Trine Eilertsens troverdighet

Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen. Foto: Stein Bjørge / Aftenposten Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen. Foto: Stein Bjørge / Aftenposten

«Mitt utgangspunkt er journalistikk», insisterte Aftenpostens redaktør Trine Eilertsen for å avvise at Aftenposten ser ut som et PR-byrå for kommersielle aktører når Eilertsen skriver kommentar om velferdsprofitørene. Hun nekter for at Aftenposten har en «tydelig agenda», og bedyrer at «vi prøver å opplyse saken».

Jeg forstår at troverdighet overfor leserne er avgjørende for Aftenpostens politiske redaktør, som selv har fartstid i Unge Høyre, men troverdighet er ikke noe man kan insistere seg til. Man må gjøre seg fortjent.

Ett av Eilertsens problemer på dette området, er at hun ganske konsekvent bruker bransjens PR-begrep i stedet for et saklig og presist begrep, når hun skal omtale de kommersielle interessene hvis plass på nasjonens velferdsbudsjetter hun ønsker å forsvare.

Striden står ikke for og imot «private» aktører. Den handler om kommersielle aktører.

I kommentaren som denne debatten begynte med, beskriver Eilertsen ti ganger disse omstridte aktørene som «private». Dette ordet opplyser ikke saken, men tilslører den. For striden står ikke for og imot «private» aktører. Den handler om kommersielle aktører.

Begrepet «privat» rommer en rekke ideelle aktører, som Kirkens Bymisjon eller Norske Kvinners Sanitetsforening. Ingen har omtalt dem som velferdsprofitører. Dette er ikke en uviktig språknyanse, men et viktig moment i opinionskampen om privat profitt på felles velferd. La meg forklare.

De kommersielle velfersprofitørene har i alle år hatt som PR-strategi å skyve de ideelle framfor seg. For det første vil konsernene gjerne utnytte det gode omdømmet de ideelle har opparbeidet til å styrke det tidvis anstrengte omdømmet hos de kommersielle. Derfor sier de alltid «privat», ikke «kommersiell».

De kommersielle velfersprofitørene har i alle år hatt som PR-strategi å skyve de ideelle framfor seg.

For det andre sier de alltid «privat» for å skape inntrykk av at skepsis overfor velferdsprofitørene skyldes at noen (den fanatiske venstresiden!) ønsker «offentlig monopol». Dette bildet er falsk. Ingen ønsker å skyve ut de private og ideelle aktørene, noen av dem eldre enn velferdsstaten selv.

I hovedstaden har KrF funnet sammen med Rødt, og alle partiene i mellom, i en ambisjon om å øke andelen til de private, ideelle aktørene innen helse og omsorg til 25 prosent. Høyre og Frp stemte imot. I Stortinget har partiene fra KrF til Rødt bedt regjeringen tillate kommunene å skille mellom kommersielle og ideelle blant de private barnehagene. Dette måtte Stortinget vedta fordi Høyre har insistert, i tråd med de kommersielle aktørenes strategi, på at det er ulovlig å gjøre et slikt skille.

Alt dette er vel kjent for alle som følger saken. Trine Eilertsen vet at debatten om velferdsprofitørene ikke handler om det offentlige mot «private» og hun vet at forskjellen på de ideelle og kommersielle på privat side er den avgjørende skillelinjen når vi diskuterer privat profitt på driften av felles velferdsoppgaver.

Det blir 10-0 til de kommersielle aktørenes PR-strategi over det faktiske saksforholdet.

Likevel velger Trine Eilertsen å omtale de omstridte aktørene som «private» ti ganger i løpet av en relativt kort kommentar. Betegnelsen «kommersiell» bruker hun ikke en eneste gang. Det blir 10-0 til de kommersielle aktørenes PR-strategi over det faktiske saksforholdet. Hvis Eilertsen ikke har noen tydelig agenda, hvorfor skulle hun da konsekvent velge et PR-begrep som er egnet til å villede, i stedet for å opplyse Aftenpostens lesere? Her ligger det uløste problemet til Trine Eilertsens troverdighet i denne saken.

Det etterlatte inntrykket er at den indre Unge Høyre-aktivistens fristelse til å bedrive propaganda har overmannet journalistens evne til å opplyse leserne. Hvis det inntrykket er feil, burde det være lett for Aftenpostens politiske redaktør å legge vekk PR-begrepet som tilslører saken, og i stedet bruke den korrekte betegnelsen, som er egnet til å opplyse hva striden faktisk står om.