Utsiras underlige allianser

bardlahn

Mens miljøpartiene på Stortinget feirer elektrifisering av Utsirahøyden som en kjempeseier, går debatten om elektrifisering høyt i miljøbevegelsen. Enkelte går så langt i å svartmale elektrifisering som klimatiltak at de inngår noen mildt sagt underlige allianser: Oljeindustri, Frp og kvote-økonomer blir naturlige støttespillere.

Mens miljøstiftelsen Zero har stått i første rekke for å vinne gjennom med krav om elektrifisering av oljefeltene på Utsirahøyden, og Natur og Ungdom jubler over avgjørelsen, har Naturvernforbundet et landsmøtevedtak imot elektrifisering som klimatiltak. Slikt blir det debatt av – de siste dagene både på Facebook og i diverse blogginnlegg.

Tre spørsmål på en gang
Men debatten blir fort komplisert, fordi man egentlig diskuterer tre spørsmål på en gang: For det første om elektrifisering reelt sett er et klimatiltak – altså om det vil ha positiv effekt for klimaet. For det andre et spørsmål om miljøbevegelsens strategi: Bør man gå inn på «nest beste» løsninger som elektrifisering, eller bør man holde seg ren og rank ved utelukkende å kreve stopp i utbygging av nye oljefelt? For det tredje kommer spørsmålet om elektrifisering – hvis det er et klimatiltak – likevel bør begrenses av hensyn til de naturinngrepene det vil medføre å bygge ut kraftlinjer og fornybar energi.

Det er de potensielle naturinngrepene Lars Haltbrekken legger størst vekt på når han begrunner Naturvernforbundets motstand mot elektrifisering. Dermed plasserer han Utsira-spørsmålet inn i den kjente diskusjonen om vindkraft og kraftlinjer som har rullet og gått i miljøbevegelsen i mange år allerede – en diskusjon som ikke har noen fasit, men som handler om vektlegging og prioriteringer. Jeg skal la den ligge her.

Det som er langt mer overraskende med diskusjonen om Utsira, er nemlig hvordan mange elektrifiserings-motstandere kaster seg inn i de to andre debattene – om klimaeffekten av elektrifisering og miljøbevegelsens oljestrategi – tilsynelatende uten tanke på konsekvensene av argumentene de bruker, og alliansene de inngår.

Ingen klimaeffekt?
De som argumenterer for at elektrifisering ikke vil ha noen klimaeffekt, viser gjerne til at gassen som ikke vil brennes hvis plattformene drives med kraft fra land, uansett vil selges og brukes et annet sted.

Lar du bilen stå for å sykle i stedet? Spiller ingen rolle – bensinen du sparer vil bare bli solgt til noen andre.

Jeg har lenge prøvd å forstå hvordan folk på ramme alvor kan argumentere på denne måten, men har foreløpig ikke lykkes. Dette er jo et argument som kan brukes om absolutt alle klimatiltak: Lar du bilen stå for å sykle i stedet? Spiller ingen rolle – bensinen du sparer vil bare bli solgt til noen andre. Etterisolerer du huset ditt? Dropp det – strømselskapet finner uansett en annen kjøper av strømmen du sparer. Lar du være å fly på ferie? Flyet går uansett!

Poenget i alle disse eksemplene – som de fleste miljøvernere utmerket godt vet – er at redusert etterspørsel over tid også vil redusere produksjonen. Hvis folk kjører stadig mindre bil, går salget av bensin ned, og dermed også produksjonen. Hvis vi flyr stadig mindre, vil flyselskapene etter hvert måtte legge ned ruter.

Det er en gåte for meg hvorfor mange oppegående miljøvernere tror at akkurat bruk av gass fungerer på en annen måte. Hvis oljeplattformene i Nordsjøen slutter å bruke gass, vil forbruket av gass gå ned. På sikt må vi tro at det også vil føre til redusert produksjon, akkurat som å legge ned et kullkraftverk på sikt vil føre til redusert produksjon av kull. Hvis man setter opp mer detaljerte regnestykker kan man alltids klare å vise at denne effekten er usikker, men nøyaktig de samme regnestykkene kan settes opp for ethvert annet klimatiltak. Vi kommer ikke videre på den måten.

Kvote-alliansen
I den politiske debatten er det så vidt jeg kan se bare Fremskrittspartiets Oskar Grimstad som aktivt argumenterer for at elektrifisering ikke har klimaeffekt. Men det er også en annen gruppe man kan stole på når det gjelder å være motstandere av denne typen klimatiltak: Samfunnsøkonomer med overdreven tiltro til kvotehandel.

For dem er ethvert mål om at Norge skal redusere sine utslipp på hjemmebane bortkastede penger, så lenge man kan kjøpe seg til de samme utslippskuttene billigere i utlandet.

Økonomer som Michael Hoel og Torstein Bye er prinsipielle motstandere av tiltak for å kutte klimagassutslipp i sektorer som omfattes av EUs kvotemarked, siden de mener at det utelukkende er kvotemarkedet som bør styre hvor utslippsreduksjoner skjer. At kvotemarkedet er politisk skapt og styrt, og at framtidige tildelinger av kvoter vil avhenge av hvilke utslippskilder man tillater å bygge ut i dag, tar de lite hensyn til. For dem er ethvert mål om at Norge skal redusere sine utslipp på hjemmebane bortkastede penger, så lenge man kan kjøpe seg til de samme utslippskuttene billigere i utlandet.

Miljøbevegelsen har historisk sett vært av motsatt oppfatning. Det har vært bred enighet blant norske miljøorganisasjoner om at det trengs egne mål for å kutte Norges nasjonale klimagassutslipp – både for å komme i gang med den nødvendige klima-omstillingen, og for å vise resten av verden at rike land som Norge tar ansvar for sine egne utslipp. Derfor var det en seier for miljøbevegelsen når politikerne gjennom de to klimaforlikene på Stortinget fastsatte egne nasjonale utslippsmål. Målene for nasjonale utslippskutt var et direkte resultat av motstanden mot blind tiltro til kvotemarkedet.

Ingenting burde glede miljøbevegelsen mer enn at man på denne måten tar politisk styring over Norges klimagassutslipp, i stedet for å flytte ansvaret til dårlig fungerende internasjonale kvotemarkeder.

Når stortingsflertallet nå krever elektrifisering av Utsira, er det begrunnet i ønsket om å nå disse nasjonale utslippsmålene. Ingenting burde glede miljøbevegelsen mer enn at man på denne måten tar politisk styring over Norges klimagassutslipp, i stedet for å flytte ansvaret til dårlig fungerende internasjonale kvotemarkeder. Etter min mening vitner det om sviktende hukommelse når enkelte elektrifiserings-motstandere heller vil inngå allianser med kvoteøkonomene Bye og Hoel enn å akseptere at elektrifisering kan ha positive effekter for klimaet.

Grønnvasking?
Hva så med diskusjonen om miljøbevegelsens strategi? Er det bedre å si nei til all utbygging, enn å jobbe for elektrifisering? Risikerer vi at renere oljeproduksjon bidrar til å grønnvaske en oljeindustri som burde utfases fortest mulig? Jeg erkjenner at man kan komme til ulike konklusjoner i dette spørsmålet, men personlig har jeg svært vanskelig for å se noen motsetning mellom å jobbe imot utbygging av nye oljefelt og for en renest mulig oljeproduksjon.

Jeg kan derfor lett slutte meg til kravet fra Naturvernforbundet om å la oljen og gassen på Utsira ligge – vi burde slutte å bygge ut nye oljefelt så snart som mulig.

Selv har jeg jobbet aktivt mot utbygging av nye oljefelt på norsk sokkel i mange år. Ved å arbeide for å avvikle den såkalte TFO-ordningen har jeg indirekte også jobbet imot utbygging av Utsirahøyden, siden flere av funnene på Utsira er gjort på oljeblokker som ble tildelt gjennom denne ordningen. Jeg kan derfor lett slutte meg til kravet fra Naturvernforbundet om å la oljen og gassen på Utsira ligge – vi burde slutte å bygge ut nye oljefelt så snart som mulig.

Men hva gjør vi når oljefelt likevel bygges ut? Det skjer stadig vekk, dessverre, at miljøorganisasjonene ikke vinner gjennom med sine primære standpunkt. Da går man gjerne videre til å kreve tiltak som reduserer miljøkonsekvensene mest mulig. I oljesektoren krever man for eksempel reduserte utslipp av alkylfenoler og andre kjemikalier som kan virke skadelig på det marine miljøet. Man krever best mulig oljeberedskap, slik at vi unngår de verste konsekvensene dersom uhellet skulle være ute.

Slik jeg ser det, er ingenting av dette grønnvasking. Vi kan ikke godt si at siden vi helst vil bli kvitt hele oljevirksomheten, burde den skje på en mest mulig forurensende måte slik at det blir lettere å avvikle den. Vi kan ikke si at vi ikke bryr oss om hva oljeselskapene slipper ut i sjøen rundt plattformene sine, siden vi helst vil fjerne hele plattformen. Eller at jo flere oljeutslipp vi får, jo bedre er det, siden det kan øke motstanden mot utbygging av nye felt.

Hvorfor skal det være annerledes når det gjelder utslipp av klimagasser? Hvorfor skal vi si at det er greit å bygge ineffektive, forurensende gasskraftverk ute på oljeplattformene i stedet for å spare energi og bruke fornybar kraft fra land? Burde vi ikke tvert imot kreve at oljeselskapene også her gjør det som reduserer utslippene fra produksjonen mest mulig? Og likevel fortsette å si, høyt og tydelig, at oljen og gassen aller helst burde bli liggende der den er?

Ta makta fra Statoil
Hvis elektrifisering virkelig hadde fungert som grønnvasking av norsk oljevirksomhet, kunne vi kanskje forvente at oljeselskapene selv ønsket elektrifiseringen velkommen. Men Statoil, Lundin og Det Norske gjør jo tvert imot alt de kan for å unngå slike krav. Også her er det noen merkelige allianser elektrifiserings-motstanderne inngår.

At opposisjonspartiene fra Arbeiderpartiet til MDG står samlet om å tale Helge Lund midt imot, er med på å flytte makt fra Statoil til Stortinget. For alle som ønsker å utfordre norsk oljevirksomhet burde det bare være positivt.

Nei, hvis vi først skal diskutere miljøbevegelsens strategi i oljepolitikken, er det lite som tyder på at krav om elektrifisering vil svekke motstanden mot nye oljefelt. Tvert imot ser vi at kravet om elektrifisering har ført til en sjeldent kraftig ørefik til Norges største og mektigste selskap. At opposisjonspartiene fra Arbeiderpartiet til MDG står samlet om å tale Helge Lund midt imot, er med på å flytte makt fra Statoil til Stortinget. For alle som ønsker å utfordre norsk oljevirksomhet burde det bare være positivt.

Jeg aksepterer at enkelte miljøvernere vil være motstandere av elektrifisering på grunn av de naturinngrepene det kan medføre. Det er et standpunkt jeg kan forstå, selv om jeg ikke er enig – i hvertfall ikke i denne konkrete saken. Men hvis man blir så ivrig i elektrifiserings-motstanden at man tilsidesetter de erfaringene miljøbevegelsen har gjort seg gjennom flere tiårs klima- og oljearbeid, er man på ville veier. Derfor skulle jeg ønske at flere klarte å skille mellom de tre spørsmålene som gjerne blandes sammen i diskusjonen om Utsirahøyden.

  • Pepsigro

    Ett enkelt spørsmål til Bård Lahn som han ikke svarer klart på i kommentaren: Vil elektrifisering av Utsirahøyden ha noen global klimaeffekt?

    At det brennes betydelig mindre gass på Utsirahøyden endrer ikke det faktum at det kreves energi for å drifte produksjonen på disse feltene. Å sammenligne dette med å «la bilen stå» er rett og slett en tankefeil; det er jo ikke slik at alternativet her er å stenge ned produksjonen (og dermed energiforbruket) (eller å erstatte det med klimavennlig muskelkraft) på Utsira.

    • T_Krus

      Jeg kan svare for Bård Lahn:

      Energiutnyttelsen av gassen offshore vil være gjennomsnittlig ca 45% (basert på netto brennverdi, og inkludert utnyttelse av varme fra eksosen: over levetiden til et felt vil effektiviteten variere mellom 30 og 60%).

      På land kan du klare å utnytte opp mot 100% basert på netto brennverdi (eller 90% av brutto brennverdi (forskjellen mellom netto og brutto er «kondenseringsenergien», altså energien som frigjøres når avgassen vann i form av gass kondenserer til vann i form av væske)).

      Så ja, det er en klimagevinst å elektrifisere plattformer på norsk sokkel.

      • KristinJohnsen

        Hvor har du disse tallene fra? Dagens offshoreturbiner har en virkningsgrad på ca 30% i gjennomsnitt, og med utnyttelse av varmeenergien kan dette bortimot dobles. Skal du føre kraft fra land forsvinner grovt regnet 10% i overføringen. Et moderne gasskraftverk har i dag virkningsgrad langt under det du oppgir, f.eks. oppgis den for Kårstø til 58-59% (http://www.naturkraft.no/om-gasskraftverk/gasskraftverket-pa-karsto/).

        Dernest må man ta stilling til hvor energien som skal føres fra land genereres. Det enkle faktum er at dette vil føre til redusert norsk vannkrafteksport, som erstattes av den generelle energimiksen i Europa som bl.a. består av ca 25% kull og 25% gass.

        • T_Krus

          Varme_behovet_ på en plattfom er ikke konstant, og det er kun når feltet er i peakproduksjon (4-8 år) du når 60% virkningsgrad. Når oljeproduksjonen er på vei inn i halen, så vil varmebehovet reduseres, mer eller mindre proposjonalt med fallet i oljeproduksjon. Kraftbehovet, derimot, vil holde seg konstant over lang tid (man må inn med gassinjeksjon/-løft, vanninjeksjon med fallende produksjon for å redusere fallet) etc, så varme_produksjonen_ holder seg fortsatt høyt, men, langt over behovet. Og det er tross alt utnyttelesesgraden som vi må se på. Og den går ned. Så igjen, 45% over levetiden, men en variasjon mellom 30% (på slutten av levetiden) og 60% (på peak).

          • Pepsigro

            OK, la oss si 45% untyttelsesgrad offshore. Med en normal europeisk energimiks vil du da ikke se besparelser i CO2-utslipp/kwh hensyntatt energitapet i overføringen.

            Et kullkraftverk slipper eksempelvis ut ca 1100 gram CO2/kwh mot dagens turbiner offshore som er beregnet til ca 640 gram. En mer moderne kombinert løsning offshore vil dessuten kunne redusere disse utslippene ned på nivå med dagens europeiske gasskfaftverk (450 gram), en enn noe høyere enn et moderne gasskraftverk som f.eks. Kårstø (390 gram).

          • T_Krus

            Med 30-50 TWh forventet kraftoverskudd i Norden i 2020, så vil det ikke være europeisk miks som er relevant for offshore i Norge, men ren fornybar.

            En moderne løsning (CCGT) offshore ville vært et godt alternativ. Det virker ikke som Statoil har vurdert det i det hele tatt. Du skal ikke se bort i fra at det ikke er så lett offshore (du trenger tilgang til mye rent/sterilt vann), og kraft fra land (som jo Statoil tross alt ønsker selv til Johan Sverdrup) er en bedre løsning med bedre regularitet.

          • KristinJohnsen

            Hvordan det? Redusert kraftoverskudd i Norden vil føre til redusert eksport av grønn kraft til kontinentet. Det er gass og kull som er svingprodusentene siden denne kraften har høyere variabel driftskostnad enn fornybar.

          • T_Krus

            Da må vi først bygge ut flere eksportkabler til Europa, for de vi har i dag har ikke uendelig kapasitet. Så da blir vel spørsmålet hva som er det beste av:

            1. Bygge korte kabler til Utsira, og eksportere mer gass til Europa som så kan erstatte kull (Statoil sier jo selv at gassen deres ellers erstatter kull).
            2. Bygge lengre kabler til Europa og bruke gassen med lavere utnyttelsesgrad på Utsira.

            Ja takk begge deler, kanskje? overskuddet i 2020 tilsvarer jo ca 4 000 MW, og Utsira trenger bare 200.

          • KristinJohnsen

            Vel, det er allerede vedtatt utbygging av kabler til Baltikum, Tyskland, Storbritannia og Danmark som kan ta unna dette økte overskuddet. Anslaget baserer seg dessuten på en forutsetning på at elsertifikatmarkedet skal bidra til storstilt utbygging av fornybare energi. Vi ser imidlertid allerede at estimatene nedjusteres fordi elsertifikatprisene er for lave. http://www.tu.no/kraft/2014/01/21/advarer-mot-kollaps-i-elsertifikatprisen