To begravelser som ble til et bryllup

Et portrett av Dania Ersheid. Foto: Francesca Borri Et portrett av Dania Ersheid. Foto: Francesca Borri

HUN GIKK gjennom checkpointen, og i samme øyeblikk, med en kniv i hånda, hoppet hun på en soldat, hevdet den israelske hæren. Jeg sto rett bak henne, hun hadde hendene i været, hun ropte: Jeg har ikke en kniv!, sa et vitne. Vi undersøkte liket, korrigerte hæren: Det fantes en kniv i veska hennes. Det er den 25. oktober i Hebron. Og det eneste sikre vi har, er et bilde av Dania Ersheid, 17 år gammel, som ligger på bakken med en hvit hijab som sakte, men sikkert blir rød. Hun har åtte kuler i nakken. Hun hveser i 20 minutter uten å få førstehjelp. Hun dør. En politimann står i forgrunnen og drikker kaffe.

Ingen andre steder er israelere og palestinere så langt fra hverandre, her hvor de lever side om side. Siden 1970-tallet har rundt 600 bosettere, beskyttet av 2000 soldater, bodd med 180 000 palestinske naboer, og siden oktober har dette vært episenteret for denne typen intifada som – når alt kommer til – ingen er helt sikre på om virkelig er en intifada, men som uansett har ført til at minst én er blitt drept per dag. Så langt 143 palestinere og 21 isralere – og halvparten av dem kommer herfra. Fra denne byen der man ikke engang blir enige om hva som foregår: Israelere snakker om knivstikking, palestinere om henretting.

I Hebron føles det som om man er i en krigssone. Alle har en walkie-talkie for å holdes oppdatert på siste nyhet om sammenstøt, skyting eller angrep av noe slag. Og når noen dør, drikker folk, de danser, de fester – det er det enste som israelere og palestinere har til felles her.

På hver side feirer man den som slakter den andre.

Raed hadde aldri vært i Jerusalem. Han hadde aldri sett havet.

FAREN TIL DANIA er 49 år gammel, han har en svart, slitt jakke, en flanellskjorte, et bustete skjegg. Han heter Jihad, er slank, shabby, og driver et kopisenter som egentlig bare er en Xerox-maskin ved døra ved enden av en skitten bakgate, og der det pleide å henge en plakat med spesialtilbud, ser man nå Dania med al-Aqsa-moskeens gylne kuppel i bakgrunnen; hun smiler antydningsvis og har et par sjenerte øyne. På veggen er et portrett av Osama bin Laden og ett av Saddam Hussein – han er en helt her, fordi under den første Gulf-krigen skjøt han mot 39 israelske missiler «mens vi alle sammen sto på taket og heiet», husker Jihad. Han serverer kaffe i sjakkmønstrete pappkopper, svarte og hvite ruter, som et palestinaskjerf.

Trettiåtte dager etter datterens død har han ingen tårer.

Han går fullstendig opp i rollen som faren til en martyr, feilfritt oppfyller han de sosiale forventningene: Han ser stolt ut, sterk, full av energi, han er et symbol på kamp og motstandsdyktighet, ikke på sorg eller nederlag. Bare da han står ved dørinngangen, glasset som er blitt erstattet med papp, og han i ett sekund for øye på datterens øyne, sprekker han, lydløst. Men det varer bare et øyeblikk. Fotografen ber ham ta et steg til høyre, og raskt skjerpet han seg og får tilbake ansiktsuttrykket til en martyrs far. Å ha en martyr i familien er en ære her. En martyr er en gave fra Gud. Midtøstens gater er tapetsert med portretter av unge menn – de som tihører Hamas, Hizbollah, alle er de muskuløse, de har uniform og bærer skytevåpen. Bare etter en stund begynner man å legge merke til at kroppene deres alltid er den samme. Malplassert til tenåringsansiktene: Bildene er montasjer.

I kamp er de alle sammen spinkle og går i flipp-flopp-sandaler. Det lille soverommet de etterlater seg, er fortsatt fullt av teddybjørner.

«Hun var som alle andre jenter,» sier Jihad mens han viser fram Danias akvarellmalinger. Ballonger, svaner, Jerusalem bak piggtråd. En barnslig stil. En snømann. «Hun elsket å male. Hun gikk siste året på skolen, hun hadde lyst til å bli ingeniør,» sier han. «Det er alt.» Hun hadde to søstre og fem brødre. «Men det var bare et skinn av normalitet,» legger han til. «Hebrons normalitet. Der hæren er overalt, på hvert hjørne. For vår sikkerhet, i teorien: Det er imidlertid åpenbart at den er her for å gjøre livet vårt til et helvete, med ordre som endrer seg hvert minutt, og tvinge oss til å dra vår vei,» sier han. «Om det er for sikkerheten, er det for Israels sikkerhet. Det vil si: fjerningen av oss.»

I kamp er de alle sammen spinkle og går i flipp-flopp-sandaler.

En kafé i Gamlebyen. Foto: Francesca Borri
En kafé i Gamlebyen. Foto: Francesca Borri

GAMLEBYEN ER i stridens kjerne, der man finner Abrahams – eller Ibrahims – grav som holdes hellig av båder jøder og muslimer: Nå er den en spøkelsesby. Hjem, butikker: Alt er stengt. Alt er inngjerdet og i ruiner. Det er et militærområde, men ordreutstedelsene forblir hemmelige, så man kan aldri være sikker på hva som er forbudt og hva som er lov. For ett minutt siden kunne man passere, nå kan man det ikke lenger. Her føler man seg som en Human Rights Watch-rapport: Hebron er en checkpoint, en eneste stor identitetskontroll, en undersøkelse, en M-16 siktet mot hodet; man går forbi bosettere som banner, som spytter på en, de kaster alt mulig på en, steiner, søppel. Olje. Varm olje. Og biler får ikke slippe inn. Alt må bæres på skuldrene. Om kjøleskapet ditt går i stykker, om noe går i stykker, kan man ikke kjøpe et nytt ett, fordi checkpointene er for smale, det ville ikke kommet seg gjennom, og man kan heller ikke reparere det, fordi man kan ikke ringe en rørlegger her, ikke en elektriker: Ikke-innbyggere slipper ikke inn.

Heller ikke ambulanser får komme: Hebron er et av de stedene der man dør på checkpointen.

Men når det kommer til stykket: Det er et falskt militærområde. Det er ikke stengt i det hele tatt. Om man har lyst til å knivstikke noen, tar man rett og slett bare en omvei og sniker seg inn fra baksiden. «Men hele byen er mer eller mindre den samme,» sier Jihad. «Den ser normal ut, men du har soldater, raider overalt. Og stort sett, om du er i tjueårene, har du ingenting. En fotballbane. En park, ingenting. Den eneste underholdningen her er demonstrasjoner. Sammenstøtene med hæren,» forteller han. Da soldatene banket på døra hans den 25. oktober, midt på mørke natta, gikk Tamar for å åpne. Hun sto ved døra og sa: Skyt meg også, slik dere skjøt søsteren min. Hun var seks år gammel

Israelere snakker om knivstikking, palestinere om henretting.

MANGE PALESTINERE er faktisk mot intifadaen. Uten noen strategi – sier de – og med Hamas og Fatah som vanlig i tottene på hverandre, fokusert på kun en kamp, kampen om å erstatte Mahmoud Abbas, som er 80 år gammel nå, gir det ikke mening. Du knivstikker, du blir drept. Og det som verre er, du sørger for at Israel får akkurat det de håper på, sier de: en unnskyldning for å ta enda flere landområder, rive ned enda flere hus, nå som den internasjonale oppmerksomheten er et annet sted, på Syria, på Irak, på Paris, ingen bryr seg om israelere og palestinere mer. Siden begynnelsen av oktober er den eneste forskjellen her i Hebron at hæren har blokkert så mange gater i Gamlebyen at man må klatre på takene og gå gjennom vinduer for å komme seg hjem. «Men denne typen angrep, tilfeldige og uforutsigbare angrep, er den eneste måten å terrorisere israelere på og tvinge dem til forhandlingsbordet – siden disse er angrep som man ikke kan forsvare seg mot,» sier Jihad. «Om vi regner med flyktninger, er vi tolv millioner. Vi er flere enn israelerne. Vi ville fortsatt vinne, selv hvis hver og en drepte en annen av oss.»

Etter 38 dager er det nesten ingenting igjen av Danias liv.

Bare fragmenter av minner, og utenfor huset hennes, på den bare veggen, dette regnvaskede bildet, bortenfor et metallgjerde ved en grøft der man finner ville hunder og søppel. Hun hadde aldri sett havet. Hun hadde fylt opp en flaske med farget sand, halvt hvit, halvt blå, og limt på små skjell på glasset.

Dania og Raed hadde felles begravelse.

DA NYHETEN KOM den 26. oktober, om at en 22-åring, Raed Jaradat, hadde stukket ned en israeler i Danias navn, var ikke Jihad overrasket. De hadde aldri møtt hverandre. «Her er det imidlertid slik at noen blir drept, og noen tar hevn,» sier han.«Vi står sammen. Det er normalt.»

Dania og Raed hadde felles begravelse. Og det kom til å ende opp som et bryllup: med musikk, dans, glede. Klemmer og gratulasjoner. «Men vi feiret ikke død over israelerne, så klart. Det var heller en feiring av vår kapasitet til å overleve, tross alt,» forklarer Saket, 53 år gammel, en marmorhandler, i sitt koselige hus som nå er pyntet med portretter av sønnen. Denne historien om bryllupet til Dania og Raed er en som palestinere, som trenger internasjonal solidaritet, og som er forsiktige med imaget sitt, helst ikke vil snakke om. Det er vanskelig å finne en tolk. «Det var en impulsiv beslutning, det betyr ingenting,» sier Badia Dwaik kort mens han igjen unnskylder at en uventet forpliktelse har hindret ham i å komme. «Hele denne intifadaen kom på impuls,» sier han. «For å utfordre okkupasjonen må man først og fremst holde seg i live; idet man er død, kan man ikke gjøre motstand lenger.» Han er 42 år gammel, og han er en av Hebrons mest kjente aktivister. En tilhenger av ikke-vold. Han startet en av folkekomiteene som på slutten av den andre intifadaen prøvde å gå forbi Hamas og Fatah, partiene som kun er opptatt av sine egne interesser nå, penger og makt, man kjenner ikke lenger igjen dem med sine skiltløse sportsbiler, de er alle businessmenn: og de lar det skje, de bruker knivstikking, sammenstøt som en ventil for trykket, de får de unge til å føle seg som spillere, for en gangs skyld som spillere i stedet for mål. De er imidlertid nøye med å komme ethvert politisk initiatv i forkjøpet, vel vitende om at en ny intifada ville feid også dem bort – likevel har ikke aktivistene som burde erstatte dem noen appell, ingen hører på dem: fordi de er til og med mer splittet en Fatah og Hamas. De krangler om alt. Og ikke engang om politiske spørsmål: om ego-spørsmål. De anklager hverandre for å drikke vin, for å være utro mot konene sine. Trakasserer utenlandske kvinner. Ingen lytter til dem. Og hva vil du gjøre etterpå? spør jeg Badias sønn, som er 17 og går siste året på videregående. Han svarer: martyr.

Å bli en martyr øker ens sosiale status. Huset ditt blir plutselig et Shahid Raed-hus, Martyr Raed, som om du var en lege, en autoritet. En sjaman. En vis manns hus der mennesker kan oppsøke råd og trøst.

«Jeg var sjokkert. Men så leste jeg hans siste statusoppdatering på Facebook: Forestill deg at hun var søsteren din. Dania ble nemlig ikke bare myrdet, hun ble undersøkt: naken og ydmyket. Og da innså jeg at Raed hadde forsvart uskylden hennes. Verdigheten hennes. Og jeg følte lettelse på en måte,» sier faren hans. «Jeg innså meningen med og verdien av handlingen hans.» Raed var som alle andre unge gutter, forteller han. Han studerte økonomi, han gikk på treningsstudio. En vennlig gutt som strålte. Selv om, selvsagt, legger han til: Det var bare et skinn av normalitet. «Hebrons normalitet. Der man studerer, man studerer for å bli ingeniør, studerer medisin, programmering, men man vet at man aldri vil finne en jobb etterpå. Man har ingen framtid her. Alt du ser, er blitt finansiert med lånte penger. Alt du ser, er gjeld. Og det finnes heller ikke noen politiske framtidsutsikter. Sannheten er at du er avhengig av dem som gjorde deg til en fange: av Israel – og av De palestinske selvstyremyndighetene, de som administerer den israelske okkupasjonen på vegne av dem. De eneste jobbmulighetene finner man i Israel, som bygningsarbeider eller i offentlig sektor. I begge tilfellene trenger man et tillatelse som gis av sikkerhetstjenesten, og som forsikrer om at du ikke er farlig. Det vil si at du ikke er involvert i noen form for politisk aktivitet.»

Og alt dette, sier han, «til en lønn som knapt nok dekker strømutgiftene.»

Unge arbeidsløse palestinere slår ihjel tid. Foto: Francesca Borri.
Unge arbeidsløse palestinere slår ihjel tid. Foto: Francesca Borri.

Hver dag et nytt overtramp. De blir bare flere og flere… Og til slutt reagerer du.

RAED HADDE aldri vært i Jerusalem. Han hadde aldri sett havet. «Jeg kunne aldri ha ventet det. Han kledde på seg den morgenen, tok på seg parfyme, og han kom for å si ha det. Så sa han ha det til moren sin. Ser jeg bra ut?, spurte han henne. Hva med denne skjorta, matcher den jakken? Så gikk han for å knivstikke en soldat,» sier han, og det er det eneste tidspunktet da han gir etter, han hulker: det korte øyeblikket da gutten, som står i et festantrekk i fotorammen og smiler, fortsatt bare er sønnen hans, ikke Martyr Raed.

Men det varer bare et øyeblikk. «Han tilhørte ingen organisasjon. Som de fleste andre. Men denne generasjonen opplever bare vold og ydmykelse. Hver dag et nytt overtramp. De blir bare flere og flere… Og til slutt reagerer du,» sier han. «Da en soldat banket på døra vår, den 26. oktober, midt på mørke natta, dyttet en av dem meg opp mot veggen, hånden hans holdt rundt nakken min, og han skrek: Ikke si til meg at du ikke visste noe! At du ikke visste at han kom til å angripe oss! Og han strammet om grepet, han strammet stadig mer. Jeg sa: Dere angrep Raed. Dere har angrepet ham hele livet.» Og det mest surrealistiske, sier han bittert, er at alt dette begynte med Oslo-avtalen, med tostatsløsningen. Med fred.

«Vi levde alle side om side før. Arabere og jøder. I dag er det en mur mellom oss.»

Nå henger det et portrett av Shahid Raed utenfor huset hans. Og tohundre meter ned i gata, ved første veikryss, henger portrettet av Shahid Fadi. Han som stakk ned en soldat for å hevne Raed.

31. desember, 2015.