VG-rør om eggdonasjon

lederplass 29. mars sier VG nei til legalisering av eggdonasjon, i strid med flertallet i Bioteknologirådet. Hvordan kan VG mene noe slikt? Vanligvis lar vi folk gjøre som de vil, spesielt i spørsmål som vedrører viktige ting i deres liv, som å få barn eller ikke. Grunnen er hensynet til selvbestemmelse og nytte.

Kardemommeloven slår dem begge sammen: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Det å få barn er for mange noe av det mest meningsfulle og lykkebringende de gjør (selv om sammenhengen mellom forelderskap og lykke ikke er helt enkel). Om vi på enkelt vis og uten å skade andre kan legge til rette for at flere kan få barn, og i det minste ikke forby det, så er det noe vi bør gjøre. Med tanke på eldrebølgen vi står overfor, er ikke det bare gunstig for å gjøre potensielle foreldre og barn til lags, men også for at vi skal ha flere hender og hoder til å løse viktige samfunnsoppgaver i tida som kommer.

Likevel er VG mot. La oss se på grunnene de oppgir:

  1. Siden det «alltid» har vært slik at barnets genetiske mor er blitt ansett for å være sosial mor, må det fortsette å være det.
  2. Det er et «brudd med både natur og kultur».
  3. Hvis en kvinne ikke bruker sitt eget egg, oppstår det tvil om hvem som er mor.
  4. Barn har rett til å vite «hvem de er» og «hvem deres genetiske mor er».
  5. Barn er en gave og ikke en rettighet.
  6. Det vil lede til surrogati.

Holder noen eller flere av disse argumentene?

Fra var sånn til bør være sånn
At noe «alltid» har vært på et vis, og at en praksis er brudd med det konservative mener er det natur- og kulturgitte er på ingen måte et argument for at vi fortsatt bør beholde en praksis. Det er naturlig med rasisme og fremmedfrykt, men det er ikke noe vi bør prise av den grunn. I mange kulturer, inkludert vår egen, var homofili ansett for å være unaturlig og i strid med kulturell praksis. Det legitimerte et forbud. Da, som nå, var argumentet om det naturlige og sedvanlige et ræva argumentet.

Barnets rettigheter
Hvis det å få barn ved hjelp av eggdonasjon derimot påfører barnet eller andre tredjeparter (som resten av samfunnet) vesentlig skade, kan saken stille seg annerledes. Pent tolket kan argument 3 og 4, som hevder at det å tillate eggdonasjon vil skape tvil om hvem mor er og svekke barnets rettigheter, forsås som en skade på en viktig tredjepart, nemlig barnet.

Men er dette egentlig så vanskelig? Lik tilfellet med adopsjon, eller tilfeller hvor far ikke har biologisk tilknytning til barnet, så vil det være forskjell på hvem som bidro med det genetiske arvematerialet og de sosiale foreldrene. Om vi legaliserer eggdonasjon er det hevet over en hver tvil at den kvinnen som gir fra seg egget ikke vil være juridisk og dermed sosial mor, slik sæddonor ikke er juridisk eller sosial far. Det vil altså ikke være tvil om hvem (den vesentlige) moren er.

Barnets eventuelle rett til å vite hvem deres genetiske mor er, kan i teorien beholdes selv om man tillater eggdonasjon. Man kan f.eks. gi barnet rett til å finne ut hvem som donerte sitt egg, slik barnet i dag har rett til å få vite sæddonors identitet når det blir myndig. Så kan vi ved en annen anledning diskutere hvor viktig denne rettigheten er.

Barn er en rettighet
At barnet er en gave og ikke en rettighet, slik VG skriver, er tom retorikk. Vi subsidierer allerede assistert befruktning for kvinner som ikke evner å få barn på vanlig vis. En grunn til å gjøre det er nettopp at vi anser det å få barn som både noe viktig for foreldrene, men også en fin ting for samfunnet. At et foreldrepar av tilfeldige grunner ikke kan bære fram barnet bør ikke hindre dem i å få barn hvis vi har teknologien som kan bøte på mangelen fra naturens side.

Nå har vi imidlertid allerede hoppet et steg for langt for denne diskusjonens vedrørende. For når vi tilrettelegger for og subsidierer assistert befruktning gir vi kvinner en positiv rettighet til å få barn. De kan kreve av oss andre i samfunnet av vi spleiser på deres barn, slik vi andre spleiser på barnehageplasser, barnetrygd osv. Noen vil kanskje mene at vi ikke bør bruke skattebetalernes penger på å legge til rette for eggdonasjon. Selv om jeg er uenig i det, kan jeg respektere en slik posisjon.

VG går imidlertid et steg lenger. For de ser ut til å nekte foreldre den negative rettigheten til å få barn ved hjelp av eggdonasjon, altså retten til at staten ikke nedlegger et forbud mot praksisen. Ingen er av den oppfatning av at staten i vanlige tilfeller bør ha myndighet til å nekte foreldre deres negative rettighet til å få barn, i annet enn ekstreme tilfeller. I fravær av gode grunner for hvorfor eggdonasjon skulle være radikalt annerledes, er det vanskelig å se hvorfor vi skulle gå vekk fra denne praksisen i dette tilfellet. Det å få barn er både en rettighet og en gave.

Skråplansargumentet
Det siste argumentet VG fører for sin sak er ikke bedre enn de andre. De mener at vi åpner døren for surrogati hvis vi åpner for eggdonasjon. Jeg har skrevet om at vi bør tillate surrogati før (se her), men mitt standpunkt i den saken er ikke vesentlig for å påpeke svakheten i VGs argument.

Det er to typer skråplansargumenter som det er verdt å holde adskilt. Den første typen skråplansargument er logisk. Den sier at hvis vi mener at det er gode grunner for å tillate eggdonasjon, så bør vi også tillate andre praksiser som ikke moralsk skiller seg vesentlig fra en annen praksis. Hvis det er tilfelle at det ikke er en vesentlig moralsk forskjell på eggdonasjon og surrogati, så vil det å tillate eggdonasjon innebære at vi også bør tillate surrogati. Det er imidlertid ikke en grunn for å forby eggdonasjon, hvis alllerede anså grunnene for eggdonasjon for å være sterkere enn grunnene mot. Det er en grunn til å tillate surrogati.

Det er imidlertid ingen grunn til å tro at vi vil akseptere surrogati bare fordi vi aksepterer eggdonasjon i dag. En vesentlig forskjell mellom de to er at en en annen kvinne enn den intenderte moren må bære fram barnet i ni måneder. Om den forskjellen er betydelig nok eller ikke, er noe jeg er sikker på vil skape like heftig debatt, uavhengig av om vi skulle finne på å tillate eggdonasjon.

Et annet skråplansargument er empirisk. Det er en påstand om at hvis vi aksepterer en antatt ok praksis i dag (eggdonasjon), vil det i morgen fungere som en brekkstang for å tillate en antatt uholdbar praksis (surrogati). Dette er imidlertid et svakt argument hvis ikke både «kausalmekanismen» og skaden spesifiseres.

De aller fleste saker kan sies å ha sider ved seg som likner på ting som er ulovlige. For eksempel er det lov til å låne sukker av naboen, men ikke lov til å stjele. De to praksisene deler en hel rekke ting, men det vesentlige (fravær av samtykke) er ikke blitt kastet på båten selv om lån har vært ansett for å være greit i lange tider. Tro det eller ei, vi greier å stå imot utglidninger. Snarere enn å være på et skråplan er vi i en trapp, hvor vi har mulighet til å gå opp eller ned, alt etter hvilke argumenterer som føres for å bevege oss. Siden eggdonasjon og surrogati er ulike på vesentlige punkter er det ingen grunn til at vi vil se en automatisk utglidning.

Bioetiske spørsmål, som spørsmålet om eggdonasjon, er ikke enkle. De berører sterke følelser, er svært viktige for dem eventuelle forbud berører, og de utfordrer en del kategorier vi gjerne har tatt for gitt, som mor og far. Det er desto større grunn til å forsøke å holde tunga rett i munnen og presentere solide argumenter, ikke raske sammen tøvete påstander og henvise til det «naturlige» og sedvanlige. Jeg håper VG kommer sterkere tilbake.

Innlegget var først publisert på Aksels blogg.