Trøbbel i elfenbenstårnet

Et økonomisk elfenbenstårn. Canary Wharf, London. Foto: Herve Boinay/Flickr Et økonomisk elfenbenstårn. Canary Wharf, London. Foto: Herve Boinay/Flickr

Det er i disse dager åtte år siden den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs, noe som markerte startskuddet for den største økonomiske krisen verden har sett siden 1930-tallet. På tross av at det hadde ulmet i systemet over lengre tid, kom smellen likevel brått på for de fleste økonomer.

I forkant av krisa hadde alt tilsynelatende vært på stell. Ledende økonomer som sentralbanksjef Alan Greenspan hadde satt sin fulle og hele lit til markedets evne til å styre seg selv (noe han senere vantro innså at ikke stemte). Andre proklamerte med stor selvsikkerhet at de makroøkonomiske modellene som hadde blitt utviklet de seneste tiårene hadde gjort det mulig å forhindre store svingninger i økonomien. Robert Lucas erklærte eksempelvis i 2003 at «makroøkonomiens sentrale problem, nemlig depresjonsforebygging, i all hovedsak har blitt løst. Faktisk har dette vært løst i mange tiår.»

Olivier Blanchard i paneldebatt ved det Internasjonale Pengefondets og Verdensbankens årlige møte den 7.oktober 2014. Foto: IMF Staff Photograph/Stephen Jaffe
Olivier Blanchard i paneldebatt ved det Internasjonale Pengefondets og Verdensbankens årlige møte den 7.oktober 2014. Foto: IMF Staff Photograph/Stephen Jaffe

Så da krisa likevel brøt ut kort tid etterpå, skulle man kanskje tro at mange fikk et forklaringsproblem, og at mange av fagets sentrale læresetninger ble satt under lupen. Det skjedde ikke. Etter en periode med intern posisjonering og diskusjon, skulle det til slutt vise seg å bli langt mellom hodene som rullet. Olivier Blanchard, tidligere sjeføkonom i IMF, angret kanskje på at han i august 2008 – måneden før Lehman-kollapsen – hadde konstatert at «tilstanden innenfor makroøkonomi er god.» Men sammen med andre storheter som Ben Bernanke manet han i 2010 til ro i rekkene, med påstand om at faget «ikke trengte endring». «Det var knapt noen økonomer som så krisen komme», parerte mange ledende økonomer seg med, i mangel av et bedre svar.

Man skulle kanskje tro at mange av fagets sentrale læresetninger ble satt under lupen. Det skjedde ikke.

Flere heterodokse økonomer, slik som Hyman Minsky, hadde lenge basert seg på andre typer modeller, der systemiske kriser var bygget inn som en høyst reell mulighet, og ikke ansett som et uforutsigbart «eksternt sjokk». De hadde lenge pekt på at den kraftige private gjeldsveksten og ekspansjonen i finanssektoren ikke var bærekraftig, og advart klart og tydelig om hva de mente verden hadde i vente. Likefullt fortsatte de sin tilværelse utenfor det gode selskap. Som om ingenting hadde skjedd, fortsatte «nobelprisen» i økonomi å bli tildelt personer som gjennom hele sin karriere – også etter at krisa var et faktum – hadde forsvart finansmarkedenes «effektivitet».

Misfornøyde studenter
Mens økonomilauget dannet felles front utad etter kriseutbruddet, vokste desillusjonen over eget fag raskt hos økonomistudenter rundt om i verden. De hadde i årevis pugget pliktoppfyllende på sine modellbeskrivelser av hvordan økonomien hang sammen, for deretter å oppleve et sammenbrudd i den virkelige verden som ifølge modellene nærmest «ikke skulle kunne skje». Misnøyen var stor, som økonomen Ha-Joon Chang beskriver det for Financial Times, over at de «var vitne til den største finanskrisa siden 1929, mens professorene fortsatte å undervise som om ingenting hadde skjedd».

Rethinking Economics

Ved en lang rekke universiteter rundt om verden har et titalls studentgrupper som krever reform av økonomifaget nå dukket opp, blant annet i form av organisasjonen Rethinking Economics (nå også med egen norsk avdeling). Det har båret frukter i form av endringer i pensumlister ved flere læresteder rundt om i verden, for eksempel ved en håndfull britiske universiteter. Men hegemoniet til de etablerte økonomimiljøene har ikke blitt rokket ved, og kritikk fra heterodokse økonomer og fra tidligere studentopprør har i lang tid blitt behendig avfeid.

Hegemoniet til de etablerte økonomimiljøene har ikke blitt rokket ved.

«Tre tiår med intellektuell tilbakegang»
Et lysglimt for de som ønsker seg en reform av økonomifaget, er at flere av fagets «tungvektere» i det siste har sluttet seg til rekken av kritikere. Sitatet i mellomtittelen kommer ikke fra noen hvemsomhelst, men fra Paul Romer, påtroppende sjeføkonom i Verdensbanken. I 2015 skrev Romer en artikkel der han kritiserte økonomers hang til «mathiness», eller snever vektlegging av matematisk formalisme, for å gi resultatene sine et ufortjent vitenskapelig preg. I den ferske artikkelen «The trouble with Macroeconomics» går han enda en gang hardt til verks mot sitt eget fag. Her hevder han at den såkalte nyklassiske motrevolusjonen som tok over hegemoniet fra den dominerende keynesianske skolen på slutten av 1970-tallet på ingen måte har ført faget framover. Mens enkelte mener at fysikken har gjennomgått et kvart århundre uten å gjøre framskritt, så er problemet innen økonomifaget faktisk enda verre, skal vi tro Romer: «Jeg har vært vitne til mer enn tre tiår med intellektuell tilbakegang». Han ser tegn til at makroøkonomisk teori har utviklet seg i retning av en «post-virkelig pseudovitenskap», og at mange av de sentrale modellene er bygget opp ved hjelp av «fakta med ukjent sannhetsverdi». Hvordan kunne et fag med et så skjørt vitenskapelig fundament få så stor innflytelse og makt?

Paul Romer snakker ved det Internasjonale pengefondet og Verdensbankens årlige møter den 5.oktober 2016. Foto: Simone D. McCourtie / World Bank Photo Collection
Paul Romer snakker ved det Internasjonale pengefondet og Verdensbankens årlige møte den 5.oktober 2016. Foto: Simone D. McCourtie / World Bank Photo Collection

Økonomenes æreskodeks
Paul Romers kritikk er todelt. Utover den rent faglige kritikken av måten faget har utviklet seg på, peker han også på et annet sentralt problem – hvordan «nobelprisvinnere» og andre prominente økonomer forsvarer hverandre i offentligheten som om de var medlemmer av et eksklusivt laug. «Det ser ut til å ha etablert seg en norm der det er et ekstremt alvorlig brudd med økonomenes æreskodeks å åpenlyst kritisere en respektert autoritetsfigur. Verken falske fakta, feilaktige prediksjoner eller meningsløse modeller er nok til å bry seg».

Mens enkelte mener at fysikken har gjennomgått et kvart århundre uten å gjøre framskritt, så er problemet innen økonomifaget enda verre.

Flere økonomer som i stor grad uttaler støtte til den første metodologiske delen av Romers kritikk, er mindre begeistret for den sosiologiske. Men denne «lojaliteten til lauget» har også tidligere blitt kritisert av blant andre idéhistorikeren Philip Mirowski. Han har forklart hvordan denne etablerte seg delvis som en konsekvens av at toneangivende økonomiske tidsskrifter fra 1960-tallet av sluttet å publisere artikler som inneholdt referanser til felter som historie og filosofi. Det vil si de områdene der man fant «den største konsentrasjonen av skeptikere til den rådende økonomiske ortodoksien», ifølge Mirowski. Økonomer fra den påfølgende generasjonen som ønsket å gjøre akademisk karriere måtte forholde seg til dette, og valgte i større grad enn før en matematisk og abstrakt framstillingsform. Dette forplantet seg siden til hva man mente det var nødvendig å lære for nye økonomistudenter på universitetene, og sirkelen framstår dermed for mange som sluttet. Ifølge økonomen James K. Galbraith, har den dominerende nyklassiske skolen innen økonomifaget over lang tid i praksis ekskludert alle annerledes tenkende, den har blitt en «herreklubb» og et «politbyrå for korrekt økonomisk tankegang».

Han ser tegn til at makroøkonomisk teori har utviklet seg i retning av en «post-virkelig pseudovitenskap».

Gruppetenkning
Denne ensrettingen er farlig og den har skapt en blindhet for økonomiske realiteter. I en evaluering av egen innsats i forkant av finanskrisa, konkluderte Pengefondet (IMF) med at organisasjonen hadde feilet i å avverge krisen på grunn av «gruppetenkning» blant sine ansatte. Dette fordi alle hadde vært overbevist om at «store finanskriser i avanserte økonomier var usannsynlig». På grunn av faglig og ideologisk ensretting hadde advarsler fra andre skoler innen økonomifaget blir oversett. Et av reformforslagene i rapporten var derfor å aktivt søke råd fra alternative stemmer innen økonomifaget – «utenfor det økonomiske presteskapet», som Financial Times kalte det. IMF har for øvrig i senere tid faktisk begynt å stille helt andre spørsmål – og kommer til helt andre konklusjoner, for eksempel om de negative konsekvensene av ulikhet og om fagorganiseringens betydning for å begrense forskjeller.

Kast søpla
Økonomen Steve Keen peker forventningsfullt på at «realisme-viruset» nå ser ut til å ramme stadig flere. Romer er nemlig ikke den eneste som har ytret kritikk mot egne rekker. Nevnte Olivier Blanchard er blant dem som med årene har kommet til at «dagens makroøkonomiske modeller har svakheter». I et foredrag holdt nylig, uavhengig av Romers artikkel, stemmer også Paul Krugman i mye av kritikken. Han mener at utviklingen innen makroøkonomi siden 1970-tallet har vært mer eller mindre kontraproduktiv. Hvis det er noe finanskrisen har lært oss, ifølge Krugman, så er det at de dominerende keynesianske modellene man brukte fram til den nyklassiske motrevolusjonen som seiret på 1970- og 1980-tallet, fortsatt er å foretrekke. Akkurat den konklusjonen er det nok ikke alle heterodokse økonomer som vil støtte, men de fleste vil være enige i at utviklingen innen mainstream de seneste tiårene ikke akkurat har bidratt til økt forståelse av hvordan verden fungerer.

Paul Krugman på The Commonwealth Club, 22.mai 2012. Foto: Ed Ritger/ Commonwealth Club
Paul Krugman på The Commonwealth Club, 22.mai 2012. Foto: Ed Ritger/ Commonwealth Club

Krugman peker også på kontrasten mellom det hegemoniske skiftet på 1970-tallet og responsen på dagens krise. Den gangen måtte teorier om statlig styring av økonomien gi etter for presset fra frimarkedsorienterte økonomer. Han mener at dette skiftet kan ha vært presset fram vel så mye av politiske og ideologiske drivkrefter som av faktiske akademiske uenigheter. Samtidig ser han ikke noe lignende press for reform av faget i kjølvannet av dagens krise. Det mener han kan være et tegn på at de samme drivkreftene er med på å forhindre fornyelse i dagens situasjon. «For å si det på en annen måte», sier Krugman, «så virker det som mange av mine kolleger er mindre opptatt av noe som ligner vitenskap enn det vi har likt å tro.»

Kritikk fra fagets «tungvektere» er kanskje ikke nok til å skape endringer i seg selv, men det kan forhåpentligvis bidra til å åpne opp for en lenge fastlåst debatt om fagets svakheter. «Oppgaven for dagens studenter er å sortere bort søpla», skrev Robert Lucas og Thomas Sargent fra sitt ståsted i 1979. Romer mener dette også er en betimelig beskrivelse av tingenes tilstand nå nesten 40 år senere. Dagens studenter har definitivt en stor jobb foran seg.