Thomas Piketty kan sies å ha en dobbel ambisjon. Han vil nyansere vårt syne på ulikhet, og vise fram skjult ulikhet. Konkret advarer han mot konsekvensene av to tendenser: at stadig økende forskjeller i inntekt på arbeid skal falle sammen med at avkastningen på kapital (r) er større en økonomiens vekst (g). Sistnevnte tendens er den som fanges opp i den mye siterte formelen r > g. Om disse to tendensene slår til samtidig, slik Piketty hevder mye tyder på, vil ulikhet etableres på et skremmende høyt nivå.

Les Piketty på 1-2-3 eller tegneserieversjonen.

Men hvorfor er økende ulikhet problematisk for Piketty? Det finnes to forskjellige måter å vurdere ulikhet på hos Piketty. På den ene siden viser han til at økende ulikhet vil ha negative konsekvenser, for eksempel at det kan føre til opprør og ustabilitet. På den andre siden viser han at økende ulikhet også er problematisk ut fra rettferdighetsperspektiver som ikke er opptatt av konsekvenser. For eksempel påpeker Piketty at et samfunn der arv har stor betydning, bryter med det meritokratiske idealet om at arbeid skal lønne seg.

Når Piketty eksplisitt begrunner hvilket normativt perspektiv som kan forsvares, gjør han det med utgangspunkt i sistnevnte strategi. Jeg viser at Piketty er uklar når det gjelder normative verdier, og at dette har konsekvenser for hvilket skattenivå som kan forsvares.

Ulike rettferdighetsideal
Piketty deler den oppfatning man finner hos de aller fleste som skriver om fordelingsrettferdighet, nemlig at ulikhet i seg selv ikke er urettferdig. Når vi skal vurdere om ulikhet er urettferdig må vi klargjøre hvilket rettferdighetsideal som legges til grunn, og vise hva som er kilden til ulikhet. Forenklet kan vi si at det er tre grunnleggende kilder til ulikhet:

• Innsats
• Talent
• Flaks

Innsats kan for eksempel dreie seg om hvor mange timer man vil arbeide, om man vil ta en krevende eller en mindre krevende utdannelse. Talent dreier seg om man er født med gode eller dårlige egenskaper, og om de egenskapene man har blir satt pris på i det samfunnet en lever i. Ren flaks handler for eksempel om å være på rett sted til rett tid, hva slags familie man blir født inn i og hvor mye man utsettes for sykdom som skyldes faktorer utenfor egen kontroll. La oss på denne bakgrunn se på de rettferdighetsidealene Piketty diskuterer.

Den dominerende normative begrunnelsen Piketty gir for at ulikhet er problematisk, er meritokratisk. Det vil si at en rettferdig fordeling er en fordeling hvor hver enkelt får det hun fortjener, og hva man fortjener avhenger av to faktorer: talent og innsats. Piketty skriver: «moderne demokratier er fundert i troen på at ulikheter basert på individets innsats og talent er mer rettferdige enn andre ulikheter». Han gir imidlertid ingen utførlig drøfting av hva idealet mer presist fordrer. Ifølge et meritokratisk ideal er det uproblematisk om Per, som er talentfull og hardtarbeidende, tjener mer enn Pål som jobber like hardt, men ikke er like talentfull som Per.

Les også «Meritokratiets problem»

Piketty synes imidlertid også å forsvare to andre ideal som i en viss forstand er mer krevende. Moderne omfordeling er, slik Piketty ser det, et spørsmål om rettigheter. På et abstrakt nivå kan man finne begrunnelser for et slikt rettighetsperspektiv i forskjellige konstitusjoner. Piketty viser til artikkel 1 i den franske menneskerettighetserklæringen fra 1789, der det heter at «menneskene er født frie og er frie og like med henblikk på rettigheter». Dette følges så av en passasje der det står at «sosiale forskjeller utelukkende kan baseres på felles nytte.» Piketty tolker dette i retning av at «likhet er normen og at forskjeller kun kan tillates om de baseres på felles nytte». Det springende punkt blir da hva man legger i felles nytte. Piketty hevder en rimelig fortolkning av felles nytte er at sosiale forskjeller kun er akseptable dersom de er i alles interesse, og spesielt de dårligst stilte gruppene i samfunnet. De dårligst stilte blir definert som «de individene som må leve med de mest ufordelaktige betingelsene som skyldes faktorer utenfor deres kontroll».

Til fordel for de dårligst stilte
Piketty viser her til et ideal som først ble formulert I John Rawls’ A Theory of Justice, og som senere, hos Ronald Dworkin, G.A. Cohen og andre såkalt flaks-egalitarianere ble fremhevet som den viktigste innsikten hos Rawls. Ifølge flaks-egalitarianerne er det avgjørende for en rettferdighetsteori at folk må holdes ansvarlig for de valgene de tar, men ikke for omstendigheter som ligger utenfor deres kontroll. Det interessante i vår sammenheng er at dette idealet klart skiller seg fra et meritokratisk ideal. Vi har sett at Piketty hevder innsats og talent er de avgjørende faktorene ifølge det meritokratiske idealet. For flaks-egalitarianerne er talent derimot en faktor utenfor kontroll og derfor ikke noe man kan bruke som argument for rettferdig ulikhet. Talent er ifølge denne teorien tilfeldig fra et moralsk synspunkt og derfor ikke noe som kan legges til grunn for å rettferdiggjøre forskjeller. Det er altså ikke, ifølge flaks-egalitarianerne, rettferdig at Per får mer enn Pål fordi han er født mer talentfull.

Les også: «Likhet gir oss frihet»

Det er imidlertid ikke opplagt at Rawls bygger sin tenkning rundt distinksjonen mellom valg og omstendigheter, slik Dworkin og Cohen hevdet. Rawls problematiserer nemlig det flaks-egalitarianerne tar for gitt, at vi kan holdes ansvarlig for våre egne valg. Hvor hardt man jobber er også i en viss forstand utenfor vår egen kontroll. Det avhenger dels av genetiske faktorer og dels av hvorvidt man blir oppdratt på en måte der man blir inspirert til å jobbe hardt. Dette gjør at Rawls legger mindre vekt på ansvar for egne valg enn det flaks-egalitarianerne gjør.

Ifølge Rawls er det ikke rettferdig at Per får mer enn Pål på grunn av talent eller hardt arbeid.

I stedet har Rawls utformet det såkalte differanseprinsippet, som går ut på at sosial og økonomisk ulikhet kun kan forsvares dersom de er til fordel for de dårligst stilte i samfunnet. Forskjeller i inntekt og formue kan dermed rettferdiggjøres dersom de skaper insentiver som igjen bidrar til å bedre levekårene for de dårligst stilte. Dette kan for eksempel skje ved at insentiver som høye lønninger kan få evnerike mennesker til å ta jobber der evnene deres kan bidra til å skape verdier for samfunnet som siden kan omfordeles og komme de svakest stilte til gode. Ulikhet kan kun forsvares på et slikt grunnlag. Det er altså, ifølge Rawls, ikke rettferdig at Per får mer enn Pål på grunn av talent eller hardt arbeid. Det eneste som kan rettferdiggjøre at Per sitter igjen med mer, er at det er nødvendig å legge inn insentiver slik at Per jobber ekstra hardt, og dermed bidrar til å løfte de dårligst stilte.

Det problemet jeg her forsøker å synliggjøre, er at Piketty blander sammen det flaks-egalitære idealet og det idealet som ligger til grunn for differanseprinsippet. I noen formuleringer er det differanseprinsippet som synes å være Pikettys normative standard, og da er ansvarsfaktorer ikke relevant. Andre formuleringer inkluderer ansvarsfaktorer når Piketty, som i formuleringen ovenfor, snakker om de som må tåle ufordelaktige betingelser som et resultat av faktorer utenfor deres kontroll. Dermed blir det uklart hvilket normativt ideal Piketty forstår som en rimelig tolkning av «felles nytte». I tillegg til denne uklarheten opererer Piketty også med et meritokratisk ideal. Når man skal bedømme hvilken form for ulikhet som er problematisk, er det altså avgjørende hvilket normativt perspektiv man inntar. Og det er på dette punkt Piketty er uklar.

Betyr mye for skatteinnretning
Det forblir derfor uklart hvorfor Piketty mener (økende) ulikhet er problematisk. Men kan ikke Piketty hevde at dersom man primært er opptatt av det praktiske aspektet, så vil disse tre idealene ha ganske like konsekvenser, for eksempel for utformingen av et skattesystem? Problemet med et slikt svar er at de ulike idealene vil ha betydning også i praksis. Forskjellen gjelder hva slags ulikheter som kan sies å være legitime og derfor ikke statens oppgave å utjevne ved hjelp av et skattesystem. Jeg skal illustrere det ved å sammenligne det meritokratiske med det flaks-egalitære idealet når det gjelder inntekt på arbeid.

I henhold til det meritokratiske idealet vil en fotballspiller som Lionel Messi ha legitime krav til de inntektene som følger av talentet hans og den innsatsen han har lagt ned for å kultivere det.

Meritokraten vil altså fastholde at talent og innsats skal belønnes og vil på det grunnlag gå inn for at større inntektsforskjeller kan begrunnes, sammenlignet med flaks-egalitarianeren. Selv om vi ikke vet hvor mye av en persons produktivitet som skyldes innsats og hvor mye som skyldes talent, virker det rimelig å anta at noe skyldes talent. Begge vil altså utjevne for ren flaks, mens kun flaks-egalitarianeren vil utjevne for talent. La oss nå ta et eksempel der vi ser på en fotballspiller med utgangspunkt i begge idealene. I henhold til det meritokratiske idealet vil en fotballspiller som Lionel Messi, med sitt ekstreme talent, ha legitime krav til de inntektene som følger av dette talentet og den innsatsen han har lagt ned for å kultivere det. Flaks-egalitarianeren vil derimot hevde at talent er tilfeldig fra et moralsk ståsted og derfor noe et skattesystem må utjevne for. Det følger av dette at meritokraten vil skattlegge Messi mindre hardt enn flaks-egalitarianeren. Det er altså en relevant forskjell når det gjelder hvilket skattenivå på inntekt som følger av de to idealene. Dette går tapt i Pikettys analyse fordi han er uklar på hvilke idealer han forsvarer.

Man kunne imidlertid forsvart Piketty ved å si at han bruker meritokratiidealet for å vise til at det skal lønne seg å arbeide, sammenlignet med å arve. Ulikhet er akseptabelt dersom det skyldes arbeid, men urettferdig dersom det skyldes arv. Om et slikt forsvar skal ha noe for seg, må det være fordi den ulikhet Piketty advarer mot utelukkende er ulikhet som oppstår ved at noen arver og andre ikke gjør det. Men vi har sett at Piketty advarer mot kombinasjonen av ulikhet som skyldes inntekt på arbeid og inntekter fra arv. Han er også bekymret for den ulikhet som skyldes ekstremt høye lønninger, men uten å klargjøre hvilket ideal som anvendes når de fordømmes.

Empiriske innsikter – normativ forvirring
Pikettys bok løfter fram noe som er av stor betydning: En tendens i retning økende ulikhet som kan reduseres ved hjelp av politiske valg og innretning av institusjoner. De nasjonale forskjellene Piketty avdekker viser at hvordan man utformer skattesystemet og utdanningssystemet har betydelige konsekvenser for folks livsbetingelser. Piketty hevder også at rikdom i dag er så konsentrert at store deler av befolkningen ikke er klar over at den eksisterer. Ulikheten er i en viss forstand skjult. Studiet av ulikhet er derfor nødvendig for å åpne folks øyne for de forskjeller som faktisk eksisterer. Pikettys store fortjeneste ligger i det nitidige empiriske arbeidet som dokumenterer den økende ulikheten.

De nasjonale forskjellene Piketty avdekker viser at hvordan man utformer skattesystemet og utdanningssystemet har betydelige konsekvenser for folks livsbetingelser.

Samtidig er Piketty uklar når det gjelder hva slags ulikheter som kan rettferdiggjøres. Han fordømmer ulikhet med utgangspunkt i meritokratiske, flaks-egalitære og rawlsianske verdier, men uten at det blir klart hva han egentlig legger i disse verdiene og hvor stor grad av ulikhet som er uforenlig med dem. Økonomen John Roemer skrev på midten av 1990-tallet at de fleste økonomer ikke kjente til den nyere filosofiske litteraturen om rettferdig fordeling. Han oppfattet det som dypt problematisk fordi denne litteraturen tar opp spørsmål som er av fundamental betydning når man er engasjert i en normativ vurdering av hvordan samfunnet fordeler ressurser. Pikettys bok lider dessverre av den samme mangelen. Boken, og den enorme interessen for den, har bidratt til å åpne folks øyne. Men vi trenger presisjon, ikke bare når det gjelder forskjellige former for ulikhet, men også når vi vurderer ulikhet med utgangspunkt i normative idealer.

 

Teksten er et utdrag av en artikkel som kommer i Norsk Filosofisk Tidsskrift i desember 2014.

Manifest Tidsskrifts serie om Piketty og ulikhet finner du her.