Utdrag: Syria. Den tapte revolusjonen

Utsnitt av coveret til «Syria. Den tapte revolsujonen». Utsnitt av coveret til «Syria. Den tapte revolsujonen».

Lørdag formiddag, dagen etter opptøyene i Daraa, skulle de to døde begraves.

Obaydas foreldre ba sønnen holde seg hjemme. De så ingen grunn til at deres eneste barn skulle dra til gamlebyen under urolighetene.

Den lille familien Abu Kweder levde et trygt og komfortabelt liv. Obaydas far jobbet som inspektør i det statlige kontrollorganet for jordbruksvarer. Hans mor, som opprinnelig var fra Jordan, var hjemmeværende. Obayda nærmet seg slutten av ingeniørstudiene på linjen for telekommunikasjon ved et privat eliteuniversitet sør for Damaskus. Han pendlet den drøyt en time lange kjøreturen flere ganger i uken.

Obayda hadde aldri hatt noe problem med å fylle fritiden sin. Han spilte piano, trente karate og svømming, og leste det han kom over om teknologi og vitenskap. I 2004 hadde han svømt seg til gull i det nasjonale ungdomsmesterskapet. Tre år senere vant han universitetsmesterskapet. Idretten sikret Obayda studiestipend. Om alt gikk som det skulle, ville Obayda forlove seg med nabojenta Maha så snart han var ferdig med studiene. Mahas familie hadde bodd i Saudi-Arabia, men flyttet tilbake til Daraa for et par år siden slik at hun kunne studere i hjemlandet.

Om alt gikk som det skulle, ville Obayda forlove seg med nabojenta Maha så snart han var ferdig med studiene.

Familien Abu Kweder manglet ingenting. For et lavere middelinntektsland som Syria satt familien relativt godt i det. De bodde i en velstående del av Daraa og satt i tillegg på annen eiendom. Med en god familieøkonomi i ryggen og snart fullendt ingeniørutdannelse innen en vekstsektor hadde Obayda dermed alle forutsetninger for å lykkes med karriereambisjoner og i livet ellers. Fremtiden så lys ut. Det var et privilegium i et land der nesten en tredel av de unge sto uten arbeid.

Obayda hadde imidlertid ingen intensjoner om å holde seg hjemme slik foreldrene ønsket. Han ville delta i begravelsene for de to døde. Det var mer enn bare nysgjerrighet og solidaritet som drev ham. I demonstrasjonen dagen før hadde han sett et glimt av et annet Syria. Av folk som turte å ta til motmæle, slik de hadde gjort i Tunisia, Egypt, Libya og andre steder i den arabiske verden. Det var noe heroisk og forlokkende over det.

I demonstrasjonen dagen før hadde han sett et glimt av et annet Syria.

Da Obayda ankom i to-tiden, hadde begravelsene allerede gått over i nye protester. Blodet som var blitt spilt, hadde gitt folk en ny grunn til å demonstrere. Denne dagen var langt flere mennesker samlet enn dagen før, kanskje 10 000, kanskje 20 000. Obayda lot seg rive med. Han ble en del av folkemengden. Sinnet i gatene var i første rekke rettet mot den lokale sikkerhetssjefen Najib og provinsguvernøren, den øverste embetsmannen i provinsen. «Den som dreper eget folk, er en forræder», ble det ropt. Og «Bare Gud, Syria og frihet» – demonstrantenes tilsvar til regimelojalistenes parole «Bare Gud, Syria og Bashar».

Det var ennå ingen som ropte «Ned med Assad».

Obayda befant seg i menneskemengden da lyden av skudd skar gjennom stemmene til de rundt ham. Et par meter unna fløy en liten bit av et hode gjennom luften da en ung mann falt til jorden. Et øyeblikk klarte ikke Obayda å røre seg, bena var paralysert. Andre stimlet umiddelbart til rundt den døde, som lå i en blodpøl, før de fikk lempet ham inn i en bil.

«Bare Gud, Syria og frihet» – demonstrantenes tilsvar til regimelojalistenes parole «Bare Gud, Syria og Bashar».

Obayda hadde aldri sett et dødt menneske før, langt mindre et drap. Han kunne ikke se drapsmennene, men skjønte at de befant seg på hustakene rundt dem. De var sikkerhetsstyrkenes snikskyttere. Kanskje de samme svartkledde spesialstyrkene han hadde sett komme ut fra helikoptrene et par dager tidligere.

Til sammen ble seks demonstranter drept denne dagen. Obayda kunne like gjerne ha vært en av dem. Sjokket satt i ham. Men det var ikke først og fremst frykt Obayda følte. Mer et sinne mot de som hadde sendt snikskytterne etter dem. Og en fornemmelse av at det ikke lenger var noen vei tilbake.

Dette er et utdrag fra boka «Syria. Den tapte revolusjonen» som lanseres tirsdag 10. oktober kl.18 på Dattera til Hagen i Oslo.