Ti punkter for vår tids sosialisme

1. Jeg tror vi må innse at venstresiden i dag lider av en grenseløst stor politisk sorg. Sorgen over at alt det den har stått for er i ferd med å oppløses. Det er et tap som påvirker langt flere enn bare sosialister. Selve ideen om et felles ansvar for samfunnet utarmes når sosialdemokratiet som politisk konsept oppløses.

Det ville ikke vært et problem om den sosialistiske oppgaven var avsluttet, om mennesket var befridd, om likhet rådde og demokratiet var sikret. Heller ikke ville det vært et problem om ingen var interessert i en slik politikk. Men jeg ser behovet for en annen samfunnsorden hver eneste dag. Til stadighet møter jeg mennesker som føler en sorg over sosialismen forstått på denne måten. Deres sorg sentrerer rundt at den vakre ideen om felleskap nylig ble forvandlet fra et levende velferdsløfte til en politisk fantomsmerte. Vi er rett og slett mange som lengter etter en politikk som en gang gikk under betegnelsen sosialdemokrati. Kanskje er vi en majoritet. Først når vi erkjenner for oss selv og for hverandre at vi faktisk sørger, kan vi håndtere sorgen. Først da kan vi overskride den og gå videre.

2. Jeg sitter med to dokumenter foran meg på skrivebordet. Peter Weiss’ snart et halvt århundre gamle manifest fra september 1965 og Socialdemokraternas nye Fremtidskontrakt. Merkelig nok er det ferske dødt, mens det 48 år gamle dokumentet pulserer av liv. Peter Weiss’ manifest innledes: «Hvert ord jeg skriver ned og overleverer til offentligheten er politisk». Når jeg leser det sosialdemokratiske programmet finner jeg ingen politiske ord overhodet, det tas knapt nok stilling til noe som helst.

Håpløsheten er blitt venstresidens kjennetegn. Selvtilliten en mangelvare.

I margen skriver jeg tre korte ord: Er det slutt?

Jeg skal på landsmøte og innser plutselig at ingenting av det Weiss drømte om gikk som det skulle. Kommer noe av det jeg selv drømmer om til å gå i riktig retning de neste 50 årene? Jeg vet ikke. Håpløsheten er blitt venstresidens kjennetegn.  Selvtilliten en mangelvare.  I stedet er det tilpasning over hele linjen som gjelder. Sosialdemokratiet aksepterer i dag skattereduksjoner som de borgerlige eventuelt vil gjennomføre. Føyeligheten er blitt aktivistisk. For sosialdemokratene forutsetter utsiktene til et maktskifte at enhver plan for å endre politikk først fjernes.

3. Hva kan en intellektuell bidra med? Vi kan formulere håpet og motstanden. Jeg er skribent, redaktør, forfatter. Jeg er synlig i medias kommentariat og i arbeiderbevegelsen. Jeg gjør det fordi jeg er overbevist om at verden kan og bør forandres.

Bak den massive omleggingen som er skjedd, står tre tiår med systematisk avvikling av nesten alt sosialdemokratiet sto for.

Noen fakta denne verdenskrisevinteren: Skulle vi i dag ta ut samme andel av BNP til offentlig sektor som i 1988, ville staten hatt 420 milliarder mer å spandere på helsevesen, skole, veier og bibliotek – per år. Summen tilsvarer rundt 850 000 sykepleiere.

Bak den massive omleggingen som er skjedd, står tre tiår med systematisk avvikling av nesten alt sosialdemokratiet sto for. Bildet av noen som sakte, men sikkert fjerner seg fra sin egen samfunnskonstruksjon blir tydelig.

På landsmøtet står den kanskje heteste striden om de private selskapenes rett til fritt å etablere seg og gjøre profitt på skattepengene. Partiledelsen er tvilende til om noe kan gjøres for å hindre det. I stedet for et politisk språk om hva man vil, uttrykker man seg administrativt. Det er som hentet ut fra Roy Anderssons «Sanger fra andre etasje»: Det er ingenting vi kan gjøre. Men de som i 1980 ville privatisere velferden lyktes med å gjennomføre ekstreme samfunnsforandringer. Konklusjon: Ingenting er umulig for viljen.

4. Sosialdemokratiet oppsto fordi menneskene startet det. Fordi de samlet seg rundt ideer og spredde dem. Ideene er den harde valutaen. Dør de, vil bevegelsen opphøre.

Sosialdemokratiets fiender forsto det. Milton Friedman, Chicago-økonomen, sa at det handler om å holde ideer i live. I dag må vi se at markedet som nå strekker seg inn i våre mest private sfærer vil stjele arbeiderbevegelsens vakreste oppfinnelse; fellesskapets ansvar for samfunnets viktigste oppdrag: helsevesenet, omsorgen og utdannelsen.

Kan en sosialdemokrat som ikke ser problemet i at kapitalister får økt makt over velferden kalle seg sosialdemokrat?

Vi handler gjerne undertøyet vårt på markedet, men når vi blir født eller trekker vårt siste pust gjør vi det i et fellesskap utenfor markedet. Hos familiene våre eller i velferdens fellesskap. Nå vil kapitalkreftene inn. Jeg tror ikke den eksakte metoden for hvordan denne utviklingen skal stoppes, er det viktige. Men sosialdemokratiet må stå for noe og dette noe er å i konflikter mellom ulike interesser stå for det som styrker fellesskapet på lang sikt og for det som utjevner forskjeller til de vanskeligstiltes fordel.

Kan en sosialdemokrat som ikke ser problemet i at kapitalister får økt makt over velferden kalle seg sosialdemokrat? Hva vil demokratiets oppgave bli, når alt er solgt?

5. Vi må innse at denne sosialistiske holdning er et moralsk midtpunkt i ethvert anstendig samfunn. Den forener ikke bare sosialistene, men også mange sosialliberale og konservative. Mennesker med moral, som innser at demokratiet er på vei til å settes på sidelinjen.

Sosialdemokratene må gjøre noe mer enn bare å administrere samfunnets oppløsning.

Sosialdemokratene bør slå seg sammen med disse gruppene. Kampen for anstendighet vil hardne til når menneskene ser hvordan samfunnet går i stykker.

Sosialdemokratene må gjøre noe mer enn bare å administrere samfunnets oppløsning. De eier det moralske imperativet, det som nå gjelder er å anvende det.

6. Klimaendringene er vår generasjons eksistensielle utfordring. På dette feltet vil ideene om fellesskapet både være nødvendige og bli utfordret. Klimakrisen kan ingen håndtere alene, ingen alene beskytte seg fra.

I dag er vi vitner til et systemskifte som bryter opp solidariteten og gjør egoismen nødvendig.

Få spørsmål egner seg bedre for den slags reformrettet samfunnsbygging som sosialdemokratiet jobbet for. Og verden trenger det, men da må også sosialdemokratiet forstå sin oppgave: å skape et system som gjør solidaritet og samhørighet mulig.

I dag er vi tvert i mot vitner til et systemskifte som bryter opp solidariteten og gjør egoismen nødvendig. For om likhet ikke er mulig, ruster medborgerne seg for ulikheten. Redde mennesker vil ikke kunne løse klimakrisen. De vil slåss om den siste dråpen olje, de siste vannårene og bygge murer for å beskytte seg mot dem som finnes utenfor.

7. Blir mennesker som får det bedre automatisk mindre solidariske? Allerede på Peter Weiss’ tid ble det spådd at arbeiderklassen ville bli en del av borgerskapet. Sosialdemokratiets svar ble en velferdsstat som høynet sine ambisjoner slik at til og med middelklassen ble tilgodesett.

Tage Erlanders seirende strategi om «de stigende forventningers misnøye» begynte å smuldre opp da skattene ble senket og ambisjonene i velferdsstaten sank.

Men Tage Erlanders seirende strategi om «de stigende forventningers misnøye» begynte å smuldre opp da skattene ble senket og ambisjonene i velferdsstaten sank. I dag lever vi i den offentlige fattigdommens tid og får vite at vi ikke har råd til samfunnet.

Gjør et eksperiment selv: Gå inn på en kafé eller en møbelbutikk og se deg rundt. Besøk deretter nærmeste offentlige legesenter. Tenk en stund over hvor pengene finnes i samfunnet vårt. Hvor det satses.

Den eneste måten vi igjen kan innlemme brede lag i et felles prosjekt, er ved å la bare det beste være godt nok for det vi bygger opp sammen.

8. Grobunnen for den rasismen vi ser i dag er fraværet av klassekamp. Klassekampen føres i dag bare ovenfra. Sosialdemokratiet retter seg inn mot middelklassen i storbyene. Men arbeiderklassen finnes fortsatt selv om industrijobb blir tjenestejobb. Stockholm består ikke bare av dem som drikker latte, men også av dem som tilbereder kaffen. Henning og Lotten fra «Minns du den stad» gjenoppstår når de unge får dårligere arbeidsvilkår, bosteder og pensjoner enn foreldrene sine – om de i det hele tatt får jobb. De oppfatter knapt at noen bryr seg eller har en plan. Den nye usikkerheten sprer seg til og med oppover. Redselen for å falle øker jo hardere gulvet der nede fremstår. Men dermed oppstår også muligheter for en samfunnskontrakt mellom bunnen og midten, i stedet for den mellom eliten og midten som nå bygges. Spørsmålet er om framtidens klassekoalisjon skal baseres på løftet om velferd eller på skattereduksjoner.

Sosialdemokratiet må igjen skape en politisk bevissthet som kommer til uttrykk i gode skoler, kollektivtrafikk og et løfte om anstendighet.

Sosialdemokratiet må igjen skape en politisk bevissthet som kommer til uttrykk i gode skoler, kollektivtrafikk og et løfte om anstendighet. Først da kan et «vi» formes av alle de mennesker som ser behovet for et fungerende samfunn.

9. Dette er en kulturkamp. I dag drar vi til kjøpesenteret for å slappe av. Forbruket vugger oss i søvn. Peter Weiss forutså det. Spørsmålet er hva vi gjør med det. Håpet er at vi egentlig, innerst inne, vil noe større. Det som en gang ga oss skoler, bibliotek, offentlige teatre og svømmehaller var vårt syn på dannelse. I fellesskolen, teatersalen, kollektivtrafikken eller på det offentlige badet er vi også alle borgere. Der blir vi sosiale vesener og for meg er det hva sosialismen dreier seg om.

Når man i dag påstår at vi lever i informasjonsalderen burde de nye mulighetene i det lange løp lede til en annen verdiskala, et likhetsideal bygget på dannelse, kritisk tenkning og gratis internett.

Et sosialdemokrati som ikke ser mulighetene og fanger øyeblikket, vil fases ut av historien.

En slik verdiendring vil kunne gå hånd i hånd med den nødvendige klimaomstillingen. Det samme gjelder for en mer likt fordelt fritid i stedet for at arbeidsledighet finner sted parallelt med overarbeid.

Å bygge et samfunn etter slike prinsipper blir aldri umoderne. Men et sosialdemokrati som ikke ser mulighetene og fanger øyeblikket, vil fases ut av historien. Ikke fordi den demokratiske sosialismen er umulig eller ikke ønskelig, men fordi man selv ikke lengre står for den.

10. Orker Socialdemokraterna å gjenfinne sitt varme blikk? Av meg som intellektuell i denne bevegelsen kreves det at jeg forsøker å minne sosialdemokratiet om dets egen oppgave. Ikke fordi partiets ledere har førsterett til regjeringsmakten, men fordi verden mer enn noensinne trenger en utforskende sosialisme.

Et sterkt samfunn med selvtillit er den demokratiske måten å møte de utfordringer vi står ovenfor på.

Derfor må vi minnes om menneskers fantomsmerter og hva det er man nå amputerer. Derfor må vi minnes om sosialismen og hvor moderne, ja evig, deres syn er: Fra bergprekenen til Marx beror enhvers frie utvikling på alles frie utvikling.

Virkeligheten kan formes av likhetstankegangen. Et sterkt samfunn med selvtillit er den demokratiske måten å møte de utfordringer vi står ovenfor på. Poeten Kristian Lugn har skrevet: «Det är fruktansvärt svårt att leva utan en bärande längtan». Hva er sosialdemokratens bærende lengsel i klimakrisens, forbrukshetsens og den nedadrettede klassekampens tid?

Peter Weiss anga i sine punkter at vi må «oppnå størst mulig presisjon». Trenger partiledelsen hjelp, kan den se til poetene. Jenny Wrangborg sammenfatter:

«tillsammans

med

kroppar lätta att bära».

Vanskeligere er det ikke.

Artikkelen er skrevet i forbindelse med de svenske Socialdemokraternas landsmøte 3. – 7. april. Den er tidligere publisert i Dagens Nyheter Kultur.

Teksten er oversatt fra svensk av Kamilla Simonnes.