Vi må temme kapitalismen, ikke bekjempe den

Veksttvang og blindt forbruk er et stort problem for miljøet. Her ved H&M sitt utstillingsvindu i Oxford Circus, London. Foto: 
jaimelondonboy/ Flickr Veksttvang og blindt forbruk er et stort problem for miljøet. Her ved H&M sitt utstillingsvindu i Oxford Circus, London. Foto: jaimelondonboy/ Flickr

Økonomisk vekst kritiseres av mange i Miljøpartiet De Grønne (MDG) og andre som identifiserer seg med den politiske «økologismen». De fleste i denne politiske leiren vil likevel vegre seg for å kritisere kapitalismen – kraftsosialismens herjinger med miljøet har jo vært minst like ille. Denne analysen er viktig, fordi den er selve grunnlaget for MDGs blokkuavhengighet.

Ved første øyekast er likevel ikke analysen riktig: Gjennom 1900-tallet har vi hatt to hovedinnretninger for å organisere økonomien. Begge har vært svært effektive i å ødelegge kloden. Den ene innretningen har slått knock-out på den andre i kampen om verdensherredømmet. Det gjør den da ikke mer passende for å bygge et økologisk samfunn?

banner-sosialismeserie3

I denne artikkelen skal jeg argumentere for at økonomisk vekst ikke nødvendigvis er uforenlig med et samfunn i pakt med naturen. Problemet ved økonomisk vekst, som ikke er annet enn målet på hastigheten i økonomien, er når den overskygger alle de andre indikatorene på samfunnets dashbord. Problemet er altså ikke økonomisk vekst som resultat av, men som premiss for samfunnsutviklingen.

Dersom økonomien vår var dominert av kortreist vegetarmat og kulturopplevelser, ville det ikke vært noe økologisk problem at den vokste.

Artikkelen tangerer Svein Hammers ferske bloggartikkel «Kapitalisme – en grønn kritikk» som gir en lengre diskusjon av kapitalismens kompatibilitet med grønn politikk, men er skrevet uavhengig av den.

Jeg mener at kapitalismen først og fremst fremmer vekst i den enkelte bedrift. I den store sammenheng vil det også fremme vekst for økonomien som helhet, men kapitalismen forutsetter det ikke. Gitt hvordan menneskehetens belastning på naturen har utviklet seg i den kapitalistiske verdensorden, er det derimot åpenbart at kapitalismens tendens til vekst må styres politisk mye sterkere. Når vi nå har tømt etterkrigstidas politiske verktøykasse i frihandelens og avreguleringens tegn, er det mulig å gjenreise slik politisk styring uten å bryte med grunnleggende trekk ved kapitalismen? Jeg mener det. Men la oss begynne med spørsmålet om økonomi og økologi kan gå hånd i hånd.

Problemet er økonomisk vekst som premiss for samfunnsutviklingen
Dersom økonomien vår var dominert av kortreist vegetarmat og kulturopplevelser, ville det ikke vært noe økologisk problem at den vokste. Problemet er at vi har en tilbøyelighet til å eie og gjøre ting som krever mye naturressurser. Reise fort og langt, spise kjøtt, ha stor bil og så videre. Motoren i forbrukssamfunnet er statusjakt, og status er betinget av eksklusivitet. Forbruk som krever store naturressurser skaper automatisk eksklusivitet – tenk på obskøne utslag som planen om å selge isbiter fra den smeltende Svartisen til et globalt marked.

Det verste for miljøet er likevel ikke det aller mest eksklusive forbruket (det er jo de færreste som har råd til det) men «vassdragseffekten»: Vi streber etter å imitere forbruket til de over oss i den økonomiske rangstigen. Dermed flyter statusforbruk nedover i det økonomiske hierarkiet. Flyreiser som statussymbol har gitt oss Ryanair og Norwegian. Antrekkene fra de halvårlige moteshowene i Paris og Milano har gitt oss klær fra H&M og Zara, laget for å bli kastet innen kopiene fra de neste moteshowene er på plass i butikkene.

Det er likevel ikke gitt at forbruk behøver å kreve store naturressurser: Vin og konserter er eksempler på forbruk det er knyttet status til og som i seg selv har et minimalt økologisk fotavtrykk per krone.

Motoren i forbrukssamfunnet er statusjakt, og status er betinget av eksklusivitet.

Men for at vi skal komme til en verden preget av slike forbrukspreferanser, trengs enorme endringer. Vi vil trenge like mye og lekker reklame for Epleslang sin eplemost (laget av epler fra private hager i Oslo-området og plukket av ansatte med nedsatt funksjonsevne) som vi har for Coca-Cola og Pepsi i dag – mens de store brusmerkene vil måtte bli like usynlige i reklameverdenen som Epleslang og deres like er i dag. Endringer i reklamen ville neppe være nok: Det er noen grunnleggende sosiale forestillinger om det gode liv som måtte forandres. De forestillingene – for eksempel om at kropp og sjel slapper best av på steder man flyr til, og som gjerne har lavt prisnivå og høy lufttemperatur – er strengt tatt ikke noen forutsetning for kapitalismen.

Barrieren som kapitalismen utgjør for overgangen til en «økologisk økonomi», er at den har skapt gigantiske økonomiske interesser som blir truet av en slik overgang. Ikke bare er det store økonomiske interesser som er avhengige av dagens forbruksmønster. De største og mest dominerende selskapene har også en sterk preferanse for at hele økonomien skal vokse – rett og slett fordi vekstpotensialet i å konkurrere ut andre er så lite.

Utfordringen er altså å krympe de store økonomiske interessene som tjener på dagens forbruk og som trenger vekst for økonomien som helhet.

Barrieren som kapitalismen utgjør for overgangen til en «økologisk økonomi», er at den har skapt gigantiske økonomiske interesser som blir truet av en slik overgang.

Vi har klart liknende tidligere gjennom god politisk strategi, uten nødvendigvis å rokke ved økonomiens grunnvoller. Avskaffelsen av slavehandelen på 1800-tallet skjedde gjennom en knipetangmanøver der radikal grasrotmobilisering vant folks hjerter og sinn mens statlig kompensasjon til de mektige slaveeierne gjorde pillen lettere for dem å svelge. EUs klimakvotesystem er faktisk et imponerende eksempel på det samme: I begynnelsen ga systemet de fossile kraftselskapene subsidier på flere titalls milliarder euro gjennom kombinasjonen av gratis klimakvoter og at de kunne legge verdien av disse på strømprisen, siden det i praksis var lite konkurranse mellom strømleverandørene. Dermed ble Europas klimaversting – kraftprodusentene – en alliert for å få på plass en pris på CO₂-utslipp. Da folk fikk øynene opp for den perverse effekten av de gratis klimakvotene, ble det et massivt krav om at kraftselskapene måtte kjøpe dem i stedet. Endringene ble vedtatt i 2008. Sammen med nasjonal politikk for utbygging av fornybar energi, gjorde det at de 20 største (og hovedsakelig fossile) kraftselskapene i Europa mistet mer enn halvparten av børsverdien sin i løpet av fem år. Verdens største kraftprodusent, tyske E.ON, endte med å redefinere seg selv ved å selge unna alle fossile kraftverk.

Den materielle barrieren er altså de store økonomiske interessene som tjener på dagens forbruksmønster. Simon Kuznets, økonomen som «fant opp» moderne nasjonalregnskap på 1930-tallet, la ved en brukeradvarsel om at «en nasjons velferd kan knapt utledes fra et mål av nasjonalinntekt». Likevel har forestillingen om at nasjonen går til hundene uten økonomisk vekst impregnert det meste av både høyre- og venstresida gjennom etterkrigstiden. Denne «økonomismen» i våre sinn er kanskje en enda mer grunnleggende barriere for endring enn de økonomiske interessene. De økonomiske interessene i slaveriet var mye svakere på 1600-1700-tallet enn på 1800-tallet, da man faktisk klarte å avskaffe det. Grunnen til at det ikke skjedde før, var at folk først måtte bryte med forestillingen om at slaveri var en del av naturens orden.

EUs klimakvotesystem er faktisk et imponerende eksempel.

Kapitalismen søker vekst – men forutsetter det ikke
I hvilken grad er en slik økonomisk og ideologisk forandring forenlig med kapitalismen? La oss legge til grunn en enkel definisjon av kapitalismen som en økonomi der produksjonsmidlene er privat eide og drevet for profitt. I seg selv er det vanskelig å se hvordan det skulle være et problem. Spørsmålet er hva kapitalisten gjør med sin profitt. Det er en konflikt med økologisme dersom vi legger til en definisjon av kapitalismen der pengejakten er et mål i seg selv. For John Maynard Keynes var «…the essential characteristics of capitalism the dependence upon an intense appeal to the money-making and money-loving instincts of individuals as the main motive force of the economic machine.»[1] Svein Hammer bygger på James Fulchers definisjon av kapitalismen som «å investere penger for å tjene penger» og tilføyer «understøttet av praksiser, teknikker og anordninger utviklet gjennom hundrevis av år.»

Denne «kapitalismen-som-pengejakt» har altså både en kulturell og en institusjonell bakgrunn, og de forsterker hverandre. Kultur er seig og vanskelig å endre, mens institusjoner kan omstilles ved et pennestrøk. Jeg mener den uhemmede veksten med kortsiktige tidshorisonter og skylapper for alt annet enn økonomiske resultater har nær sammenheng med at økonomien vår i stor grad er organisert gjennom anonymt eide og oftest børsnoterte aksjeselskaper. Det er denne strukturen som gjør at vi ikke skjønner at vi hele tiden møter oss selv i døra når vi som arbeidstakere ønsker høyest mulig lønn, som pensjonssparere høyest mulig avkastning og som forbrukere lavest mulige priser.

Bedrifter som er eid lokalt, helst av medarbeiderne selv, har lettere for å si at «nok er nok» og balansere lønnsomhet med andre hensyn.

Hvis vi i større grad samler rollene som eier, arbeider og borger i et lokalsamfunn svekker vi denne interesseschizofrenien. Bedrifter som er eid lokalt, helst av medarbeiderne selv, har derfor lettere for å si at «nok er nok» og å balansere lønnsomhet med andre hensyn. Slike bedrifter vil lettere se lenger enn sin egen nese, la oss kalle det «kapitalisme-som-samfunnsbygging». Klesprodusenten Patagonia er et av de mest profilerte eksemplene på en slik kapitalisme, illustrert av reklamekampanjen «Don’t buy this jacket».

Men la oss ta et litt mer diskret, norsk eksempel: I 1992 startet Hildegunn Møster, Signe Aarhus og Kolbjørn Valestrand tekstilbedriften Oleana. Deres familier har hele tiden hatt aksjemajoriteten. Ønsket var å skape arbeidsplasser i Norge ved å lage tekstiler kun av naturfibre, med høy kvalitet og god design. Klærne selges i egne butikker og hos utvalgte forhandlere som de har bygget lojalitet til. Etter hvert gjorde suksessen at den store tyske kleskjeden Frankonia ønsket å bli forhandler for Oleana. Det ville garantert økt salget. Men store kjeder kjøper i store kvanta og konkurrerer på pris. Dermed blir det overforbruk av tekstiler. Mens Oleanas verdier er de motsatte. Derfor takket Oleana nei. Oleana er som sagt ikke medarbeider-eid, men har en modell for deling av overskudd der alle ansatte får samme beløp i bonus. Fordi eierne av Oleana ikke ser noen motsetning mellom arbeid og kapital er bedriften ikke medlem av NHO, og de ansatte er heller ikke fagorganiserte.

Problemet er selvsagt at denne typen kapitalisme utgjør en liten del av økonomien. Det ligger i sakens natur når raskest mulig vekst ikke er dens målsetning. Oleana blir klesbransjens Amish-folk, en påminnelse om at et annet samfunn er mulig – men ikke så mye mer enn det. Overlatt til seg selv vil kapitalismen i vår tid, med våre verdier, derfor bli preget av bedrifter som oppfører seg som kreftceller.

Fordi eierne av Oleana ikke ser noen motsetning mellom arbeid og kapital er bedriften ikke medlem av NHO, og de ansatte er heller ikke fagorganiserte.

Kapitalismen er altså mest opptatt av mikronivået og har fint lite å si om makronivået, som økonomisk vekst. Det var Keynes som brakte økonomifagets oppmerksomhet til aggregatstørrelsene – nettopp for å få fart i forbruk og økonomisk vekst. Det ble venstresidas prosjekt å bekjempe økonomisk «kreft og blodpropp» (i form av finanskrise).

Men er ikke myndighetenes desperate bandasjering av kapitalismen i kjølvannet av finanskriser nettopp et uttrykk for at kapitalismen krever økonomisk vekst for å unngå sosialt sammenbrudd? Mer konkret: Gjør behovet for å skaffe folk arbeid i en økonomi der hver bedrift på mikronivå søker profitt i et konkurranseutsatt marked, at størrelsen på hele kaka også må øke?

Hellas blir ofte trukket fram som argument for hvor ille det kan gå i et samfunn uten vekst. Men det spesielle ved Hellas er at landet gikk fra en årlig BNP-vekst på 6 prosent i 2006 til en årlig reduksjon på 9 prosent i 2011. Det må gå galt når et samfunn opplever et så stort sjokk. Akkurat som en skikkelig fyllekule er et dårlig argument for totalavhold, er det usaklig å skremme med Hellas som argument for at vekst er nødvendig. Veksten må i stedet gradvis gå inn for landing – slik den uansett allerede har gjort i mange land.

Jeg mener de viktigste økonomiske utfordringene i vestlige samfunn etter et tiår i en slik tilstand er økende ulikheter og høy arbeidsledighet.

For selv om BNP har vokst i de fleste vestlige land siden finanskrisa, handler det først og fremst om befolkningsvekst. I Norge må vi tilbake til 2004 for å finne like høyt BNP per innbygger i faste kroner som i 2016. Japan og Storbritannia har samme BNP per innbygger i dag som i 2007.

Uten befolkningsvekst ville BNP altså ikke ha økt. Det begynner å likne det miljøøkonomer kaller en likevektsøkonomi. Problemet er at nullveksten problematiseres. Jeg mener de viktigste økonomiske utfordringene i vestlige samfunn etter et tiår i en slik tilstand er økende ulikheter og høy arbeidsledighet. Økonomisk vekst kan både maskere ulikhetene (ved at alle kan få mer) og bidra til sysselsetting, men er på langt nær noe målrettet virkemiddel for å møte disse to utfordringene.

For å møte dem, trengs sterkere politisk styring.

Er det mulig å gjenreise politisk styring uten å bryte med kapitalismen?
Gradvis har myndighetene gitt fra seg store deler av den politiske verktøykassa som i de første tiårene etter 2. verdenskrig gjorde det mulig å detaljregulere økonomiske størrelser – fra boligpriser til antallet personbiler. Da etterkrigstidas store gjenreisningsprosjekt var gjennomført oppsto et politisk vakuum.[2] Når alle hadde fått innlagt vann, kunne ikke mer vann legges inn. Når alle var mette, fikk ikke folk det bedre av å bli enda mettere. Derimot finnes det ingen grense for hva som er nok inntekter når pengejakten råder sinnene. Dermed ble frihandelens og liberaliseringens økonomiske effektivitetsgevinster omfavnet som et substitutt for noe virkelig mobiliserende politisk prosjekt.

Vi må skattlegge det som ikke flytter på seg: Eiendom og forbruk.

Dersom politikerne skulle ønske å fylle verktøykassa med de samme redskapene som før – tollmurer og nøye regulerte markeder – ville økonomien måtte omstilles grundig. Man ville måtte gå i klinsj med formidable økonomiske interesser. Vi har ikke tid til å satse alt på det kortet. For mye står på spill.

Hvordan kan vi fylle en politisk verktøykasse som passer vår tid? Det mest grunnleggende er å innse at vi må skattlegge det som ikke flytter på seg: Eiendom og forbruk. Dernest må reformene utformes på en måte som flertallet vil tjene på.

Noen praktiske forslag
Fordelingsargumentene for eiendomsskatt og mot skattefradraget for bolig er velkjente. Skattlegging av forbruk er i dag derimot regressiv: Andelen av inntekten som forsvinner i forbruksavgifter synker med inntekten. Slik behøver det ikke å være. Skattlegging av forbruk vil videre ha en mer direkte effekt på vårt økologiske fotavtrykk. Derfor trenger vi mer forbruksbeskatning. To eksempler på hvordan det kan gjøres og samtidig omfordele fra rik til fattig er karbonavgift til fordeling (også kalt klimabelønning) og progressiv forbruksskatt.

Lokalt og langsiktig eierskap og kooperativer er trekk jeg tror kjennetegner «kapitalismen-som-samfunnsbygging».

Nytenkning om forbruksbeskatning er viktig både fordi det er riktig i en globalisert verden og fordi det er smart for å unngå konfrontasjon med sterke økonomiske interesser. Likevel kan det tenkes at en del av disse interessene vil føle seg truet av beskatning som har til hensikt å stabilisere forbruket. Selv om handelsnæringens sammenslutning Virke vil juble for en progressiv forbruksskatt fordi det vil redusere handelslekkasjen til utlandet, vil de antakelig ønske lavest mulige satser for en slik skatt. Derfor må vi ikke glemme at økologismen krever en kamp mot «kapitalismen-som-pengejakt». Det må samtidig være en kamp for «kapitalismen-som-samfunnsbygging».

Et grønt skatteskifte er selvsagt grunnleggende i denne kampen, og noe «alle» er for, så jeg skal ikke bruke plass på det her. I stedet vil jeg argumentere for at politikken må våge å forskjellsbehandle ulike eierskapsformer i næringslivet. De store og anonymt eide aksjeselskapene har massive konkurransefortrinn framfor bedrifter som Epleslang eller Oleana – mest grunnleggende i tilgangen på kapital.

Vi må gjøre gründerne til våre helter.

Lokalt og langsiktig eierskap og kooperativer (enten det er av produsenter eller konsumenter) er trekk jeg tror kjennetegner «kapitalismen-som-samfunnsbygging». Vi bør utrede hvordan slike trekk ved bedrifter kan legges til grunn for skattedifferensiering. Vi må også sørge for å fjerne diskriminering mot noen av de organisasjonsformene som peker mest i den retning vi ønsker (for eksempel kan ikke forbrukersamvirker i dag få støtte fra Innovasjon Norge). Dette må være noe mer enn symboler, som skatterabatt ved kjøp av aksjer fra arbeidsgiver (noe regjeringen har økt i 2017): Insentivene må være kraftigere og betingelsene strengere (for eksempel krav om at eierandeler ikke kan selges ut av bedriften).

Den logiske konsekvensen av dette som kanskje tar mange kritikere av «kapitalismen-som-pengejakt» mer ut av komfortsonen, er at vi må gjøre gründerne til våre helter. Det er de som er alternativet til de store, anonymt eide selskapene. Og siden det største handikapet for gründere sammenliknet med de store, anonymt eide selskapene er tilgang på kapital, trenger vi spesielt virkemidler som gjør noe med nettopp det. Et eksempel kunne være å la nye bedrifter som ikke har tjent en krone ennå vente med å betale den inngående merverdiavgiften. For å unngå byråkratiske avgrensningsmareritt mener jeg slike virkemidler må være uavhengig av gründerens forretningsidé. I stedet kan fordelene komme med betingelser om at eierskapet skal holdes internt, at alle medarbeidere skal være medeiere og så videre.

Nasjonalstatens forvandling som eksempel
Den formen for kapitalisme som preger verden i dag, og tankegodset den har infisert oss med, er barrieren for overgangen til en økologisk økonomi. Alternativene kan synes marginale i dag, men når jeg ser tilbake i historien blir jeg optimist. En observatør av nasjonalstatene på 1600-tallet ville antakelig ha ment at det lå i nasjonalstatens natur å søke geografisk ekspansjon på andres bekostning. Den kongen eller fyrsten som valgte å bruke begrensede skatteinntekter på skole og helse for befolkningen framfor krigsmakt ville raskt bli utradert. Noen små selvstyrte og lutfattige kantoner i Alpene ville antakelig ha fortont seg for observatøren som like signifikante som Oleana i dagens klesmarked. I dag deler de fleste land prinsippene ved det sveitsiske demokratiet – et suverent folk som gjennom valg og folkeavstemninger peker ut samfunnets retning. Siden 1945 har ingen stat blitt utslettet av en annen.

Når jeg ser tilbake i historien blir jeg optimist.

Den internasjonale orden er likevel grunnleggende den samme som den gang, med suverene nasjonalstater. Det som har endret seg er folks forestillinger om hva som er riktig og mulig. Det er dét som er snudd på hodet og som gjør at våre nasjonalstater i dag bruker det mangedobbelte på skole og helse sammenliknet med forsvar.

Historien går fortere og fortere. Derfor har jeg tro på at vi kan endre kapitalismens innretning fra pengejakt til samfunnsbygging mye raskere enn nasjonalstaten gikk fra å tjene kongen til å tjene folket. Det haster, for det blir ikke lettere å få til om verdens klima går av hengslene og ulikhetene øker ytterligere. Og fordi det haster, må vi bygge allianser på tvers av ideologier for å vinne flertall her og nå for de mange små og store stegene som tilsammen kan gjenreise den politiske styringen av markedsøkonomien.

Eivind Hoff-Elimari har skrevet boka «Gull eller grønne skoger?» som kan kjøpes for eksempel her.

Noter:
[1] John Maynard Keynes The End of Laissez-Faire Collected Writings of John Maynard Keynes, Vol. 9, London, Macmillan Press Ltd 1972 [1931], p. 293

[2] Robert og Edward Skidelsky How much is enough? Money and the Good Life. London, Penguin 2013