Oljeindustrien er Norges største utslippssektor og står for en firedel av de CO2- utslippene, industrien har økt utslippene med over 80 prosent siden 1990. Utslippene skyldes at plattformene forsynes med strøm av forurensende gassturbiner. Dette er Norges glemte gasskraftverk og har vært driveren i den norske utslippsveksten de siste 20 årene.

Les Bård Lahn om hvorfor miljøbevegelsen bør juble for elektrifisering av Utsirahøyden her.

Les Ann Ørjebu om hvorfor elektrifisering er et klimablindspor her. 

Nå bygges fire oljefelt ut på Utsirahøyden utenfor Stavanger. De fire oljefeltene vil produsere olje fram mot 2050, og for det største feltet, Johan Sverdrup, vil produksjonen pågå til 2070. Oljeselskapene ønsker å bygge ut feltene kun delvis med kraft fra land, og med mange gassturbiner. Opposisjonen på Stortinget vil det annerledes og har blitt enige om å kreve at feltene bygges uten gassturbiner. Dermed følger Stortinget opp sine vedtatte klimamål og klimaforskningen som advarer mot å låse inne klimagassutslipp i infrastruktur. Investeringer i oljeindustrien i dag får store konsekvenser for det norske utslippsnivået etter 2070.

Kraft fra land som erstatning for forurensende gassturbiner er derfor et effektivt klimatiltak. Både på kort sikt, fordi vi når kortsiktige klimamål. Men også på lang sikt – den letteste måten å redusere utslippene på er tross alt å ikke bygge nye utslippskilder.

Vi trenger industri  i Norge
Samtidig, et nytt oljefunn og en ny utbygging på sokkelen er ingen god nyhet for klimaet og bidrar til å opprettholde en uheldig todeling i den norske økonomien. En av de største utfordringene for den landbaserte industrien er det høye aktivitetsnivået i oljeindustrien, som driver opp lønninger og kostnadsnivå. I omstillingen til et nullutslippssamfunn vil det åpne seg mange nye industrielle muligheter i Norge, innenfor tradisjonell kraftkrevende industri, innenfor treforedlingsindustri, innenfor leverandørindustrien, og sånn fortsetter det. Men i dag er utfordringen for disse å vokse i skyggen av oljeindustrien.

Gjennom langsiktige kraftavtaler sikres stabile strømpriser for industrien. Det er ingen grunn til å frykte at økt kraftforbruk i oljeindustrien vil true denne utviklingen.

La det ikke være noe tvil, jeg mener vi trenger mer industri i Norge, og gjerne mer kraftkrevende industri. Norge har verdens reneste industri og gjennom å være teknologiledende kan vi drive det grønne skiftet framover. En slik industridrøm muliggjøres av en storstilt utbygging av fornybar energi som igjen gir tilgang på ren og relativt billig strøm. Gjennom langsiktige kraftavtaler sikres stabile strømpriser for industrien. Det er ingen grunn til å frykte at økt kraftforbruk i oljeindustrien vil true denne utviklingen.

Kraftoverskuddet som er ventet bare mot 2020 er svært stort. Vi snakker om 20 TWh de neste 10 årene. Vi kan velge å se på overskuddet som problematisk, vil det bety sløsing og usunne lave kraftpriser? Eller skal vi se på det som en mulighet, hvor fossilt energiforbruk (over halvparten av Norges energibruk er fossil!) fases ut, hvor Norge bidrar til det grønne skiftet i Europa med mellomlandskabler og hvor vi får mer industriproduksjon i Norge.

Ja til grønne arbeidsplasser
Av det totale kraftoverskuddet fram mot 2020 vil kun 2-4 prosent brukes på å forsyne oljefeltene på Utsirahøyden. Hydro på Karmøy har vært krystallklare – kraft fra land til oljefeltene på Utsirahøyden vil ikke hindre deres planer om å utvide aluminiumsverket der. Jeg tror det er lurt av Ørjebu å unngå å bruke den type stråmannsargumentasjon.

Jeg deler Ørjebus visjon om grønn industri og grønne arbeidsplasser. Og jeg mener det er mulig å få til begge deler. Det vil kreve en aktiv industripolitikk og kreve at Statnett viderefører arbeidet med å forsterke nettet i hele landet. Målet er å ta strømmen i bruk, for å kutte klimagassutslipp og bygge mer industri.