Ut av ekstremismen

Det skjer en potensielt farlig radikalisering av unge muslimer over hele landet, advarer PST, som mener det haster med å få på plass tiltak. I utarbeidelsen av slike tiltak kan det være smart å trekke på erfaringer fra arbeid med andre ekstreme grupper, som for eksempel kampen mot høyreekstremisme i Norge på midten av 1990-tallet.

Lær av arbeid mot nynazisme
På midten av 1990-tallet vokste det frem et høyreekstremt miljø enkelte steder på Østlandet. Spesielt i Nordstrandområdet i Oslo oppstod det et nynazistisk miljø som drev med vold, trusler og annen kriminalitet. Det var stor aktivitet i de ulike gruppene og mange tilfeller av rasistisk motiverte trusler og vold. I 1999 ble 17 år gamle Arve Beheim Karlsen funnet druknet i Sogndalselva etter å ha blitt jaget, og i 2001 ble femten år gamle Benjamin Hermansen knivstukket og drept i Oslo. Begge handlingene var rasistisk motivert.

Bekymrede foreldre til ungdommer i disse miljøene kontaktet politiet for å få hjelp. Som en konsekvens av det, ble Exit-prosjektet utviklet for å hjelpe ungdom i faresonen, få dem til å trekke seg ut av ekstreme grupper og bistå dem med å starte en normal tilværelse. Hovedtanken bak Exit var å ta i bruk lærere, ungdomsarbeidere, politi og andre som arbeidet nærmest de personene som hadde gjennomgått en radikalisering.

Ekstremismens natur er i bunn og grunn relativt lik uavhengig av om personen identifiserer seg med et høyreekstremt tankesett eller en islamistisk ideologi.

I 2003 ble bekymringssamtaler med politiet en del av Exit-prosjektet. Bekymringssamtalene gikk ut på å kalle inn ungdom i høyreekstreme miljøer til samtaler der det ble snakket om hvorfor det var viktig å trekke seg ut av miljøene. Exit-prosjektet bidro i aller høyeste grad til å marginalisere de høyreekstreme miljøene i Norge, selv om det er vanskelig å tallfeste effekten. Spesielt ble samtalene avgjørende for mange når det gjaldt den endelige beslutningen om å trekke seg ut av miljøene.

Meldes ut av samfunnet
I min masteroppgave i statsvitenskap fra 2012 sammenlignet jeg høyreekstreme og islamisters veier inn og ut av ekstreme miljøer. Jeg intervjuet høyreekstreme og islamister  i Norge, Sverige og England (alle islamistene var fra England), som alle hadde vært gjennom ulike avradikaliseringsprogrammer og/eller bekymringssamtaler. Tilsynelatende har disse to gruppene svært lite til felles. Likevel er det mulig å trekke paralleller mellom dem når det kommer til både radikalisering og avradikalisering.

Ekstremismens natur er i bunn og grunn relativt lik uavhengig av om personen identifiserer seg med et høyreekstremt tankesett eller en islamistisk ideologi, og radikalisering kan skje innenfor de aller fleste politiske eller religiøse retninger.

For begge gruppene står søken etter identitet sentralt både under radikalisering og i en avradikaliseringprosess.

Radikalisering er en prosess hvor et individ tenker på samfunnet på nye og ekstreme måter, samtidig som terskelen for å begå voldelige handlinger blir lavere. Radikalisering skjer som en konsekvens av mange ulike faktorer. Noen av de viktigste kan være diskriminering, rasisme, søken etter identitet eller at man ser seg selv eller sin egen gruppe i konflikt med andre grupper. For mine informanter var søken etter identitet og en gruppe å tilhøre en av de viktigste grunnene til radikalisering

Til tross for mange likheter, er det stor forskjell på ideologien til nynazister og ekstreme islamister. Religion er altomfattende i islamistenes ideologi. Enkelte ekstreme religiøse bevegelser beskyldes for hjernevasking og indoktrinering, og ideologien kan omfatte alle deler av livet. Likevel er det ikke gitt at en avradikalisering er vanskeligere når ideologien er av religiøs karakter. I min masteroppgave fant jeg at høyreekstrem ideologi kan være like indoktrinert og altomfattende som en religiøs ideologi. Ekstremisten tror på en spesiell framstilling av virkeligheten, og denne virkelighetsforståelsen kan være like indoktrinert selv om utgangspunktet ikke er i religion.

Må diskutere ideologi
Avradikalisering er en prosess der ekstremister gradvis fjerner seg fra ekstreme tanker og får en mer «normal» måte å se samfunnet på. En slik prosess er lang og omfattende, og det er en rekke forhold som kan være med på å avgjøre om avradikaliseringen blir vellykket eller ikke. Også med avradikalisering er mye likt mellom høyreekstreme og islamister.

For begge gruppene står søken etter identitet sentralt både under en radikalisering og i en avradikaliseringprosess. At ekstremister får en ny omgangskrets og en ny gruppe å tilhøre er svært viktig for at avradikaliseringen skal være vellykket og permanent, og er viktig uavhengig av om personen er høyreekstrem eller islamist.

Mange norske kommuner står uten kunnskap om hvordan de skal møte disse ungdommene og familiene deres.

Ofte kan en følelse av å være desillusjonert være sentral når mennesker med ekstreme tanker og holdninger trekker seg ut av ekstreme grupper. Begynner ekstremister å trekke gruppens ideologi i tvil, kan det føre til at det ekstreme tankesettet sakte, men sikkert, rakner. Samtaler og diskusjoner om ideologi, religion og hjelp til tolkning av for eksempel religiøse tekster viser seg å ha effekt. Å innse at man kan ha feiltolket koranen kan være av stor betydning for islamister, men dette skjer ofte ikke av seg selv. Derfor er det viktig at religiøse personer eller tidligere ekstremister er involvert i prosessen med avradikalisering, slik at det blir mulig å føre en diskusjon rundt ideologi og religion.

Fordi mye av radikaliseringen i dag foregår over internett, er det vanskeligere å fange opp mennesker i faresonen for radikalisering enn det var for tjue år siden. Derfor bør man i større grad også se til andre land, særlig England, som er et av foregangslandene på avradikalisering av radikaliserte muslimer. Der har de hatt gode erfaringer med en tilnærming der samtaler om ideologi og religion er sentralt, blant annet gjennom et program kalt «Channel».

Trenger tyngre satsning
I Norge gjøres det i dag litt, men ikke nok, i arbeidet med å fange opp unge mennesker som står i fare for en radikalisering, eller som allerede har gjennomgått en radikaliseringsprosess. Den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk er en av aktørene i Norge som har kommet et godt stykke på vei i arbeidet. Minotenk jobber primært med «brannslukking» i form av støtte til familier som opplever at familiemedlem radikaliseres og bekymringssamtaler med personen i faresonen, sammen med eventuelt barnevern, politi og PST. Samtidig reiser de rundt i landet for å informere om hva som kan gjøres i møtet med radikalisert ungdom.

Arbeidet til Minotenk er et skritt i riktig retning, men gjøres ikke i stor nok skala, og det er lite tvil om at vi trenger flere tiltak for å forebygge radikalisering, og avradikalisere mennesker som allerede befinner seg i ekstreme miljøer. Mange norske kommuner står uten kunnskap om hvordan de skal møte disse ungdommene og familiene deres. Flere tiltak som trekker på erfaringer med nynazister og andre ekstreme grupper vil være et godt sted å starte.