Tankesmie på norsk

magnusmarsdal

Millionene ruller, fra NHO og LO. Fra rederne og Trond Mohn. Mens noen snakker om «tenketanker» med begeistring, er kommentator Frank Rossavik bekymret for «privatisering av ideene» (Bergens Tidende, 19.3.). Det kommer advarsler mot elitisme.

Det er en misforståelse at venstresidens strategier må velge mellom «elite» og «grasrot». Tenketanker, eller tankesmier, kan spille en positiv rolle på rødgrønn side. Likevel er det verdt å minne om fenomenets mørkeblå historie.

Verdens første tankesmie
Da britene etter fredsvåren 1945 stemte Labour til makten, satte den en støkk i konservative forretningsmenn som 30 år gamle Antony Fisher, med utdanning fra Eton og krigstjeneste i Royal Air Force. Oppglødd av boken Veien til trelldom (1944) sine dystre advarsler mot arbeiderbevegelsens ideer oppsøkte han dens konservative forfatter Friederich Hayek.

Med sin bok hadde økonomen Hayek, opprinnelig fra en adlet familie i Wien, blitt noe av en anfører for den konservative reaksjonen mot arbeidernes fremadstormende bevegelse. «Jeg er enig i alt du skriver, og nå vil jeg gå inn i politikken,» sa Fisher, da han fikk møte sin guru ved London School of Economics. «Det bør du ikke,» svarte Hayek.

Politikere bare dilter etter, det er den større idékampen som avgjør, mente Hayek.

Professoren forklarte forretningsmannen at så lenge det intellektuelle klimaet var styrt av motpartens ideer, ville det være fåfengt å bli politiker. Politikere bare dilter etter, det er den større idékampen som avgjør, mente Hayek. Han ville sette en langsiktig innsats inn mot journalister, intellektuelle og andre han omtalte som «idéverdenens brukthandlere.»

Målet var å gjenreise ideen om markedskonkurranse som beste løsning på de fleste samfunnsområder, en trosretning som etter Den store depresjonens lidelser var redusert til et fåtall tilhengere i utkanten av sivilisert debatt.

Fisher ble ikke politiker. Han tjente i stedet millioner som forretningsmann, men holdt fast på Hayeks plan. I 1954 etablerte Fisher den første politiske «think-tank» i London – Institute of Economic Affairs (IEA).

Førte Thatcher fram til seier
Det typiske for denne tenketanken var ikke tenkning. Fasiten var ofte gitt på forhånd: Privatisering, skattekutt, mindre makt til fagforeningene. Som en salig full papegøye gjentok IEA den økonomiske liberalismens diskrediterte ideer igjen og igjen og igjen, og det var disse ideene Margareth Thatcher bygde på da hun skapte sin karriere som kompromissløs «jernkvinne» på britisk høyreside.

Valget av Thatcher i 1979 står som et vendepunkt i nyere politisk historie. «Uten Institute of Economic Affairs tviler jeg sterkt på at det ville blitt noen thatcheristisk revolusjon,» mente høyreideologen Milton Friedman. Slagkraften i redskapet «tenketank» var demonstrert.

Hayek mente propagandametoden Fisher hadde utviklet var nøkkelen til å vende opinionen i land etter land. Lykkelig over Thatchers valgseier, oppfordret Hayek i januar 1980 Anthony Fisher til å «skape tilsvarende institutter over hele verden» og appellerte til kapitaleierne: «Det vil være vel anvendte penger hvis store summer kan gjøres tilgjengelig for en slik samlet innsats».

Fisher etablerte rundt 150 tankesmier verden over. Han samlet dem på 1980-tallet i The Atlas Network. Finansieringen kom fra store selskaper og formuende enkeltpersoner, særlig i USA. I dag samler Atlas-nettverket over 400 markedsliberalistiske tankesmier i 84 land. Blant disse er norske Civita.

Verdifulle tankesmier
Tankesmien er primært et redskap for å omforme pengemakt hos de få til ideologisk innflytelse over de mange. Sånn sett er det ikke innlysende at det som rødgrønn side i Norge trenger nå er tankesmier. Likevel har arbeidsmåten tankesmie noen verdifulle kvaliteter.

  • Langsiktighet: Mens politikere og journalister energisk bruker all energi på «spillet» og hvem som skal få sitte i neste regjering, holder en god tankesmie fokus på hvilke ideer som skal vinne fram om fem, ti og femten år.
  • Mot: For at en ide skal vinne fram, må i det minste noen si den høyt. Tankesmiene evalueres ikke med terningkast og meningsmålinger. Derfor kan de ha mot til å si det som politikere kanskje burde ha sagt, men ikke våger å si.

Men det må ikke bli ovenfra og elitistisk. Rødgrønn politisk kraft må skapes i alliansen mellom en organisert grasrot som løfter problemer og løsninger nær «gølvet» og eksperter nær «toppen».

Arbeiderbevegelsens styrke er kombinasjonen av sterke klubber lokalt og toppskolerte eksperter sentralt.

Kampen for likestilling krever både organisert kvinnebevegelse og statsfeminister. EU-kampen ble vunnet av en grasrotbevegelse væpnet med landets fremste fagekspertise. Arbeiderbevegelsens styrke er kombinasjonen av sterke klubber lokalt og toppskolerte eksperter sentralt.

En tankesmie for grasrota
En tankesmie på rødgrønn side kan ikke bygge på den elitestyrte Civita-tradisjonen, som har røtter i engelsk og amerikansk overklasse. I norsk, rødgrønn tradisjon må det være en helt annen balanse. Manifest Analyse utvikler en tankesmie i denne tradisjonen.

  • Vi har et Fagligpolitisk råd med tillitsvalgte fra hele landet, og samtidig Redaksjonsråd med der professorer som Rune Slagstad og Annick Prieur bidrar sammen med fortellere som Harald Eia og Agnes Ravatn.
  • Manifest Analyses økonomiske forankring er over 300 klubber og fagforeninger i alle slags bransje lokalt, og samtidig en rekke store forbund og Unio sentralt.
  • Vi prioriterer folkelig opplysning med pamfletter og foredrag på grasrota framfor frokostmøter i Oslo sentrum, men utvikler samtidig faglig motekspertise på tunge spørsmål som finansiering av velferdsstaten fram mot 2060.

Av de aktive på grasrota lærer vi hvilke saker som rører seg «ute i virkeligheten». Da klarer vi også å være relevante i deres virkelighet. Det fungerer. Når rundt 900 mennesker fra hele landet kommer til Manifest Årskonferanse, er det fordi en tankesmie av denne typen engasjerer.

Av de aktive på grasrota lærer vi hvilke saker som rører seg «ute i virkeligheten». Da klarer vi også å være relevante i deres virkelighet. Det fungerer.

Samtidig ser vi behovet for noe enda mer sentrumsnært, slik Agenda lover å bli. Et sentrum-venstre som vinner flertall må ha så stor bredde at vi har behov for mer enn én tankesmie. Jeg ønsker Agenda velkommen, til både konstruktivt samarbeid og konstruktiv diskusjon. Samtidig våger jeg en oppfordring til min kampfelle fra EU-striden i 1994, Agendas leder Marte Gerhardsen: Ikke skjel for mye til Civitas topptunge tradisjon fra utlandet, men bygg en tankesmie på norsk.

Kronikken står også på trykk i Dagbladet 31. mars 2014.