Båten bar – med 4,07 prosent. SV kom over sperregrensa. Så partiledelsen og medlemmene fortjener ros for sin innsats i innspurten i valgkampen. Men la det være klart sagt – resultatet er et nederlag.  Nå – om noen gang – må det være mulig å føre en åpen debatt om spørsmål det er blitt lagt lokk over. Diskusjon er fra én side sett aldri velkommen; den kan skape strid og splid. Å diskutere slike spørsmål er vanskelig, fordi en uenighet om en politisk linje fort oppfattes som personkritikk, som at en skulle mene at ledere ikke holder moralske mål. Men om partiet ikke nå tar en djup debatt om hvordan en skal forstå nederlaget, og om hvilke lærdommer som kan trekkes, så kan det aldri lære.  Å raskt lukke debatten ved å si at vi ikke skal se bakover, men framover, er å plassere seg i den posisjonen som skapte nederlaget. Og nå er det fire år til neste valg; umiddelbart har partiet ikke noe å tape .

Reell høyrebølge?
Hvilke forklaringer kan da tenkes? En mulig forklaring er at det har skjedd et djupere skifte i mentaliteten og det politiske klimaet i Norge – en reell og varig høyredreining. Den massive borgerlige valgseieren (96 mot 72 mandater) kan tyde på dette. En kan undres om modellen av et 2/3-samfunn har noe for seg, at et mindretall må ta støyten, mens et flertall klarer seg etter måten godt. Men samtidig viser galluper at det er oppslutning i befolkningen om grunnprinsipper i velferdsstaten. Og Høyre har jo fått suksessen ved å lansere «kapitalisme med et menneskelig ansikt», ved å være vag og å søke mot sentrum, ikke ved en åpent aggressiv nyliberalisme. Muligheten for at det er en høyrebølge nummer to, må forskes i og søkes forstått framover. Men en mulig motspådom er at regjeringen vil miste oppslutning i løpet av perioden. Mye vil avhenge av i hvilken grad den økonomiske krisa i Europa vil slå inn i Norge og hvordan den vil bli møtt.

Men ved denne valgkampen var det så langt jeg kan se ikke noe stort mistak som ble begått.

En annen type forklaring er at i en stortingsperiode og en valgkamp blir det begått feil, utspill går skeivt, andre tar oppmerksomheten og så videre. Slik var det i 2005 flere blundere. Og slik har det vært uheldige situasjoner, som da partiets nåværende leder ble presset til å gå ut av regjeringen. Men ved denne valgkampen var det så langt jeg kan se ikke noe stort mistak som ble begått. Om en sjøl stusser ved noe tonen og personfikseringen i valgavisa «Del godene», er det vel andre som liker den. De sentrale tillitsvalgte har vært utrolig aktive. Og medlemmene stått på stands, skrevet sine avisinnlegg og gitt sine bidrag, sjøl om ikke alle var like entusiastiske som før. Men om det er riktig at nederlaget ikke skyldtes feil eller mangel på innsats, må forklaringene søkes annet sted.

Så trolig trengs også andre forklaringer på SVs resultat. Da er det jo slik at fra en meget sterk stilling på meningsmålingene våren 2005, ble valgresultatet 8,8 prosent ved valget, så ned til 6,2 prosent i 2009 og nå altså 4,07 prosent. Det er SFs og SVs svakeste valg noensinne.

Når en står overfor en slik lang, entydig nedgang, kan en velge å forstå den som en sum av flere tilfeldige ad hoc-pregete forhold. En slik forklaring kunne ligge i personene i ledelsen, i SVs nylige lederskifte. Men lederkjernen har i realiteten ikke vært sterkt endret. Nedgangen begynte før skifte av partileder; den forrige partilederen har fortsatt vært med på å tegne mediebildet av SV.

Regjeringsslitasje
Den stabile faktoren som peker seg ut, som har virket hele tida, er deltakingen i regjeringa. Men hva er det ved regjeringsdeltakingen som har ført til nedgang? Den har rammet alle de tre partiene. Kommentatorer sier at partier blir utsatt for «regjeringsslitasje». Men dette er vel mest et samleord – en sum av at politikere (delvis urettferdig) oppfattes som seg sjøl nok, kjedsomhet ved å se de samme fjesene, og forventninger som ikke er innfridd. Men ikke noe av dette er en politisk naturlov, Arbeiderpartiet vant jo valg etter valg fra 1930-tallet til innpå 1960-tallet. Angela Merkel synes å gjøre det samme.

Når valgene kunne vinnes da, var det fordi DNA inviterte befolkningen med på et prosjekt. En ville for det første å ville et sted hen, gå i en retning – mot større trygghet og sikkerhet. Og det innebar dessuten å se befolkningen og regjeringen som et lag. En sa ikke: «stem på oss, så skal vi ordne opp for dere». Men en sa at «dette må alle gode krefter være med på. Sammen kan vi endre.» Den rødgrønne regjeringen hadde klare tilløp til et slikt prosjekt i radikal retning i Soria Moria-erklæringen i 2005. Men det falmet i 2009 og enda mer i år. Tanken om å se regjeringen som del av en stor bevegelse lå enda fjernere. Og når partiene gir uttrykk for en oppfatning av politikk som et slags «salg» av varer, så kommer naturlig nok reaksjonen når selgeren ikke «deliver the goods». Forventningene frustreres, og en vender seg til neste selger. Alternativet er å finne tilbake til – eller fram til – en annen måte å drive politikk på, der mobiliseringen og deltakingen fra folk er det sentrale. Er folk med, blir de heller ikke furtne når de nødvendige kompromissene må inngås.

For SV spesielt kommer slitasjen også fra et annet forhold , det å være et lite parti som ønsker forandring i en regjering med et stort parti som i bunn og grunn ønsker at forholdene skal forbli slik de er (jfr. DNAs appell til «stabil styring»). Det samme problemet hadde for eksempel det franske kommunistpartiet PCF da det gikk inn i Francois Mitterands regjering, de tyske Grünen under Joshka Fischer i samregjering med sosialdemokratene , og på rekordtid, dansk Socialistisk Folkeparti i den nåværende koalisjonen der.

Men et parti som ikke er autister, må jo bry seg om hvordan andre oppfatter det.

Velgerne har gitt sin dom; for hvert valg har stadig færre vært fornøyd med den innsatsen SV har gjort i regjering. Nå kan ikke velgeroppslutning være den eneste målestokken. I så fall burde jo SV bli Arbeiderpartiet eller Høyre. Men et parti som ikke er autister, må jo bry seg om hvordan andre oppfatter det. Dersom summen av mine inntrykk, fra media, stands og ulike miljøer, er riktig, er det mange som synes partiet er blitt utydelig og småsaksorientert, lite friskt og satt (motsatt de unge Grønne), kompromisspreget, et systemparti som andre. Store velgergrupper har aldri sett noe annet enn dagens SV, som en juniorpartner i en DNA-dominert regjering, som en noe mer radikal variant av DNA. Og med fare for urettferdig å plukke ut ett eksempel: Hva slags bilde gis når Oslo SV prioriterer sykkelveier som sak én i sitt valgmateriell, gitt de enorme utfordringene landet, ja verden står overfor?

Lite synlige bevegelser
Spørsmålet er om denne utviklingen har skjedd med nødvendighet, om dette rett og slett er prisen for enhver slik regjeringsdeltaking for et lite radikalt parti. Kanskje er dette lærdommen. Flere av oss som lenge hadde vært skeptisk til å gå inn i regjering med DNA, gikk aktivt inn for det rødgrønne prosjektet i 2005. Men, pekte vi på, skulle dette lykkes – sett fra en venstresosialistisk posisjon, var det betingelser som måtte være til stede. Men dette har bare i måtelig grad vært tilfellet: 1) En rimelig radikal plattform ble altså oppnådd i 2005, men var mer uklar i 2009 og 2013. 2) En tilfredsstillende oppslutning er avgjørende; allerede 8,8 prosent i 2005 var da i realiteten et tap. 3) Et aktivt samarbeid må til med bevegelser, organisasjoner, institusjoner, miljøer og personer som kunne inngå i et lag, i en brei allianse for samfunnsendring, en bevegelsenes allianse som både kunne støtte og presse et radikalt parti.

Inntrykket – det er vanskelig å slå dette fast sterkere – er at det tredje premisset ikke har vært til stede i tilstrekkelig grad. Om det er riktig: Skyldes dette at sosiale bevegelser generelt er svakere? Vi må ha mot til også diskutere den muligheten. Eller mente de etter 2005 at jobben var gjort, at de kunne slappe av? Skyldes det mer spesielt lederskiftene i LO?  Eller skyldes det at regjeringspartiene er blitt mindre lydhøre, mer seg sjøl nok i regjeringskontorene? Historier om folk som har meldt seg til tjeneste med sin kunnskap, men opplever at de er blitt viftet vekk, er det i aller fall flere av.

En effekt av at SV er i regjering, er kan hende at medlemmenes bidrag i ulike bevegelser ikke er like sterkt som det var. Hvor er SVere i fredsbevegelsen nå? Hvordan virker enigheten blant regjeringspartiene om å holde EØS utenfor, inn på Nei til EU og på motstand mot sosial dumping i fagbevegelsen? Dels ønsker folk ikke å åpent kritisere «vår egen regjering», dels går energien inn i «høyere politikk» og ikke til å være «på gata». Ja, den  kunnskapen medlemmene hadde om hvordan mobilisere og drive aksjoner og kampanjer er ikke lenger sjølsagt i partiorganisasjonen. Mange av de medlemmene som har kommet til SV de siste tiåra, har ikke noe forhold til arbeiderbevegelsen; de er mobilisert på enkeltsaker og på det imaget partiet presenterer ved valg og i regjering. Det er mange flotte mennesker, men få har tanker om klasser og kapitalisme, enn si anti-kapitalisme. SV er blitt et annet parti enn det var. Jeg har tatt meg sjøl i å tenke: Dersom det skulle ha kommet den typen sosiale kamper som pågår for fullt i andre europeiske land, hvor ville da SV plassert seg – hos Finansdepartementet eller blant demonstrantene?

Nå kunne en si at fall i oppslutning og en inntørking i medlemsorganisasjonen ville være en pris verdt å betale, dersom de politiske resultatene var slik vi kunne ønske. Her er det åpenbart ulike syn. Den forrige partilederen har pleid å si at «masse god SV-politikk» er gjennomført. Og talspersoner viser til ulike seirer innad i regjeringen – som utsettelse av avgjørelsen om oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Dette er sikkert riktig. Og det oppleves sikkert som himmelropende urettferdig at ikke kritikere, medlemmer og velgere ser og setter mer pris på det SVs statsråder har fått til, men «snakker ned» resultatene, som det sies.

Og det er klart at et lite parti ikke kan få gjennom svært mye av politikken uavkortet, at det må være innstilt på kompromisser.

Programmet har dessuten et svakere klassepreg og er mer sosialliberalt.

Men det er noen spørsmål som må stilles til dette: Hva har SV oppnådd av kompromisser? Og hvordan kan medlemmene ta stilling når ikke partiledelsen har kunnet si hva DNA ville ha gjort uten press fra SV? Har SV klart å si tydelig hva som er primærstandpunktet og hva som er et akseptabelt kompromiss? Har de «realistiske» kompromissene reelt blitt SVs egentlige politikk? Et eksempel er begeistringen over tilnærmet full barnhagedekning, men liten problematisering av at har skjedd ved en stor privat, kommersiell andel, som lett kan vokse. Jeg har ikke gjort noen systematisk analyse av utviklingen i valg- og prinsipprogrammer, og er derfor åpen for at jeg tar feil. Men tendensen på felt jeg har fulgt med i, er et mer «realistisk» preg. Programmet har dessuten et svakere klassepreg og er mer sosialliberalt. (Ett eksempel: Det sier mye riktig om flyktninger, ikke noe om regulering av omfanget av arbeidsinnvandring.)

Reformene som uteble
Og aller viktigst: Har SV fått til noen strukturelle reformer som endrer maktforholdene i Norge og som ikke er lette å reversere? Står i dag demokratiske organer sterkere overfor markedet enn før? Ble finanskrisa i 2008 møtt, ikke bare ved å ri krisa over, men ved reguleringer som gjorde at hedgefond e.l. ikke kunne herje som før? Står arbeidstakere sterkere overfor kapitalsida nå en før? I arbeidslivet har regjeringen faktisk levert mye når det gjelder tiltak mot sosial dumping, æren har vel mest LO, men også SV. Men er de vanskelige å oppheve? Svaret er dessverre – så langt jeg kan se – at slike djupe endringer ikke har kommet. Nå kan en si at et lite parti ikke kan få til all verden. Men det har ikke engang vært en vilje til å reise spørsmålet. Forslag om å nasjonalisere privatbanker ble avvist av den forrige lederen. Så muligheten er der for at åtte års regjering med SV blir en historisk parentes, der en nok bevilget til mange gode formål, men ikke skapte noen kursendring. Den borgerlige regjeringen kan lett rulle tilbake det den rødgrønne har gjort.

En tidligere nestleder mente at SVs statsråder hadde fått gjort mer politisk etter åtte år i regjering enn i alle sine tidligere år.

En tidligere nestleder mente at SVs statsråder hadde fått gjort mer politisk etter åtte år i regjering enn i alle sine tidligere år. Men da glemmes seirene i 1972 og 1994 om medlemskapet i EEC/EU, og at 60 000 på gatene bare i Oslo hindret norsk deltaking i invasjonen i Irak i 2003, at kvinnebevegelsen vant store seirer, at lovgivningen mot sosial dumping ikke aleine eller primært skyldes «politisk håndverk», men fagbevegelsens mobilisering. Et parti som fører fram disse sakene, har en makt fordi det er båret fram av bevegelsen. Et lite parti som deltar i regjering uten en slik støtte har liten makt.

Nå etter valget er det på et vis god tid, fire år. Men diskusjonen må tas. Om svaret blir at generallinja, å være i regjering som til nå, har vært riktig, gjentar partiet den politikken  som nesten utraderte det fra Stortinget. Neste gang kan det være slutt. Et håp er at ledelsen nå ikke går i forsvar, men vurderer om det er grunn til sjølkritiske refleksjoner. Også en ledelse har lov til å ta feil, og det er legitimt å endre syn.

Om en ikke er fornøyd med SVs nåværende linje, hva da? Sannsynligvis vil SV i de neste åra bli ett av flere opposisjonspartier. Men om åpningen skulle komme, er det å være kritisk støtteparti for en DNA-regjering mulig. Også ved valget i 2017. Uansett må partiet prøve å gå mer kraftfullt inn i bevegelsene. Det gjelder både fagbevegelsen, miljøbevegelsen, fredsbevegelsen og andre. Partiet må her gjenlære en annen måte å drive politikk på.

Det radikale demokratiet
Et politisk samarbeid på venstresida bør ikke avvises. Også Rødt og kanskje Miljøpartiet har behov for å områ seg. Et samtaleforum er foreslått i innlegg i Klassekampen, likeså en valgallianse, og noen taler for en sammenslåing av Rødt og SV. La oss gå inn i felles handling, samarbeid og samtale. Det trengs for å skape nødvendig tillit. Så får vi se hvor hen det kan ta oss. Men slikt kan ikke forseres fram, da kan spinninga gå opp i vinninga, i strid og splid.

Aller viktigst blir det å spørre: Hvilke grunntanker kan nå ut til folk? Hvorfor trengs egentlig en venstreside politisk? Da ville jeg svare: Venstresida skal stå for det radikale demokratiet, radikalt fordi vi vil gå videre og utvide folkestyret til nye områder og med en ny dybde.

Vi skal være sosiale demokrater, de som kjemper for radikal utjamning, for et samfunn med størst mulig økonomisk og sosial likhet (men ikke mest mulig kulturell ensartethet). Likhet er rettferdig, men gjør det også bedre å leve for aller fleste, fordi små skiller bremser en rekke sosiale problemer. Argumentasjonen kan vi hente i boka «Ulikhetens pris» av Kate Pickett og Richard Wilkinson.

Vi skal være deltakerdemokrater, som veit at folk sjøl kan styre sine liv, hvis de får høve til det. Viktige erfaringer med å delta i planlegging og budsjettering i lokalsamfunn finnes fra mange land, og er presentert blant annet i boka til Audun Lysbakken og Ingvar Skjerve: «Deltakerne. En reise i demokratiets framtid». Deltaking kommer også gjennom folkebevegelsene. Deltaking betyr også økt makt på arbeidsplasser – og at venstresida steller seg slik at den ikke blir byråkratiets og målstyringens talsmenn.

Vi skal verne friheter og rettigheter, menneskerettigheter for individer og for ulike mindretall, etniske, religiøse og andre. I denne mening er vi liberale demokrater, også på områder der borgerlige faller til fote, som overvåking

Flertallet skal sjølsagt rå i kommunestyrer og Storting. Men flertallet skal også rå i andre deler av samfunnet.

Vi skal være flertallsdemokrater. Flertallet skal sjølsagt rå i kommunestyrer og Storting. Men flertallet skal også rå i andre deler av samfunnet. Rike og mektige eliter skal ikke få rå over andre. Vi skal ikke være en vare, som det skaltes og valtes med. Markedet må begrenses, retningen må derfor være antikapitalistisk.

Og dette radikalt demokratiske samfunnet må bryte med veksttvangen som springer ut av den kapitalistiske markedsøkonomien, slik at kursen går mot et samfunn som er økologisk og økonomisk levedyktig over tid. Men skal folk ville være med, må det skje en kraftig økonomisk omfordeling, dom gjør at byrdene oppfattes som rettferdig.

Vi må også løfte blikket og se hva som trengs på denne kloden

Hva så med sosialismen, kan en spørre? Den er både langt borte og nær. Sosialisme er ikke én fiks ferdig samfunnsmodell, men er heller ikke kun et sett av allmenne humanistiske verdier. Sosialisme her og nå er å gå i en retning, og å ha målestokker for hvorvidt vi beveger oss i denne retningen: Større likhet, større deltaking, økt makt for vanlig folk, mer styring av markedet, mindre tvang til vekst, større rettferdighet.

En kortere utgave av artikkelen blir også trykket i dagens Klassekampen.