoffisiell undersøkelse av de hullete veiene, upløyde gatene og nifse, isdekte fortauene viser at nøyaktig de samme kreftene – av både natur- og samfunnsmessig art – har gjort seg gjeldende i Maine som i Massachusetts.

Folk ble desperate etter å få barnepass, tapte penger på skift de gikk glipp av, beveget seg på farlige gater og presset seg inn på stappfulle tog.

Og det var ikke bare gjennom strupingen av offentlig infrastruktur at nyliberalismen fikk fram det verste i vinterstormene. Det skjedde også gjennom at tempoet på jobben økte, at samfunnets sikkerhetsnett ble revet i filler, og at lokalsamfunn ble brutt opp og forvitret. Sammen gjorde disse faktorene folk slitne, frustrerte, isolerte, redde og kalde.

Snøstorm etter snøstorm ble taklet på mer eller mindre samme måte, mens folk ble stadig mer desperate og utslitte for hver uke som gikk. Folk måtte stadig på jobb, mens den offentlige transporten sto i snøkaoset. Barna fikk «snow days» – fridager – men ikke de voksne.

Folk ble desperate etter å få barnepass, tapte penger på skift de gikk glipp av, beveget seg på farlige gater og presset seg inn på stappfulle tog. De hisset seg raskt opp, og stresset gjennomsyret ethvert møte. For hvert nye snøfall ble det stadig vanskeligere å takle snøen, langt mindre å nyte den.

Som alle andre naturkrefter påvirker også de ekstreme vintrene menneskeheten på motstridende måter. Du har både den isnende kulda og den varmende peisen. Det livsfarlige i å være prisgitt naturkreftene står i motsetning og grenser opp til hjemme- og hyggefølelsen som følger av å samles med nære og kjære i kulda og mørket.

Alt arbeidet som følger med snøen – måkingen, pløyingen og stampingen – veies opp av gleden: snøborgene og snøkrigene, snømennene og skiturene. Disse elementene av den menneskelige erfaring eksisterer side om side, som rake motsetninger, men sammen utgjør de en del av vår opplevelse av vinteren.

Gleden skrumper inn i møte med en uopphørlig arbeidsmengde, mens byrdene skyves til side, dyttes ut av syne eller diktes vekk.

Men selv om alle disse elementene er tilstede under kapitalismen, så skrumper de inn og ignoreres. Gleden skrumper inn i møte med en uopphørlig arbeidsmengde, mens byrdene skyves til side, dyttes ut av syne eller diktes vekk. Dette er ikke tilfeldig – det er vevd inn i kapitalismens struktur.

Kapitalismen som system baserer seg ikke på å møte menneskelige behov eller oppfylle menneskets lengsler, men på å koble dem til og underordne dem kravet til profitt. Det er irrelevant om et produkt eller en tjeneste oppfyller de dypeste behov eller metter et brennende begjær, hvis ikke det også er lønnsomt. Det eneste spørsmålet som gjelder i vårt samfunn er: «Kan vi tjene penger på det?»

Og ganske visst, svaret på spørsmålet er ofte bekreftende. Både eiere av skisentre og produsenter av jakker, vintersko og kakao svarer definitivt «ja», samtidig som de fyller noen helt reelle menneskelige ønsker og behov – det viktigste blant disse er selvsagt konsumet av kakaodrikker.

Men minst like ofte er svaret «nei». Dersom virksomheter ga de ansatte betalte fridager på grunn av snøen ville de bare tape penger – og hvor er lønnsomheten i å sørge for hus og varme til dem som ikke har penger til å betale for seg? Mens bildet av snø er en virkningsfull markedsføringsstrategi som får varehandelen over hele Amerika til å gå i svart den siste fredagen i november hvert år – så er realiteten snø det totalt motsatte.

Kapitalistene ser den blygrå himmelen og de hvite fnuggene for hva det er: nok et hinder for frihandelen.

Den gjør arbeidsstokken mindre produktiv, og øker faren for at nødvendige dager i produksjonsplanen forsvinner, samtidig som den øker fraktprisene og behovet for økte skatteinntekter som kan investeres i offentlig infrastruktur. Et eller annet sted sitter det en administrerende direktør og gråter. Kapitalistene ser den blygrå himmelen og de hvite fnuggene for hva det er: nok et hinder for frihandelen. Et hinder som må forseres.

Det er viktig å huske at kapitalismen som system er en internasjonal konkurranse. Så mens kapitalistenes muligheter til å tjene penger i en region kan bli tilsvarende hemmet av disse utfordringene, så gjelder ikke det samme for nasjonale og globale konkurrenter. De har i stedet en god mulighet til å få overtaket på konkurrentene i de snørammede statene.

Det endeløse jaget etter å fortsette er dermed et produkt av systemet som helhet, og ikke den enkelte kapitalistens feil. Det var ikke noen enkeltpersoners uberegnelighet eller ondskap som hindret oss fra å i det hele tatt bremse hjulene i samfunnet i møte med vinteren 2014-15 – det var selve logikken bak kapitalismen.

Alt dette presser fram spørsmålet: hvordan ville vinteren vært i en annen verden? Hva kunne vært annerledes i et sosialistisk samfunn? I et samfunn hvor vanlige folk hadde den demokratiske styringen både på arbeidsplassen og i verden rundt, hvordan ville vi balansert vinterens motsetninger annerledes, slik at vi ga plass til gleden samtidig som vi taklet utfordringene?

Siden et slikt samfunn ville være basert på den demokratiske deltakelsen til alle involverte, er det selvsagt umulig å på forhånd fastslå nøyaktig hvordan et slikt samfunn ville takle en hvilken som helst vinter. Men det er i alle fall verdt å driste seg til å komme med noen gjetninger, å skissere noen tanker – om ikke annet så for å styrke håpet og ønsket om at en annen verden er mulig.

Først og fremst er det verdt å påpeke at det å oppfylle alles grunnleggende behov ville være førsteprioriteten i et sosialistisk samfunn. Hus uten folk ville straks bli fylt opp av folk uten hus – en logisk og nærliggende måte å løse den kritiske hjemløsheten som for tiden eksisterer side om side med overproduksjonen av boliger, den bobla som sprakk i 2007 og ledet rett til finanskrisa.

Alt dette presser fram spørsmålet: hvordan ville vinteren vært i en annen verden?

Retten til å ha et hjem ville erstatte retten til å kjøpe et hjem. Og på samme måte som med retten til bolig ville samfunnet også sikret retten til oppvarming – og erstattet retten til å spinke og spare vår vei gjennom sprengkulda.

Et samfunn bygd på menneskers behov ville også forvandlet byene og transportsystemene våre på dramatisk vis. Rydding, salting og strøing av veier er blant de største utgiftene til enhver by om vinteren, mens bilene – som utgjør en ulogisk, farlig og ødeleggende transportform i de beste tider – skrenser gjennom bygatene, spyr ut eksos og utgjør en trussel for fotgjengerne under hvert eneste snøfall.

Et samfunn med demokratisk byplanlegging basert på menneskers behov ville utvilsomt endret disse transportsystemene, og sannsynligvis gått over til skinnebasert transport. Ikke bare ville det redusert trafikkfaren og avfallet, det ville også forvandlet rommet som bilene opptar – veiene og parkeringsplassene – til rom for mennesker. Farlige områder ville blitt områder for lek, perfekte steder for å bygge snøborger eller gå på ski.

Og ski reiser spørsmålet om fotgjengernes mobilitet. For selv med skinnegangen på plass kan vi spørre hvordan folk skal komme seg til og fra. I tidligere tiders vintre var det ski og truger som dominerte persontransporten. På 1800- og tidlig 1900-tall her i Portland, for eksempel, pleide myndighetene å pakke snøen i gatene i stedet for å rydde dem. De brukte tømmerstokker, tønner og hester for å gjøre det lettere å forflytte seg med ski eller slede.

Hvordan ser disse løsningene ut etter de siste 150 årenes framskritt innen produksjonsteknikk? Et par ski til manns? Offentlige skistativ i nabolag og på togstasjoner?

I tillegg ville oppdelingen av arbeid og fritid endres radikalt. Hva som ville regnes som arbeid under sosialismen ville være totalt forskjellig fra hvordan det er i dag.

Hva om tida du brukte på å måke snø og å se til naboen etter en snøstorm ble regnet som en del av arbeidsuka di i stedet for å legges til på toppen av den? Hva om folk ikke fikk en betalt fridag under store snøstormer – som er langt bedre enn de fleste arbeidstakere har det i dag – men i stedet fikk tre? En dag til å være med å rydde snøen, en dag til å se til naboene dine, og en dag til å leke – til faktisk å nyte et av de største underverkene jorda har å by på.

Det er også lett å se for seg at nordlige byer ville organiseres rundt et prinsipp om lange, årlige ferier om vinteren.

Det er også lett å se for seg at nordlige byer ville organiseres rundt et prinsipp om lange, årlige ferier om vinteren. Se for deg at alle innbyggerne i Boston fikk betalt ferie, ikke bare til jul, men at de også kunne velge mellom å ta fri hele januar eller hele februar.

Deretter kan du se for deg å ha ressurser til å bruke den tida på en skikkelig ferietur. De som hadde fri kunne ta høyhastighetstog sørover – reise helt til en av statene ved ekvator eller på den sørlige halvkule, spise deilig mat og ligge på stranda og lese. Eller de kunne reise nordover for å se nordlyset og nyte mørketida og den stille skjønnheten til vinteren på sitt mest ekstreme.

Disse ideene, skissene og ønskedrømmene er helt sikkert fulle av hull, fallgruver og uforutsette problemer. De er på samme tid for store og for små, for upraktiske og samtidig helt utilstrekkelige.

Men kunne vi ventet noe annet? Det er mine ideer, produktet av et menneskes tanker. Når de – som de burde – kobles sammen med den kreativiteten og produktive energien til det demokratiske oppkomme av kollektiv menneskelig innsats vi kjenner som sosialisme – men som våre barnebarn vil kjenne som den eneste fornuftige måten å leve på – vil de utvilsomt framstå blasse, spinkle og ufullstendige.

Gløden i øyeblikket før demringen kan aldri erstatte soloppgangen – den er kun et varsel om solens komme. Det er ikke opp til oss å vite hvilke undre og hvilken uselviskhet som vil skapes i et samfunn frigjort fra de private interessers fengsel. Det er opp til oss å kjempe for at de en dag skal bli til virkelighet.

Denne teksten er også publisert i Socialist Worker og Jacobin. Oversatt av Åshild Lappegård Lahn.