SV + AP = sant?

Arvid Ellingsen

SV passerte sperregrensen med et nødskrik, og partiet vil fremstå med en ung og svært dyktig stortingsgruppe i de neste fire årene. Men debatten om partiets fremtidige veivalg har allikevel vært intens i dagene etter valget. Stein Ørnhøi mener at SV må ta drastiske grep, og slå seg sammen med både Rødt og Miljøpartiet De Grønne. Han mener dette bør skje før valget i 2017, fordi vi bare trenger et parti til venstre for Arbeiderpartiet.

Det er viktig å bygge en sterk venstreside, slik sett er jeg enig med Ørnhøi. På den andre siden virker alle i SV mest opptatt av å foreslå endringer for å vinne neste valg. Alt dreier seg om å lage et valgparti. Men hvis formålet er å vinne valg, så glemmer man at SV har vært mer enn et valgparti.

For meg har SV alltid vært et politisk verksted, et sted å møte interessante aktivister og intellektuelle på norsk venstreside. SV er også bevegelsenes parti, der arbeidere, studenter, miljøvernere, feminister og militærnektere og så videre har møttes i en felles venstreradikal allianse. I et slikt perspektiv er det ikke så viktig å vinne et valg, og søke regjeringsmakt.

I SV er det ikke lenger mange som vil slutte seg til en slik radikal tenkning.

Men i SV er det ikke lenger mange som vil slutte seg til en slik radikal tenkning. Alt har handlet om å snekre kompromisser med AP, og hindre at museumsvokterne får innflytelse. Landsmøtet i 2011 konsolidere en slik maktstrategi med å vedta at «Nasjonalt vil vi søke regjeringsmakt og flertall i Stortinget for en allianse som kan oppnå dette». Det er langs slike linjer Ørnhøi tenker når han vil slå sammen SV med Rødt og De Gønne.

Venstresida i Ap får til mer
SVs statsråder mener de har gjort mer politisk etter åtte år i regjering enn i alle partiets tidligere år. Hvis SV også i fremtiden velger å bare søke politisk makt gjennom valg, så blir velgeroppslutning eneste målestokk. Jeg er derfor helt enig med Knut Kjeldstadli når han på Manifest Tidsskrift skriver at SV i så fall burde bli Ap.

Ingen på venstresiden har tatt til orde for at SV bør slå seg sammen med Ap.

Ingen på venstresiden har tatt til orde for at SV bør slå seg sammen med Ap. Dermed velger SV å se bort fra at venstresiden i AP historisk sett har fått til mer politisk innenfor Ap, enn det som SV har fått til i årene i regjering med AP.

Venstresiden i AP har i perioder vært en sterk politisk kraft, og har bidratt til mange viktige gjennomslag opp gjennom historien. Endel av denne venstresiden utgjorde i sin tid også kjernen i det som ble Sosialistisk Folkeparti (SF).

Uenighetene borte
Bakgrunnen for dannelsen av SF var misnøye med Arbeiderpartiets utenrikspolitikk, spesielt Norges NATO-medlemskap under den kalde krigen og Aps ønske om utplassering av atomvåpen på norsk jord. Etter åtte år i regjering er det vanskelig å spore noen særlig uenighet mellom SV og Ap i utenrikspolitikken.

Slik sett er det mange som mener at SV utspilt sin historiske rolle. Men SV har selvsagt funnet nye kampsaker, og under Kristin Halvorsens ledelse har særlig hverdagssosialismen hatt gode kår.

Alternativet for SV kan derfor etter min mening være å slå seg sammen med venstresiden i fagbevegelsen.

SVs leder Audun Lysbakkens politisk prosjekt er noe mer enn hverdagssosialismen. Han vil breie ut SVs politikk. Særlig har han trukket frem fagbevegelsen. Han vil øke oppslutningen blant LO-medlemmene, der SV de siste årene har tapt mye støtte. Men å vinne kampen om den politiske makten i LO, fremstår utfordrende og kanskje urealistisk. Det fagpolitiske samarbeidet mellom LO og Ap står også i veien for SVs drøm om å vinne kampen om arbeidernes gunst. Alternativet for SV kan derfor etter min mening være å slå seg sammen med venstresiden i fagbevegelsen, og som en del av Ap dra Ap til venstre.

Hvis SV vil være en politisk bevegelse, så har jeg tro på SV som politisk prosjekt. Dermed vil ikke alt dreie seg om å vinne neste valg, men å lage god politikk. Hvis SV velger å bli et rent valgparti, så mener jeg at SV sin vei videre bør gå gjennom Ap.