Tallknusing og pappapermisjon

Foto: Kelly Sikkema/Flickr Foto: Kelly Sikkema/Flickr

I VG mandag 27. juli forsvarte statsminister Erna Solberg regjeringens endring av fedrekvoteordningen. Hun tok til motmæle mot skipsreder Elisabeth Grieg, som hevdet at reduksjonen i fedrekvoten fra 14 til ti uker hadde svekket rekrutteringen av kvinnelige næringslivstopper.

Lengden på fedrekvoten er svært styrende for hvor lang permisjon fedrene faktisk tar.

Solberg mente det var overdrevent å hevde at denne endringen hadde gitt noe stort utslag i så måte, og argumenterte blant annet med at: «Man må huske at færre enn 50 prosent av fedrene tok ut hele pappapermisjonen, også før utvidelsen fra 10 uker. Vi har lagt til rette for økt valgfrihet slik at familien selv kan bestemme hvordan de vil innrette seg.»

Statsminister Erna Solberg. Foto: Trondheim Havn/Flickr
Statsminister Erna Solberg. Foto: Trondheim Havn/Flickr

Men stemmer andelen «50 prosent»?
Perioden Solberg viser til, må være fra og med juli 2009 (da fedrekvoten ble økt fra seks til ti uker) og frem til juli 2011 (da kvoten ble økt på nytt fra ti til tolv uker). Det hevdes altså at under halvparten av fedrene tok ut hele sin permisjonskvote (det vil si 50 dager = ti uker) i dette tidsrommet.

På henvendelse til Statsministerens kontor (SMK) for dokumentasjon på tallet, vises det til denne rapporten fra NAV (som interessant nok har tittelen «Fedre tar ut hele fedrekvoten – også etter at den ble utvidet til ti uker»). Rapporten tar for seg alle foreldre med rett til foreldrepenger som fikk barn mellom 1. juli 2009 og 1. juli 2010. Her kan man lese (figur 1, side 2) at to av tre fedre tar ut 45 dager eller mer.

KIlde: NAV
Kilde: NAV

SMK påpeker imidlertid at dersom vi trekker fra den gruppen på 12-13 prosent som tok ut mer enn 50 dager, og i tillegg trekker fra et uspesifisert antall fedre som tok ut flere enn 45, men færre enn 50 dager, så sitter vi kanskje igjen med at under halvparten av fedrene tok ut eksakt sine tilmålte 50 dager.

Magisk ord: «nøyaktig»
Forutsetningene for Erna Solbergs påstand «[m]an må huske at færre enn 50 prosent av fedrene tok ut hele pappapermisjonen, også før utvidelsen fra 10 uker» skal være korrekt, er altså:

1) Utsagnet må tolkes som å kun referere til de som tok ut nøyaktig sine tilmålte 50 dager – verken mer eller mindre. De cirka 12 prosent av fedrene som tok ut mer enn 50 dager, blir dermed regnet å ikke ha «[tatt] ut hele pappapermisjonen» – noe som må sies å være en høyst særegen begrepsbruk.

2) Siden gruppen av fedre som tok ut 45-50 dager fortsatt utgjør 52 prosent (altså såvidt over halvparten), må man dessuten anta at minst 3 prosent av fedrene tok ut mer enn ni uker, men mindre enn ti fulle uker. Det kan stilles spørsmål ved hvor rimelig denne antagelsen er: Gitt at bare 5-6 prosent av fedrene tok ut mellom 30 og 45 dager, så er det ikke innlysende at så mye som 3 prosent skulle avslutte sin permisjon når det var bare et par dager igjen av den tilmålte kvoten.

Man kan forøvrig også diskutere hvor relevant det er (selv om det selvsagt er formelt presist) å plassere fedre som tok ut 47 eller 48 eller 49 dager i kategorien «fedre som ikke tok ut hele pappapermisjonen».

3) Det som riktignok er plausibelt, er at en del fedre vil velge å avslutte sin hovedpermisjon like før de kommer opp i 50 dager. Ettersom permisjonsdagene kan fordeles fritt frem til barnet er tre år, kan det være naturlig å spare et par permisjonsdager for å kunne ta dem ut i forbindelse med sykdom hos barnet eller andre forefallende hendelser. Og ettersom NAVs undersøkelse bare har løpt frem til oktober 2011 (da de undersøkte barna var mellom 15 og 27 måneder gamle), vil alle de som tok ut en eller to dager av sin fedrekvote først mot slutten av treårsperioden, ikke bli regnet med blant «fedre som tok ut hele pappapermisjonen».

4) I tillegg (som SMK forbilledlig selv påpeker) må man huske på at alle disse andelene er beregnet ut fra samtlige barn der det foreligger rett til foreldrepenger. Av disse vil det imidlertid være et ukjent antall av fedrene som ikke har rett til permisjon, enten fordi de ikke bor sammen med barnet eller fordi de ikke har vært tilstrekkelig i arbeid selv til å opparbeide seg permisjonsrett. Dersom vi hadde sett bort fra disse fedrene – som ikke ville kunnet ta ut permisjon enten kvoten var fire eller ti eller 14 eller 20 eller 42 uker – ville åpenbart prosentandelen av «fedre som tok ut hele pappapermisjonen» blitt høyere.

80 prosent av fedre i permisjon tok ut så å si hele perioden
Konkret hvor mange fedre dette er snakk om, vet vi riktignok ikke. Det er totalt 21 prosent av fedrene som ikke tar ut noen permisjon. Av disse vil det selvsagt være en del som hadde krav på permisjon, men likevel valgte (eller så seg tvunget til) å ikke ta den ut.

Foto: Kelly Sikkema/Flickr
Noen sparer permisjonsdager til senere. Foto: Kelly Sikkema/Flickr

Realiteten er uansett at av de fedrene som tok ut noe permisjon, valgte det overveldende flertallet (over 80 prosent) å ta ut enten nøyaktig ti uker, eller mer enn ti uker, eller ti uker minus noen få dager. Det er uhyre vanskelig å tolke tallene annerledes enn at lengden på fedrekvoten er svært styrende for hvor lang permisjon fedrene faktisk tar.

Dette er selvsagt ikke til hinder for at man kan hevde at forskjellen mellom 14 og ti uker ikke har noen nevneverdig effekt på kjønnsfordelingen i lederstillinger – eller at man erkjenner at det har en effekt, men likevel forsvarer endringen fordi den har andre fordeler. Men da bør man fremføre dette argumentet på egne premisser, og ikke forsøke å underbygge det med statistiske påstander som krever opptil flere definisjonsmessige krumspring for at de skal samsvare med virkeligheten.

Artikkelen er også publisert på forfatterens blogg.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.