Jeg våkner med et rykk og kjenner at jeg bader i kaldsvette. Mens pulsen begynner å roe seg, kommer bildene fra nattens drøm sigende inn: En armada av gigantiske leppestifter kommer flyvende som raketter mot meg. Jeg løper for livet. Jeg snubler, blir liggende på bakken og innser at jeg er sjanseløs mot leppestift-rakettene. I det jeg lukker øynene og venter på det verste, skjærer et rungende brøl gjennom marg og bein. «MOOOOOORNAAAAA!» er det siste jeg hører.
Heldigvis bare et mareritt, tenker jeg idet jeg kommer til bevissthet. Men så slår det meg: Det var virkeligheten jeg drømte. I stortingsvalget fikk Rødt og SV en samlet oppslutning på 5 prosent, den rødgrønne regjeringa tapte stortingsflertallet og Siv Jensen og Erna Solberg har tatt over landet.
I det jeg lukker øynene og venter på det verste, skjærer et rungende brøl gjennom marg og bein. «MOOOOOORNAAAAA!» er det siste jeg hører.
Re-cap september 2013
Mareritt til tross, spesielt overraskende var det ikke at stortingsvalget 2013 endte med borgerlig flertall og regjeringsskifte. I mer enn ett år hadde de fleste medier, noen mer håpefulle enn andre, proklamert at landets neste statsminister mest sannsynlig ville hete Solberg. Kjenningsmelodien gjennom valgkampen var at det var på tide å få inn noen som kunne styre landet litt freshere enn de rødgrønne. De hadde tross alt styrt i åtte år, det fikk vel være nok. Og hva kunne de rødgrønne egentlig stille opp med mot Høyres «nye ideer og bedre løsninger»?
Flere pekte, og peker fortsatt, på «regjeringsslitasje» som viktigste årsak til valgresultatet. Denne angivelige naturloven oppstår når noen har hatt regjeringsmakt såpass lenge at det tilsynelatende ikke er til å unngå at de taper valg. En slik forklaringsmodell kan være både behagelig og lett å dra fram. Men lar man denne modellen få råde, godtar man også en avpolitisering av politiske valg.
Når den rødgrønne regjeringa har vært markedsledende i åtte år, og det kommer en regjeringsutfordrer som er «nyere og bedre», da er det ren markedslogikk at det blir et regjeringsskifte.
Politikk som marked
Slik forklaringsmodellen blir brukt impliserer den at velgere forholder seg til valg av partier på samme måte som de velger hvilken mobiltelefon de skal kjøpe. Altså at velgerne, eller politikkforbrukerne, ser for seg politiske valg som et valg mellom nokså like type produkter med relativt små forskjeller. Forklaringen blir da som følger: Når den rødgrønne regjeringa har vært markedsledende i åtte år, og det kommer en regjeringsutfordrer som er «nyere og bedre» (og som på grunn av akutt tannløshet mumler så mye at det er uråd å få med seg hvilke reelle politiske endringer de står for), da er det ren markedslogikk at det blir et regjeringsskifte.
Problemet er at partiene også tilpasser seg denne markedstankegangen. Dermed blir politiske kamper byttet ut med kamp om sakseierskap til sakene man regner med at velgerne bryr seg mest om. Men en vridning av politikken der politikerne først og fremst slåss om markedsandeler i det politiske landskapet kan fort bli uinteressant for andre enn politikerne selv og de som bruker tida si på å skrive om dem. En utvikling der styringsdyktighet og sakseierskap blir kriteriene for politiske valg, kan føre til en situasjon der velgerne først og fremst stemmer på hvem de synes er dyktigst til å administrere, og ikke etter hva slags politikk de støtter. Det er ikke dermed sagt at det er umulig at venstresida fortsatt kan vinne valg i et slikt scenario, men vi vil likevel tape noe mer grunnleggende – kampen om hva politikk skal være.
Politikk som arena for interessekamper
Venstresidas opphav og utgangspunkt er arbeiderbevegelsen – en bevegelse tuftet på politisk kamp for egne og samfunnets interesser i retning av mer fellesskap og solidaritet. Denne kampen har gitt oss oppbygginga av en sterk velferdsstat og gode sosiale ordninger som gir trygghet og frihet for den enkelte. Dersom vi ønsker oss en mer offensiv venstreside bør vi gå tilbake til disse røttene der politisk kamp om samfunnsretninga spiller hovedrollen. Heller enn å jakte på flytvelgere og bli meningsmålingspartier, bør venstresida gå for en strategi der man velger side i store og små interessekamper for å drive samfunnet i mer solidarisk retning. Verktøyet for å vinne disse kampene er å bygge allianser med aktører utenfor parlamentariske organer. Slike allianser mellom parti, fagbevegelse, interesseorganisasjoner og grasrotinitiativ har vist seg å kunne være en kraftfull kombinasjon. Kombinert med politisk mobilisering og organisasjonsbygging kan dette utgjøre oppskriften på hvordan vi kan bygge venstresida framover.
Jeg vil peke på tre konkrete interessekonflikter som står på i skrivende stund, og der venstresida tydelig bør velge side og bygge allianser for å vinne fram.
1. Reservasjonsrett for leger.
Regjeringsforhandlingene mellom de borgerlige partiene ga oss ikke bare innføring av segway og legalisering av poker. De slo også fast at historien om kvinners rett til å bestemme over egen kropp ikke var ferdigskrevet og la til et nytt kapittel i abortkampen – om leger nå skal gis reservasjonsrett mot å henvise til abort. Denne kampen er på ingen måte tapt, men det må likevel et massivt press til for å hindre forslaget i å bli gjennomført. Venstresida er både historisk og ideologisk på hjemmebane i kampen for kvinners rettigheter, og de neste ukene og månedene må vi bidra til at alle gode krefter forenes i det slaget om kvinnekroppen som nå står.
2. Havnearbeiderkonflikten.
Havnearbeidere i flere norske byer står midt oppe i en kamp for retten til arbeid. Det handler om hvorvidt registrerte havnearbeidere med sikkerhetsopplæring skal få fortsette å ha fortrinnsrett på losse- og lastearbeid, eller om havnestyrene kan få andre til å utføre denne jobben. Fortrinnsretten sikrer arbeid for havnearbeidere, som ikke har fast arbeidstid, men som står til disposisjon hele døgnet alle dager i året. Den sikrer også at losse- og lastearbeid blir utført av folk med kompetanse og grundig sikkerhetsopplæring. Denne fortrinnsretten har vært en del av de norske tariffavtalene i snart hundre år. I Oslo har havnestyret som ønsker å kvitte seg med denne ordningen tatt i bruk en hel bukett av ufine metoder, alt fra mobbing, løgnaktige påstander og en egen mediestrategi for å sette havnearbeiderne i et dårlig lys. I en slik konflikt bør det være en samla og sterk venstreside som stiller seg side om side med havnearbeiderne. Det handler om havnerarbeidernes rett til arbeid og anstendige forhold på arbeidsplassen – en tradisjonelt viktig kampsak for venstresiden. Men det handler også om kamp mot sosial dumping. Får havnestyret viljen sin, åpnes nok en sluse for sosial dumping der arbeidet kan utføres av den som til en hver tid tilbyr lavest mulig pris. Havnekonflikten er en viktig kamp i det større slaget om hva slags arbeidsliv vi ønsker oss.
Tapes de, taper hele samfunnet noen viktige verdier. Har venstresida råd til å la være å gå inn i disse kampene?
3. Arbeidstidskonflikten mellom KS og lærerne.
Fredag 24. januar brøt forhandlingene om ny arbeidstidsordning mellom Kommunenes sentralforbund (KS) og lærernes foreninger sammen. Dermed blir lærernes arbeidstidsordning en del av vårens tariffoppgjør. Lærerne står i en konflikt som handler om mer enn deres egen arbeidstid. Det handler for det første om hva slags skole vi ønsker oss for barna våre. Vil vi ha en skolehverdag der lærerne har mindre tid til å forberede og følge opp undervisninga, mindre tid til å gi skikkelige tilbakemeldinger og mindre tid til å være til stede for elevene? Allerede i dag melder lærer om at knapphet på tid er et problem siden mye tid går med til rapportering og byråkrati.
Lærerens kamp handler også om et større ideologisk spørsmål om hva slags styresett som fungerer best. Ønsker vi styring basert på mistillit eller tillit? Skal det være rom for å kunne gjøre egne vurderinger og avgjørelser basert på faglighet og erfaring? Eller skal vi overlate den biten til et ledersjikt trygt plassert langt unna undervisningssituasjonen, og deretter kontrollere om lærerne følger instrukser gjennom obligatoriske skjemaer og kontrollrutiner? Mistillitsstyringa har de siste årene fått vokse og gro fram i sektor etter sektor. Venstresida må derfor ikke bare støtte opp om lærernes kamp denne våren, men føre en enda mer omfattende kamp for tillit til ansattes faglighet og fornuft.
Eyes on the prize
Disse tre sakene er eksempler på politiske kamper der ulike krefter og interesser står mot hverandre. De politiske partiene på venstresida bør plukke opp hansken og gå i bresjen for å bygge allianser mellom partiene og de ulike bevegelsene som representerer interessene til kvinner, havnearbeidere og lærere. Politiske kamper som disse vinnes gjennom å stå sterke sammen. Vinnes de er de et skritt i retning av et mer frihetlig, rettferdig og solidarisk samfunn. Tapes de, taper hele samfunnet noen viktige verdier. Har venstresida råd til å la være å gå inn i disse kampene?
Den breie venstresida må spørre seg selv: Er målet først og fremst å oppnå regjeringsmakt eller å endre samfunnet i mer solidarisk og rettferdig retning? Hvis vi er enige om at sistnevnte bør være målet, bør også strategien være å bygge og styrke venstresida som en bred og mangfoldig folkebevegelse som står sammen i de viktige kampene i tida som kommer.