Tilbake til politikken

Valgresultatet i 2013 var klart. 30,4 prosent. Arbeiderpartiet hadde mistet regjeringsmakten og 9 av sine 64 mandater på Stortinget. Partiet hadde gjort sitt dårligste valg siden katastrofevalget i 2001. En stor andel av partiets sympatisører ble sittende hjemme ved valget, og man greide ikke å demme opp for Høyre som gikk opp med ti prosentpoeng siden forrige valg.

Jens Stoltenberg la skylden på regjeringsslitasje. Men i Tyskland, bare noen uker senere, vant Angela Merkel sin tredje seier og det med klar margin. En mer sannsynlig forklaring på Arbeiderpartiets valgnederlag er at de store velgermasser ikke lot seg bevege av sosialdemokratenes lovnader. Det er kanskje ikke så rart?

Alt er ikke som det skal
La oss bare se på tallenes tale. Arbeidslinja, som er kjernen i Arbeiderpartiets nyere velferdspolitikk, har bidratt til at antallet barn som lever i fattigdom, har økt med 50 prosent siden årtusenskiftet. Rundt 70 000 barn lever i dag i fattigdom.

Arbeidslinja har også gitt et gjensyn med en formyndersk velferdsstat hvor mange opplever å stå med lua i hånda. Over en halv million mennesker sier at de ikke møtes med respekt når de har kontakt med NAV.

Arbeiderpartiets boligpolitikk bidrar til skyhøye boligpriser i tettbygde strøk og tilsvarende leiepriser. Det gjør at mange setter seg i faretruende høy gjeld.

Pensjonssystemet, som historiker Francis Sejersted kalte kronjuvelen i sosialdemokratiet, har også fått arbeidslinjas signatur. Det er blitt så komplisert at åtte av ti sier de ikke forstår det. Samtidig bærer den enkelte en større risiko forbundet med egen pensjon, og flere minstepensjonister vil i framtiden leve under fattigdomsgrensen.

Arbeiderpartiets boligpolitikk bidrar til skyhøye boligpriser i tettbygde strøk og tilsvarende leiepriser. Det gjør at mange setter seg i faretruende høy gjeld. Ett av fire unge par i etableringsfasen har lån som er tre ganger høyere enn inntekten. 170 000 husholdninger har en gjeld som er fem ganger høyere.

Politikken som føres overfor noen av de svakeste i samfunnet vårt, går på rettssikkerheten løs. I et «strukturelt forebyggende tiltak» mot menneskehandel blir sexarbeidere som ikke har brutt en eneste lov, kastet på gata uten å få tilbake leiedepositumet. Narkotikapolitikken forklarer hvorfor flere dør av overdose i Norge, målt per innbygger, enn i noen andre land i Europa.

Norge er et av verdens beste land å bo i. Likevel opplever mange avmakt i eget liv. De har ikke trygghet eller ressurser til å forme livet og hverdagen i tråd med sine drømmer.

Manglende visjoner
Hvordan kunne Arbeiderpartiet, som ifølge Jens Stoltenberg fortsatt skal «være en drivkraft for rettferdighet og fellesskap», la dette skje?

Min tese, i boka «Tilbake til politikken», er at mye av årsaken ligger i at Arbeiderpartiet mangler visjoner og dermed mangler retning for sitt politiske prosjekt. Den ideologiske debatten i partiet er nærmest forstummet. Det sosialdemokratiske verdensbildet er ikke å finne.

En frihetsvending
Det er ikke dermed sagt at ikke Arbeiderpartiet har gjort riktige grep før. På 1980-tallet foretok Gro Harlem Brundtland en markedsvending. I 2005 foretok de rødgrønne en fellesskapsvending. Begge gjorde at Arbeiderpartiet raskt kom tilbake til makten fra opphold i opposisjon. Men begge var kortsiktige tilpasninger for å tekkes velgerne. Det de manglet, var en dyptgående ideologisk forankring. Det ble partiet straffet for i 2013 da de virket slitne og visjonsløse.

Arbeiderpartiet må være et troverdig styringsparti, men for et sosialdemokratisk parti er ikke det tilstrekkelig. Et sosialdemokratisk parti må berøre folks hjerter på en mer grunnleggende måte.

Partiet trenger en mer dyptgående vending som trekker på det beste fra både markeds- og fellesskapsvendingen: en frihetsvending. Framfor at partiet lar politikken styres av hva velgerne til enhver tid ønsker, vil denne frihetsvendingen kunne bygge på en helhetlig ideologi og dermed virke som en progressiv kraft som både former samfunnet og menneskene på samme tid.

Målet er selvbestemmelse
Kjernen i en slik frihetsvending er at folk skal kunne leve sitt liv som de vil, uten ytre og indre begrensninger. At frihet er målet, betyr ikke at markedsvendingen på 1980-tallet skal fullendes. Man har ikke frihet hvis markedet eller familien tar over for staten. Politikken må gi folk mer makt til å leve det livet de selv ønsker.

På engelsk har man et begrep vi mangler på norsk: empowerment.

I filosofien kaller man det å ha autonomi. Å være autonom betyr å ha eierskap til egne mål og muligheter til å nå dem. Da bestemmer man selv. Psykologiske studier viser at selvbestemmelse er en forutsetning for et godt liv. Truslene mot friheten kan komme både utenfra og innenfra. Hvis man ønsker å røyke, er et statlig forbud mot røyking en trussel. Men hvis man røyker fordi man er avhengig av nikotin, er man heller ikke fri. Hvis politikken kan hjelpe den enkelte med å bli kvitt nikotinavhengigheten, vil den fremme folks autonomi.

Sosialdemokratiet må alltid søke å frigjøre folk fra begrensninger de møter i sitt liv. På engelsk har man et begrep vi mangler på norsk: empowerment. Det betyr å gi folk ressurser til selv å ta veloverveide valg.

Positiv frihet
Frihet og selvbestemmelse har vært en rød tråd i Arbeiderpartiets historie fra stemmerettsutvidelsene og arbeidet for at folk skulle få mer makt over egen arbeidshverdag, til kampen for selvbestemt abort. Likestilling mellom kvinner og menn har handlet om å gi kvinnen mer makt over eget liv.

Da den økonomiske krisen slo inn over den vestlige verden på 1930-tallet, falt europeiske stater til diktaturet. I Norge ga Arbeiderpartiet de maktesløse en følelse av tilhørighet og medbestemmelse og troen på en bedre framtid. Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen har oppsummert det slik: «Opprøret ble rettet oppover og førte til utviklingen av velferdssamfunnet.»

Arbeiderpartiets ønske om velferd og arbeidsplasser til alle har gitt flere tilgang på økonomiske ressurser. Det har gjort det mulig for flere å leve det livet de ønsker. Å gi folk ressurser står imidlertid ikke i veien for å gi folk andre friheter. Retten til selvbestemt abort og muligheten til å leve med den man elsker, selv en med samme kjønn, ga mer frihet til folk. Det gjorde også markedsvendingen på 1980-tallet. Flere muligheter til å kjøpe og selge egen bolig og lengre åpningstider i butikken, som Arbeiderpartiet etter hvert kom til å omfavne som egen politikk, har gitt folk mer frihet.

En frihetspolitikk for det tjueførste århundre
Om Arbeiderpartiet tar på alvor den sosialdemokratiske frihetsideologien må den settes i førersetet for politikkutformingen. Konkret betyr det mindre innblanding i folks private liv. Folk må få lov til å ta dumme valg, om de selv ønsker det.

Et sosialdemokratisk pensjonssystem er nødt til å være et fellessskapsprosjekt, hvor vi i større grad betaler for hverandres pensjon, og at de av oss som er mindre heldige, kan pensjonere seg når de ikke holder lenger.

Samtidig betyr det at man tar på alvor at velferdsstaten ikke er ferdig med å være en utjevnende kraft. Dagens pensjonssystem favoriserer de velbemidlede. Et sosialdemokratisk pensjonssystem er nødt til å være et fellessskapsprosjekt, hvor vi i større grad betaler for hverandres pensjon, og at de av oss som er mindre heldige, kan pensjonere seg når de ikke holder lenger.

Arbeiderpartiet kan til tider glemme at staten kan være den mest dominerende makten av dem alle. Den innsikten må bestemme utformingen på velferdsstaten. Framfor å la arbeidslinja dominere velferdsstaten, må Johan Nygaardsvold og Einar Gerhardsens mantra om at den enkelte ikke skal stå med lua i hånda få lede vei.

Tillit må gjeninnføres i velferdsstaten. En 50 prosents økning av barnetrygden til 1500 kroner i måneden ville flyttet 45 000 mennesker over fattigdomsgrensa. Med et arbeidsliv som er mer omskiftende og dynamisk er en mer sjenerøs erstatning ved arbeidsledighet nødvendig. I dag får man 60 prosent av inntekten kompensert. Er du syk får du 100 prosent. Den avstanden mangler begrunnelse.

Enkeltmennesket i sentrum
En frihetsvending i Arbeiderpartiets politikk forutsetter at man setter enkeltmennesket i sentrum, slik Brundtland tok til orde for under markedsvendingen på 1980-tallet. Slik sett er det en individualisering av politikkens mål.

Den britiske historikeren og sosialdemokraten Tony Judt (1948–2010) er redd for at individualiseringen reduserer støtten til velferdsstaten og sosialdemokratiet.

Gode fellesskapsbånd skapes ikke av avhengighet. At kvinner er blitt mer selvstendige, har ikke gått på bekostning av familien eller samfunnet.

Det er imidlertid en forhastet konklusjon. Gode fellesskapsbånd skapes ikke av avhengighet. At kvinner er blitt mer selvstendige, har ikke gått på bekostning av familien eller samfunnet. En rekke studier viser at vi føler oss mer knyttet til dem som støtter selvbestemmelsen vår. En kvinne som ikke har egen inntekt, er økonomisk avhengig og knyttet til sin mann, men følelsen av samhold og fellesskap spirer ikke gjennom tvungen avhengighet. Den kommer av et likeverdig og egalitært forhold hvor begge parter blomstrer.

Frihet gir raushet
Mer frihet vil snarere skape et rausere samfunn. Selv om Norge er et av de mest individualistiske landene i verden, er både tilliten vi har til hverandre, og støtten til velferdsstaten høy sammenlignet med andre vestlige land.

Mer frihet har også positive økonomiske konsekvenser. Et fritt samfunn skaper mer velstand og øker sjansen for at folk kan leve livet sitt som de vil. Når folk opplever at de er trygge, kan de åpne seg for frihandel, teknologisk utvikling og nye landsmenn. Frihet, likhet og fellesskap går hånd i hånd.

Konsekvensen av Arbeiderpartiets politikk i over 120 år er at vi i dag lever i et av de beste og frieste samfunn i verden. Skal partiet vinne makten tilbake og forbli Norges viktigste folkeparti, må det tørre å la ideologien styre. Skal Arbeiderpartiet fortsatt vinne folkets hjerter, må friheten være ledestjernen.

Teksten sto også på trykk i Klassekampen tirsdag 29. april. 

  • digi_owl

    «Frihet fra» vs «frihet til»?

    Meh, AP har mista industrigulvkontakten. FRP har pr i dag bedre kontakt der, via retorikk om arbeideren som for forbruker, enn AP.

  • Pingback: Tilbake til politikken | Aksel Braanen Sterri()