Ett år etter stortingsvalget er det flere ting å skryte av regjeringa for.

Næringsminister Jan Christian Vestre viser vei for grønn industrireising med en energi det står respekt av.

Arbeidsminister Hadia Tajik viste at kampen mot løsarbeidsamfunnet er mer enn ord – det skal nå strammes inn mot den parasittiske bemanningsbransjen.

Senterpartiet fikk på plass et landbruksoppgjør som ingen mener raserer hele næringa. Ikke verst!

Samtidig er det bare å konstatere at det rødgrønne potensialet som lå i flertallet fra 2021 blir effektiv sabotert av at det stoltenbergske regimet fortsatt klorer seg fast.

Innen dette regimet er Norge en oljestat. Den har et kapitalvennlig skattesystem og maksimal EU-tilpassing som strategisk rettesnor.

I praktisk politikk, kommer nå dette regimet i konflikt med mange av de rødgrønnne visjonene som står på et papir signert ved Hurdalssjøen.

Fortsatt forrang for utvinning av olje og gass beslaglegger årsverkene som skulle bygd grønn industri.

Den meningsløse EU-lojaliteten hindrer Støre fra å gjøre noe med strømpriskrisa, som truer både grønn industrietablering og næringslivet i bredere forstand.

Det kapitalvennlige skatteregimet vil føre til en rekke løftebrudd overfor de fattige blant vanlige folk. Tror noen at Støre i 2025 har oppnådd LOs ambisjon om redusert ulikhet?

Støres store problem
Mange spør seg hvorfor Høyre stiger og Ap faller, når partiene står for samme politikk i de store spørsmålene som har preget Norge det siste året.

Jeg synes ikke det er så vanskelig å forstå.

Støres store problem er at hans versjon av Ap sliter med å framstå som en relevant politisk aktør.

Strømpriskrisa er nå den desidert største saken i norsk politikk. Her går frontlinja mellom Høyre og en bred opposisjon.

Høyre står rakrygget opp for fortsatt kraftliberalisme og maksimal EU-tilpassing. Opposisjonen krever at samfunnshensyn må gis forrang foran et mislykket eksperiment i markedsteori.

I dette dramaet står Jonas Gahr Støres Ap fram som, vel, identisk med Høyre.
Spiller Ap noen politisk rolle i denne saken som ikke Høyre kunne ha spilt vel så overbevisende?

Taperen så langt
Ap risikerer å framstå som irrelevant for mange velgere. Dette kaster lange skygger over juniorpartner Sp, som er den verst tilredte taperen i dette spillet så langt.

Ved inngangen til august mente jeg det er bare et spørsmål om tid før det kommer interne krav i Sp om å gå ut av regjering. Nå er vi allerede der at partiet antyder et ultimatum mot EUs fjerde energipakke.

Den sosialistiske venstresida vokste og vokste, helt til invasjonen av Ukraina satte fokus på Nato-motstanden til SV og Rødt. Når alle nå snakker om strømprisen, vokser venstresida igjen.

Ikke rart at Støre vil snakke mest mulig om strømprisen og Putin i samme setning. Hvis velgerne tenker på Putin hver gang de ser strømregninga, kan det kanskje stagge sosialistpartienes imponerende vekst.

Valgnederlag er ikke det verste
Tre læringspunkter fra år ett med Hurdalskameratene:

1. SV gjorde det eneste rette da partiet takket nei til å være fender for denne farkosten.
2. Vi har dessverre lært at et handlekraftig rødgrønt flertallsprosjekt antakelig er en illusjon så lenge de EU-entusiastiske stoltenbergerne styrer. På de strategisk avgjørende områder er landet i praksis underlagt en Ap/Høyre-koalisjon.
3. Nei-partiene på Stortinget mangler taktisk koordinering. Så lenge de fekter hver for seg mot Støres meningsløse EU-lojalitet, sitter Ap/Høyre-koalisjonen relativt trygt.

Hvis alt bare fortsetter som nå, ligger rødgrønn side an til et solid valgnederlag i 2025. Partienes skjebne bekymrer meg likevel mindre enn hva som skjer med den økonomiske ulikheten, grønn industrireising og Norges suverenitet i energipolitikken.

Det største nederlaget blir ikke valgresultatet, men samfunnsutviklinga den stoltenbergske Støre-staten etterlater seg. Hvis alt får fortsette som nå.

 

Teksten ble også publisert i Nettavisen 13.9.2022.