Syk debatt

«Norge er på vei til å bli sykt», kunne Stein Lier-Hansen, «norsk industris mektige leder», fortelle i Nettavisen i forrige uke. Oppe på sin kommandohøyde har han fordypet seg i historien.

Romerriket, advarer han, «gikk over ende på grunn av dekadansen til slutt» – og slik kan det altså gå i Norge. Den episke dekadansen som bekymrer Lier-Hansen, er at syke og arbeidsuføre har rett til økonomisk kompensasjon – «passive ordninger».

Disse ungdommene kan jo bo hos sine foreldre mens pengene fra Nav «gjør det mulig å være på puben, ta seg en billig ferie».

Forrige høst førte Lier-Hansens utspill til en NRK-debatt om at «trygdeutgiftene eksploderer i statsbudsjettet» (som andel av fastlands-BNP har de vært stabile i ti år) og nyhetsartikler med inngangen at «stadig færre i dag er på jobb» (det er stadig flere som er på jobb i Norge). Nå har tiden kommet med en ny runde med like misvisende input.

Lier-Hansen vet tydeligvis at 700.000 mennesker i arbeidsfør alder får penger fra Nav, mens de «egentlig burde vært i jobb». For eksempel er det slik at unge som mottar uføreytelser «fristes til å gå i fella». Disse ungdommene kan jo bo hos sine foreldre mens pengene fra Nav «gjør det mulig å være på puben, ta seg en billig ferie».

Men for det første er mange av de 700.000 i jobb. For å komme i nærheten av det tallet må man regne med personer som midlertidig ikke kan være på jobben på grunn av sykdom, eller som mottar for eksempel arbeidsavklaringspenger mens de forsøker å komme tilbake til arbeidsmarkedet. For det andre har andelen av befolkningen som mottar ytelser vært stabil de siste åtte årene. For det tredje, og viktigst: Det er, i direkte motsetning til Lier-Hansens poeng, flere som jobber i Norge enn i nesten alle andre land.

Det er ikke slik at man i land med dårligere velferdsordninger – for eksempel USA eller Hellas – generelt har en større andel av befolkningen inne på arbeidsmarkedet. Derimot er det slik i Norge at en større andel av de som av ulike grunner ikke kan arbeide i kortere eller lengre perioder, har rett til ytelser som øker den sosiale tryggheten og reduserer faren for utestengelse og fattigdom.

OECD-tall viser at Norge har det aller høyeste produktivitetsnivået.

Industrilederen åpner også en ny eske med misvisende påstander: «Det er ingen tvil om at produktiviteten i Norge er på vei nedover. De som er i jobb, jobber mindre og mindre», sier han.

OECD-tall viser at Norge har det aller høyeste produktivitetsnivået (BNP per arbeidet time) i den industrialiserte verden. Dette skyldes delvis oljen, men også Fastlands-Norge havner på verdenstoppen. Vekst i produktivitet er vanskeligere i økonomier med stor grad av offentlig tjenesteproduksjon, der forbedret service kan se ut som synkende produktivitet. Men økningen av produktivitet i Fastlands-Norge på 2000-tallet var likevel høyere enn i de fleste sammenliknbare land, for eksempel Tyskland.

Redusert arbeidstid per sysselsatt (antallet arbeidstimer totalt har økt) kan neppe ses som fallende produktivitet. Arbeidstiden i Norge de siste ti årene har vært preget av stabilitet snarere enn fall, men sett over tid har det vært en nedgang. Det skyldes deltidsarbeid, men også at noen prioriterer fritid. Det er det vanlige i land med voksende inntekter. Når den samlede produktiviteten i økonomien øker – og man altså får mer ut av hver arbeidstime – kan en del av dette tas ut i færre arbeidstimer.

Å løse disse problemene vil kreve en omfordeling fra privat til offentlig forbruk

Norsk økonomi har mange reelle utfordringer som bør diskuteres bredt og seriøst. Omstilling av oljesektoren og utviklingen av ny økologisk bærekraftig industri er eksempler. Prisveksten i boligsektoren – som har bobletendenser og binder opp enorme ressurser som kunne ha blitt brukt på andre måter. Behovet for en langsiktig overføring av arbeidstimer til offentlige velferdstjenester.

Å løse disse problemene vil kreve en omfordeling fra privat til offentlig forbruk (først og fremst gjennom høyere skatter), en offensiv statlig investeringsstrategi og aktive tiltak for å redusere finanssektorens innflytelse.

Når makthavere som setter dagsorden i stedet maler et falskt bilde av norsk økonomi og retter en anklagende pekefinger mot menneskene som trenger hjelp fra velferdsordningene, fører det samfunnsdebatten inn i blindspor. Det er, for å sitere norsk industris mektige leder en siste gang, «skummelt».

Artikkelen stod på trykk i Klassekampen 19. juni 2013.

  • veljahada .

    Hm