«Ta med dere regnbueflaggene deres hjem!»

Euromaidan. Foto: privat. Euromaidan. Foto: privat.

Over to år har gått siden revolusjonen i Ukraina, siden president Viktor Janukovitsj ble avsatt av parlamentet og rømmet landet etter massivt press fra proeuropeiske demonstranter. Fortellingen om Ukraina siden den gang er en om isfront mellom tilhengere av sterkere bånd til EU og prorussiske krefter, om krig, korrupsjon og økonomisk krise – hånd i hånd med optimisme og stor reformvilje fra en demokratisk valgt regjering og parlament. Men som etter alle andre regimeskifter finnes det fortellinger som ikke kommer frem. Grumsete sumplandskap som ikke tørker opp der hvor massene samles. Denne sumpen er ofte regnbuefarget. Kampen for rettighetene til seksuelle- og kjønnsminoriteter (LHBTI) utsettes så altfor ofte til et vagt «senere».

Derfor handler denne teksten mest om en liten teologisk utveksling og et par gassgranater blant regnbueflagg og kakepynt i en grå fabrikkbygning i Kiev.

Foto:
«En lesbe var her.» Foto: Mina Skouen

Du gikk akkurat tidsnok. En gjeng trengte seg inn og kastet gassgranater på oss.

En tidlig desembermorgen siver bleke solstråler inn gjennom persiennen i leiligheten min nær Maidanplassen. Knappe to år er gått siden mer enn hundre personer ble drept av ukrainske spesialstyrker i gatene rundt meg. Jeg våkner av at telefonen piper. Mamma, alltid like bekymret så lenge jeg er ute og reiser. – NRK melder om terrorangrep i Kiev???? Er du ok????

Hopper opp av sengen, titter ut av vinduet, og ser naboen koste vekk røyksneipene vi har glemt igjen etter en liten samling i bakgården dagen før. Helvete. Jeg var så sikker på at jeg hadde ryddet etter oss. Noen losser varer fra en sliten lastebil inn i kiosken over veien. En politimann lener seg mot politibildøren, gjesper og drikker kaffe fra et pappkrus. Jeg surfer litt på nettet, finner ingenting. Melder en venninne i OSSE. Ingenting.

Til slutt blir jeg og mamma enige om at hun rett og slett har drømt det. Hun er allerede på tå hev over at jeg har rotet meg avgårde til et land i krig på egenhånd, og mine korttenkte forsikringer om at akkurat nå var det større sjanse for at jeg skulle utsettes for noe fordi jeg er lesbisk enn at krigen skulle forville seg til Kiev, tok hardt på nattesøvnen hennes.

– Det er i øst og på Krimhalvøyen det skjer, prøver jeg forsiktig. ­– Det er de områdene de prorussiske separatistene ønsker seg. – Man kan ikke stole på Putin, sier mamma. Sant nok.

***

Euromaidan. Foto: Mina Skouen
Euromaidan. Foto: Mina Skouen

Da tusenvis av demonstranter tok til gatene i desember 2013, det som er blitt kjent som Euro-Maidan og «Revolution of dignity», protesterte de mot at president Viktor Janukovitsj valgte seg Russland og Vladimir Putin foran tettere bånd til EU. En salig blanding av proeuropeiske aktivister, menn, kvinner og andre kjønn i gata, demokratiforkjempere og antirussiske grupper. Istedenfor å signere en omfattende samarbeidsavtale mellom Ukraina og EU valgte han en avtale med Russland som ville føre til massiv russisk innflytelse over ukrainsk politikk i lang tid fremover.

Foto:
Revolusjons-piano utenfor et offentlig bygg. Foto: Mina Skouen

***

Langsomt, men sikkert gikk demonstrasjonene over til å bli en protestleir på Maidan, uavhengighetsplassen i Kiev sentrum. En leir som etter hvert lignet en velorganisert landsby med sykehus, suppekjøkken, internett og vaktlister. Den gangen ruslet jeg rundt på plassen, klimpret litt på et gult og blått piano, smilte til bestemødre og barnebarn mens dresskledde menn med stresskoffert klatret over snødekte barrikader på vei til jobb. Og var nettopp så forvirret som bare en utenforstående kan være. Stort sett hadde jeg følge av offentlig kjente kolleger fra LHBTI-bevegelsen, og mange av dem som sørget for fred og ro inne i leiren og voktet barrikadene, var de samme som kastet molotovcocktails på oss da vi deltok i Kiev Pride få måneder tidligere. Smil og nikk. Overalt veltet røyk opp fra store tønner fulle av ved hvor folk varmet seg i det iskalde vinterværet. – Det var en periode slik at hvis det ikke luktet røyk av klærne dine, så var du på feil side, spøker en kollega.

Janukovitsj falt. Endelig skulle prosessen for å skape et nytt og demokratisk Ukraina begynne. Men nei. Det tok ikke lang tid før Russland annekterte Krimhalvøyen. By etter by i Øst-Ukraina ble okkupert av prorussiske separatister. Ukraina i krig. Dødstallene ukjent. Mer enn halvannen million internt fordrevne. Isfront mellom EU og Russland. Og det ser ikke ut til at det finnes en vei ut som partene kan enes om. Nei, man kan ikke stole på Putin.

Det var en periode slik at hvis det ikke luktet røyk av klærne dine, så var du på feil side.

***

Mamma har for så vidt ikke drømt, finner jeg ut litt senere. Opprørspoliti har gått inn i en leilighet etter å ha fått tips om at det ble oppbevart våpen der, og to personer ble drept i skuddvekslingen som fulgte. Litt etter litt når også episoden ukrainske nyheter. Via en eller annen upresis sjel er «anti-terroroperasjon» blitt til «terrorangrep» på vei fra Kiev til Marienlyst i Oslo. Ny melding fra mamma. – Nå har NRK bekreftet at det er terror. Vær forsiktig!

Jeg lover.

Foto: privat
Røyk og gass under åpningen av mangfoldsfestivalen. Foto: Insight Public Organization

Men å være forsiktig får jeg ikke til her og nå. Det er nå en gang det med hvor trygg man kan være som åpen lesbisk i Ukraina, og dagens plan krever at jeg er nettopp det. Det trenger jeg jo ikke minne mamma på. Samme kveld skal jeg snakke på åpningen av en kulturfestival som skal synliggjøre hverdag, mangfold og utfordringer til LHBTI, andre minoritetsgrupper og kvinner i Ukraina. Festivalen finner sted i tredje etasje i en fabrikkbygning som er så bortgjemt at jeg nesten kommer for sent etter at kartet på iPhonen min og jeg tar oss en rundtur på en enorm byggeplass.

Sammen med regnbue- og transflagg og små kakeregnbuedingser jeg har tatt med fra Oslo (ikke så lett å finne i Kiev), henger portretter av internt fordrevne kvinner. En vegg med kunstverk laget av hjemløse. Og en kjempestor oppblåsbar vagina. Band, performanceartister og teatergrupper venter på å gå på scenen etter meg.

Jeg sier det jeg skal mens folk drikker hvitvin og omtrent halvveis følger med, gratulerer organisatorene, takker for meg, og løper avgårde igjen for å pakke til hjemreisen.

En times tid senere sender en kollega meg en melding. – Du gikk akkurat tidsnok. En gjeng trengte seg inn og kastet gassgranater på oss. Slapp av, det går greit, vi har det fint. Bare glad for at du gikk i tide.

Høsten 2014 satte høyreekstreme fyr på Kievs tradisjonsrike kino, Zhovten, salen full av folk som så en film om transproblematikk.

***

Nok en gang. Det siste året er mer eller mindre alle samlingssteder for LHBTI-personer i Ukraina blitt angrepet. Kafeer. Safe-houses. Kontorer. Offentlige arrangementer. Og andre overgrep; mord, voldtekt, vold, outing, utpressing… Stort sett av høyreekstreme, men også av hvemsomhelster og av politiet. Høsten 2014 satte høyreekstreme fyr på Kievs tradisjonsrike kino, Zhovten, salen full av folk som så en film om transproblematikk. De som ble tatt for ildspåsettelsen, var veldig lei seg for at kinoen brant ned til grunnen. Men de skulle jo bare ta homoene; målet helliggjorde middelet.

***

Overbevisningen om at en visaliberaliseringsavtale med EU kommer på plass, har vært stor, og premissene for avtalen har vært helt sentrale i regjeringens reformarbeid. Mye optimistisk arbeid. Tretten lovendringer som skal sikre utviklingen av en ukrainsk rettsstat, tilpasse økonomien til det europeiske markedet og styrke båndene til EU har vært blant forutsetningene. Det nye parlamentet stemte seg langsomt, men målrettet gjennom hvert og ett av dem.

Og så kom det evinnelige «men-et». Da det kun var ett lovforslag igjen, sto parlamentarikerne fast til knes i regnbuesumpen. Kravet om at et tillegg til arbeidsloven som skulle sikre en rekke sårbare grupper mot diskriminering, også skulle gjelde seksuelle- og kjønnsminoriteter, ble for mye å svelge.

Ikke bare parlamentarikere. Også mange av sivilsamfunnsorganisasjonene som hadde samlet seg utenfor parlamentet for å følge med på avstemningen, protesterte. – Ta med dere regnbueflaggene deres hjem. Dere ødelegger for oss andre. Under Euro-Maidan lot LHBTI-aktivistene være å fronte LHBTI-spørsmål i frykt for å skape splittelse. De tok det som en selvfølge at deres utfordringer ville være en helt naturlig del av demokratikampen senere. Men så lett gikk det altså ikke. – Så ingen skal få oss til å gå hjem med flaggene våre denne gangen, sier kollegaen min.

Problemene med å få gjennom lovendringen førte til et midlertidig bråstopp for avtalen, som for bare to år siden var så viktig i opptakten til Euro-Maidan. Alle visste at det ville bli vanskelig å få gjennom LHBTI-sensitiv politikk i Ukraina. Men kunne det være mulig at det nye demokratisk valgte parlamentet var villige til å stemme lovforslaget ned og dermed sette visaliberaliseringsavtalen på spill?

Heldigvis ikke. Beskjeden fra EU var utvetydig – en avtale ville ikke bli en realitet før alle de tretten lovene var på plass. Etter at avstemningen ble trenert gang på gang, etter offentlige protester, homofobiske og transfobiske tilrop fra parlamentarikere, ble den vedtatt 12. november. Seks avstemninger måtte til før det ble flertall. En hver sump kan tørke opp hvis man bare bestemmer seg for det. – Gratulerer!!!, skrev jeg entusiastisk til kollegaen min. Fikk et kort takk tilbake.

Det var ikke vi og vår kamp som fikk loven gjennom. Kun internasjonalt press.

***

– Vi seiret med tårer i øynene, skriver hun i en kronikk dagen etter. Vedtaket kom først etter at stortingspresidenten lovet dyrt og hellig at dette ikke ville føre til flere rettigheter for homoer i Ukraina. – Jeg kjenner ingen glede. Jeg er bare motløs og frustrert. Det var ikke vi og vår kamp som fikk loven gjennom. Kun internasjonalt press.

Tillegget til arbeidsloven er banebrytende fordi det innebærer at man for første gang finner LHBTI nevnt i en lov, og vil gjøre det vanskelig for myndighetene å påstå at seksuelle- og kjønnsminoriteter i Ukraina ikke er utsatt for diskriminering. På nyåret i 2016 ble regjeringens handlingsplan for menneskerettigheter lagt frem, og også her er arbeid med rettsvern for LHBTI tatt med.

Men skuffelsen og frustrasjonen over hva prosessen med diskrimineringsloven sier om nivået av homofobi og transfobi i det ukrainske samfunnet er forståelig. Hvis det internasjonale presset fortsetter, vil vi forhåpentligvis se at lovgivningen anvendes slik den skal, og at handlingsplanen resulterer i flere LHBTI-sensitive lover og adekvate implementeringsmekanismer. Likevel; internasjonalt press vil ikke kunne påvirke hvorvidt de strukturelle endringene følges av reell forbedring og holdningsendringer. Det finnes nok av eksempler på at entusiasmen over at man får på plass et LHBTI-sensitive lovverk, blir et tåketeppe, mens virkeligheten ikke endres nevneverdig. Å sørge for at det blir mulig å leve verdig og trygt, kan bare ukrainerne gjøre på egenhånd.

Mange av dem som sørget for ro inne i leiren, var de samme som kastet molotovcocktails på oss da vi deltok i Kiev Pride få måneder tidligere.

Foto: privat
Graffiti i Kiev. Foto: Mina Skouen

***

Jeg sitter på flytoget hjem fra Gardermoen neste dag når festivalen angripes på ny. Av religiøse ekstremister, med stein, ironisk nok. Ny melding. – Slapp av, alle er ok. En liten teologisk utveksling bare.

Jeg forteller selvfølgelig ingenting av dette til mamma, ikke mye å finne på nettet heller, og ingen feilmelding hos NRK.

  • Aslak Storaker

    Jeg forstår ikke hvordan artikkelforfatteren kan innbille seg at Maidan handla om å skape «et nytt og demokratisk Ukraina», all den tid demonstrasjonene ikke hadde støtte i et flertall av befolkninga, retta seg mot en demokratisk valgt regjering, gjennomførte et statskupp i strid med grunnloven (som krevde 3/4 flertall i parlamentet for å avsette presidenten) og straks etter kuppet begynte å forfølge opposisjonen både med vold og partiforbud (angrep på Ukrainas Kommunistiske Parti og dets 120 000 medlemmer). Er det hatet mot Russland som er så sterkt at alt som er anti-russisk blir sett på som demokratisk?