Vi må endre SV

Krisemåling etter krisemåling, nederlag etter nederlag. Partiet for miljø og rettferdighet er totalt ribbet for troverdighet på alle politiske skalaer og den negative trenden etter regjeringsslitasjen ser ikke ut til å snu. Hvis ikke partiet tør å tenke nytt i en tid hvor et sosialistisk folkeparti trengs mer enn noensinne, har vi kommet til et punkt der vi bør tenke på norsk politikk uten SV?

Middelklassesosialistene
Vi skal aldri undervurdere dem som ikke stemmer på oss. De har ikke valgt noe annet fordi de ikke forstår vår sak, de har valgt noe annet fordi andre partier ofte gir bedre svar på de samme problemstillingene og utfordringene som vi alle står overfor. Derfor er det på tide for oss i partiet å tenke nøye etter hvem vi er til for. Vi ønsker å skape en enklere hverdag for arbeidsfolk, for barn og eldre, enslige og lavtlønte, men ender opp med at flesteparten søker seg vekk fra SV.

Vi må erkjenne at folk trenger bedre løsninger og mer konkrete svar enn det SV kan gi dem i dag.

Folk flest, eller arbeidsfolk flest, finnes overalt i norsk politikk, først og fremst hos Arbeiderpartiet og FrP. Når de mørkerøde i SV løper over til Rødt, idealistene løper til De grønne og anti-elitistene løper over til Fremskrittspartiet, hva står igjen? Er det viktigere å hente tilbake middelklassevelgerne enn å utvide spekteret?

Mens enkelte i SV har satt i gang sykkelsatsingen de kaller tidenes «rullende revolusjon», sitter lavtlønte og uføre og lurer på hvilke regninger som må utsettes til neste måned. Sykling er bra for helse og miljø. Men at skattelette for å sykle til jobben treffer noen andre enn allerede friske folk med god råd, som bor i sentrumsnære strøk, har jeg vanskelig for å tro. Å jobbe med politikk innebærer å ha både to og tre tanker i hodet på en gang. Men la oss ta dem som har viktigere bekymringer enn sykkelstier på større alvor, alle som for eksempel ikke har en jobb å sykle til.

Må lytte til de svakeste
Jeg tror på at en bedre verden er mulig, og på at den er mulig å kjempe fram sammen. Jeg tror på at det en dag vil være like rettigheter for kvinner og menn, og at arbeidsfolk ikke bare får rettigheter å leve av, men også blir anerkjent som den viktigste drivkraften i samfunnet vi bygger. Jeg tror på at SV fremdeles er partiet for meg og at SV kan kjempe de store kampene i framtida. Men da er vi også avhengige av å ha en plass i norsk politikk. Den plassen kan vi ta om vi løfter blikket og innser at selv om Norge er et mer likestilt land med mindre forskjeller enn for ni år siden, så er det flere og flere som kjenner en hard brutalitet på kroppen hver eneste dag. Disse må vi lytte til og gi en stemme i den politiske debatten.

Vår klimakamp er avhengig av norsk industri for å skape de verdiene som skal sikre velferden til de som kommer etter.

Norge trenger et parti som kan løfte de nære sakene som trenger realpolitiske løsninger. Men det er ikke gitt at SV er partiet som i dag har de beste løsningene på folks hverdagsutfordringer, og at fire prosent av befolkninga har skjønt noe som resten ikke har skjønt. Tvert i mot må vi erkjenne at folk trenger bedre løsninger og mer konkrete svar enn det SV kan gi dem i dag. Vi trenger diskusjoner der ingen gamle standpunkter står fast som hellige skrifter uten rom for fornying.

Mange vil si at SV ble redusert til en pragmatisk støttespiller for et sterkt Arbeiderparti i regjeringsperioden. Å være pragmatisk bør være en del av strategien til et parti som ønsker alliansepartnere og som vil gjennomføre noe av politikken sin. Men det er også et stort rom for prinsippfast politikk i Norge, og for politikere som tør å stille tøffe men realistiske krav.

Kommuneøkonomi og industri
Ikke på lenge har det blitt lagt opp til så dramatiske kutt i velferden som den mørkeblå regjeringa nå foreslår. De som rammes hardest er sjuke og eldre, alenemødre, arbeidsløse og ikke minst distriktskommunene. Sjeldent har behovet for å markere vår sosiale profil vært så sterkt. Det er mulig å føre en politikk for lav arbeidsløshet samtidig som inntekten for de som ikke har mulighet til å være i jobb sikres.

Vår velferdsstat er tufta på et spleiselag hvor felles skattepenger skal gå til felles velferd. Men kvaliteten på offentlige velferdstjenester avhenger av god kommuneøkonomi. Et samfunn med små forskjeller kommer bare gjennom statlige overføringer til kommunene, slik at tilbud som gir gode oppvekstvilkår, gode helse- og omsorgstjenester og et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett, gjelder for alle, uavhengig av hvor man bor i landet.

Når frihet handler om å velge å la redningsvesten bli igjen hjemme på båttur, oppfattes vi først og fremst som et desperat parti framfor et frihetsparti.

Norge er rikt på fornybare ressurser som skal ta oss ut av oljeavhengigheten og inn i det fornybare samfunn. Dette er ressurser som skal forvaltes, skape arbeidsplasser i hele landet og sikre inntekter til velferdsstaten i all framtid. Mens SV og Miljøpartiet de Grønne diskuterer starten på det grønne Norge og driver tautrekking om miljøvelgerne, er den grønne omlegginga av Norge allerede i full gang. Med høy effektivitet, ren produksjon og kompetente fagarbeidere er vi verdensledende på industri.

Den norske industrien er elementær i klimakampen, men den består av mer enn olje og fisk, sillicium og aluminium. Industri er også skogen som dekker 40 prosent av norsk areal. Det finnes ikke et nullutslippssamfunn uten utstrakt bruk av grønt karbon. I det grønne skiftet verden står ovenfor skal det svarte karbonet fases ut. Da er grønt karbon og skognæringa helt avgjørende. Om ikke Norge tar sitt ansvar på alvor nå, vil viktige næringer flagges ut til land med færre klimakrav. Vår klimakamp er avhengig av norsk industri for å skape de verdiene som skal sikre velferden til de som kommer etter. Her har SV muligheten til å gå i front for en bredere klimasatsing som både er rød og grønn.

Desperat frihetsfrieri
Høyre gikk til valg på nye ideer og vant fordi Norge trenger nye ideer. Nå regjererer de på de gamle ideene. Men vi må videre. For folk med dårlig råd blir ikke rikere av å høre at andelen som lever i fattigdom har gått ned. Og sjuke i helsekø kommer ikke fortere fram i køen av å høre at man tross alt behandler flere enn før. Det er når man finner de beste løsningene på fattigdomsproblemet at fattige folk blir mindre fattige. Og det er der SV må være. Alltid. I stedet prøver vi forgjeves å opptre som det frihetspartiet vi så sterkt ønsker å være, gjennom halvhjertede forsøk på fronte frihet. Men når frihet handler om å velge å la redningsvesten bli igjen hjemme på båttur, oppfattes vi først og fremst som et desperat parti framfor et frihetsparti.

Å hevde at det er urettferdig når SV gjør det bånn i bøtta på målinger er ikke bare uheldig, men også arrogant overfor alle potensielle velgere. Et parti er først og fremst et verktøy for alle som har noe å kjempe for. Men et verktøy som er for slitt til å brukes må også oppgraderes.

SV har engasjerte, sterke tillitsvalgte over hele landet. Folk som tør. Nå må lokalpolitikken også gjenspeiles sentralt. Vi må legge vekk skattelette på sykkel og sammenslåing med De Grønne, for vi har en slagkraftig venstreside å gjenreise. En venstreside som går foran på sekulære verdier og på en omfordelende skattepolitikk, og som satser på å videreutvikle industrien og forvalte de grønne ressursene våre. En venstreside som står opp mot alle forsøk på å sende kvinner hjem til kjøkkenbenken, og som krever full likestilling i arbeidslivet. Det er rom for et sosialistisk folkeparti med bredde. Det er rom for SV. Om vi bare tør.