Tittel: « Wolf of Wall Street»
Nasjonalitet: Amerikansk.
Regi: Martin Scorsese.
Manus: Terence Winter, basert på boka av Jordan Belfort.
Med: Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Margot Robbie, Kyle Chandler, Mathew McConaughey.
Advarsel: Denne anmeldelsen inneholder spoilere.
«Jeg så det heller som at de puttet pengene sine i min lomme», sier Jordan Belfort, vår mann, spilt av babyface Leonardo DiCaprio. Han bryter den fjerde veggen og snakker direkte til oss på klassisk Martin Scorsese-vis. Snart kommer resten av kalaset. Hovmod står for fall, selv om Belfort aldri kan innrømme hvor galt det er i ferd med å gå.
Allerede i første monolog får vi vite mer enn vi trenger om den stort sett rusa Jordan Belfort. Det er tydeligvis viktig for ham å påpeke enhver banalitet – hvem som sugde ham hvor, antall doser såkalte quaaludes (et syntetisk narkotika) som skal ned, hva han går med av klær, alt som kan summes opp som er et materielt gode, enhver detalj som framstiller ham i godt lys, må understrekes.
Belfort har lært hvordan han skal bli rik aksjespekulant av lærermester Mark Hanna (Matthew MacConaheueueu). Kokain og ludes er helt essensiellt for å i det hele tatt overleve i denne aggressive, stressende og hore-besprengte verdenen av telefonselgere. For det er til syvende og sist det de faktisk er. Telefonselgerne jubler for hver tufs de klarer å rundlure. Jeg skjønner hvorfor meglerhus faktisk leier kinosaler for å vise denne filmen som instruksjonsvideo.
Sex, dop og aksjer
Men det å være usympatisk og kynisk, er ikke det eneste som kreves for å bli en rik douche. Når Black Monday setter en stopper for Belforts karrieredrøm, sanker Belfort inn sitt eget crew for å starte eget aksjeselskap. Ingen av dem har tatt noen utdanning, derimot har samtlige en fortid som doplangere, og bekrefter dermed at aksjemeglere og dopdealere faktisk er av samme ulla. De er sterke personligheter for å si det mildt. Sammen skal de puste og bruse og blåse ned folk som ikke har så mye å rutte med. Men gid, så artig de har det i jobben med å ikke skape noen ting som helst annet enn illusjoner om produkter, noe imaginært, som aksjene er indekser på. Belfort og co, kapitalismens disipler, er mestere på å manipulere mennesker til å underkaste seg og godta de mange behovene de har, men som ikke er reelle allikevel. Best illustrert er dette eksemplifisert gjennom «selg meg denne pennen»-trikset.
Ensemblet av eksentriske og rare karakterer som begår så mange obskøne handlinger, latterliggjør bobla Jordan Belfort lever i ytterligere.
Den typiske Scorsesefilm vinkler det hele fra fortellerens ståsted. Vi ser det slik han oppfatter verden. Moroa brer seg som en diger glassmanet over den kjedelige virkeligheten. «Hvem vil vel være normal?» spør Belfort. Selvsagt vil ingen det, og de sniffer litt mer kokain, kjører nakent korps gjennom kontorlokalene, kaster dverger på blink og innvier heisen ved å få en blow job i den.
Jakten på virkeligheten
Hvor dop-skadd hjernen til Belfort er, kommer for alvor til syne når han og Donnie tester ut den beste ludsen av alle ludes: Lemon 714. Problemet er bare at pillene er gått ut på dato, og effekten er forsinket. Derfor svelger de en hel del flere piller enn de burde ha gjort, og det hele ender i en slags syrete «Special Olympics»-ballett over kjøkkenøya.
Ikke en gang den nye kona hans er utstyrt med ekte kjærlighet, hun speiler hans elsk for det overflatiske – så mye at hun til slutt knekker ham.
I scenen før denne siklete slosskampen over telefonen på kjøkkenet, får vi endelig se den skarpe kontrasten mellom Belforts boble og den virkelige verden. Her har Belfort virkelig kjent virkningen av dopet men tror han bare har krabbet inn i bilen sin og kjørt hjem uten en skramme. Det er først når politiet kommer på besøk at vi ser vraket av det han kjørte hjem i, som nå ser mer ut som en krøllete el-bil. Med tanke på hvor få ganger vi ser den faktiske virkeligheten, kan en spørre seg hvordan den egentlig så ut for de som omgikk Jordan Belfort i virkeligheten. Filmen er basert på en sann historie. Men er virkeligheten egentlig med i filmen, eller drukner den i ludes og Belforts overbevisende argumentasjon?
Flere ganger er også filmen mer lik en narkohistorie enn noe annet. Spesielt illustreres Belforts avhengighet av materielle ting og virkelighetsflukt. Han jager etter ting og opplevelser som ikke eksisterer på ordentlig. Ikke en gang den nye kona hans er utstyrt med ekte kjærlighet. Hun speiler hans elsk for det overflatiske, så mye at hun til slutt knekker ham. Idyllen med hus, baby og båt sprekker.
Filmen har mange referanser til Scorseses tidligere filmer om grådige og hovmodne menn med stort synderegister. Jeg tenker særlig på Ray Liottas rolle i Goodfellas. Belfort driter også i sin egen familie for å følge sin drøm om makt og økonomisk kontroll. Han scorer høyt på horekjøp og utroskap, og svikter partnere og kolleger når han til slutt velger å gå undercover for FBI. Til og med den første kjæresten hans, spilt av Cristin Milioti er lik karakteren Karen Hill i Goodfellas. Men vi finner også sterke paralleller til Casino, Taxi Driver og The Aviator i denne filmen.
Mangelen på superego
Wolf of Wall Street er en kritikk av menneskelig forbruksapetitt. Jordan Belforts drøm var ikke nødvendigvis å bli lykkelig, men rik. Dette er beretningen om mennesket som ikke har kommet lenger enn id eller ego-stadiet og har aldri fått formet noe superego. Ikke føler han skam, ydmykhet eller moral. Vi ser heller beviset på at det å jobbe seg rik virkelig ikke trenger å være synonymt med å være intelligent eller begavet.
Scorsese bruker vante og trygge fortellertriks, men risikerer å bli tolket feil.
Hvor langt kan strikken strekkes? Hvor mye lenger kan vi gå? Det er bare synd det som er satt på spissen ikke er mer overdrevet enn det er. Her kunne Scorcese lånt noen triks fra Baz Luhrmann. Filmens problem er at regissøren ikke tør å gå litt lenger i overdrivelsene sine og at den fremstår tvetydig. Scorsese bruker vante og trygge fortellertriks, men risikerer å bli tolket feil. Ikke alle forstår den ironiske tonen i filmen, desverre. Samtidig viser Wolf of Wall Street at fæle folk faktisk kan ha karisma og god humor, som alle andre. Det er ingenting verre enn å ta seg selv i å like noen vi egentlig vil fordømme.