I et halvt år har Sarah Salameh bodd i en amerikansk by hun kaller Lumber City. En by der den gamle Ford-fabrikken er byttet ut med et Army National Guard Armory og gatene, verandaene og postkassene er prydet med det amerikanske flagget. I jakten på svar etter hvorfor unge amerikanere verver seg til krig har hun snakket med byens innbyggere. Les et utdrag fra boken  «Support our Troops» her.

Christopher forsøkte å forklare meg hva som hadde skjedd. Jobben hans i Irak var den samme som vi kjenner fra filmen the Hurt Locker, bare mindre Hollywood-vennlig. Han var en IED-jeger. Han lette etter, deaktiverte eller sørget for trygge sprengninger av Improvised Explosive Devices (IED). Bombene kan inneholde både militære og ikke-militære komponenter. De er hjemmelagde, men mange av dem bærer preg av alt annet enn amatørmessig håndtverk. Improviserte bomber har skadet og tatt livet av et stort antall mennesker i Irak og Afghanistan.[1] IED-jeger er en farlig jobb. Sannsynligvis er den også veldig høyt verdsatt blant soldatkameratene.

Men hvem vil ha jobben? Ikke Christopher. Han ankom Irak for å jobbe i transport og brukte de første månedene på å frakte og levere alt fra care packages til hemmelige dokumenter i Bagdad. Dette endret seg etter en kveld hvor han og en hakket mer dekorert soldat satte til livs en flaske vodka og delte fiskehistorier. Vodkaen hadde kona hans smuglet til ham, kamuflert i en munnskylleflaske. Spriten utgjorde et brudd på alkoholforbudet for amerikanske soldater stasjonert i Irak. Da ryktet nådde befalet, ble Christopher først satt til å spa grus i 55 grader celcius stekende Irak-sol, og deretter overført til en enhet som var i beit for folk: IED-jegerne i Sadr City.

Kjært barn har mange navn. Sadr City er en bydel i Bagdad, og siden den ble bygget i 1959, har den hett tre forskjellige ting. Opprinnelig het den Al-Thawra, Revolusjonsbyen. Etter Saddam Husseins kupp i 1982, ble den omdøpt til Saddam City. Navnet klinger ironisk, for den fattige bydelen ble neglisjert av presidenten, og den sjiamuslimske majoriteten i bydelen var sterke motstandere av bade Saddam Hussein og Ba’ath-regimet hans. 21 år senere falt diktatoren, og sammen med ham, sunnimuslimenes dominans i Irak. Det nye navnet reflekterer historiens gang. Sadr City er oppkalt etter sjialederen Muqtada al-Sadrs far, storayatollaen Mohammad Mohammad Sadeq al-Sadr.

Det er ikke uten grunn at stillingen også er kjent under navnet «Cheat’n death».

Da USA invaderte Irak i 2003, trodde president George W. Bush at de amerikanske styrkene ville bli tatt i mot som frigjørere. Denne forventningen rettet han spesielt mot de undertrykte sjiamuslimene. Men det irakiske folket var en ambivalent hop. I 2004 ble en av de første omfattende spørreundersøkelsene blant irakere gjennomført. Bare en tredjedel av de spurte trodde at den amerikanske okkupasjonen førte mer godt enn vondt med seg. På spørsmålet om de anså amerikanerne som «frigjørere» eller «okkupanter» svarte 71 prosent «okkupanter». Den separatistiske kurdiske minoriteten var riktignok mer positivt innstilt til amerikanerne. Minst like interessant var det likevel at sjiamuslimene, som hadde blitt undertrykket av Saddam Hussein, var like kritiske til det amerikanske militære nærværet som sunnimuslimene som hadde tjent på hans lederskap.[2] En av mange forklaringer på dette kan være at Iraks sjiamuslimer hadde blitt sviktet av USA en gang før. Ved slutten av Gulf-krigen i 1991 ble de oppfordret til å gjøre opprør mot Saddam Hussein, men ble i siste liten overlatt til seg selv, og opprøret ble brutalt knust. 12 år senere var mange av dem fortsatt usikre på om det var lurt å stole på amerikanerne. Etter invasjonen i 2003 uttalte sjialederen Muqtada al-Sadr i et intervju: «Saddam var den lille slangen, usa er den store slangen».[3] Han formulerte med dette grunnlaget for motstanden amerikanerne skulle møte hos sjiamuslimene og andre irakere.

Sadr City var en av de viktigste sjiamuslimske frontene i kampen mot USA. I mars 2008 var det en kraftig eskalering i kamphandlingene mellom amerikanske styrker og Muqtada al-Sadrs paramilitære styrke, Mahdi-hæren. Viktige våpen i Mahdi-hærens kamp var granater og improviserte bomber. Kampene varte til begynnelsen av mai 2008, da Muqtada al-Sadr beordret våpenhvile. Christophers tid i bydelen sammenfalt med disse kampene.

Som IED-jeger ligger det i jobbens natur å bevege seg i områder hvor det er mange improviserte bomber. Det er ikke uten grunn at stillingen også er kjent under navnet «Cheat’n death». Christopher var da også ofte i nærheten da slike bomber gikk av i Sadr City i 2008.

Etter Irak-oppholdet kunne han fortelle om hodepiner som varte 20 dager i strekk, om nervøsitet og konsentrasjonsvansker.

Etter Irak-oppholdet kunne han fortelle om hodepiner som varte 20 dager i strekk, om nervøsitet og konsentrasjonsvansker. Familien hans betrodde meg at han kunne fare opp for de minste ting. Forholdet til barna og ekteskapet med Nancy ble satt på en hard prøve. Skaden til Christopher faller inn under den generelle kategorien «mild traumatic brain injury», Irak-krigens signaturskade.[4]

Et stort antall amerikanske soldater vender hjem med mer eller mindre alvorlige hjernerystelser og hjerneskader etter å ha blitt utsatt for trykkbølger fra eksplosjoner. En IED-jeger med denne skaden er derfor ingen overraskelse. Christopher ble i tillegg rammet av posttraumatisk stressyndrom (PTSD), nok en vanlig skade for veteraner fra krigene i både Irak og Afghanistan.[5] PTSD er en angstlidelse som kan opptre etter at en person har sett eller erfart en traumatisk hendelse. «Flashbacks», mareritt, konsentrasjonsvansker og frykt for situasjoner som minner om traumet, er typiske symptomer.

Familien begynte å merke de mentale endringene midtveis i Christophers stasjonering i Irak. Han hadde fått innvilget to uker perm, blant annet for å treffe sønnen som hadde blitt født et par måneder etter at han dro til Midtøsten. Christopher og kona kjørte på motorveien ut fra Lumber City da Christopher plutselig kastet seg på bremsene og bråstoppet bilen. Han trodde han hadde sett en IED i veien foran dem.

Vanligvis gir Nasjonalgarden deg college-penger. Men jeg hadde jo allerede høyere utdanning, så da sa de at de skulle betale ned en del av studielånet mitt i stedet.

Etter at Christopher kom hjem for godt, gjorde de fysiske og psykiske skadene hans det umulig for ham å stille på de obligatoriske helgeøvelsene til Nasjonalgarden. Han ble følgelig innvilget avskjed.

Da Christopher vervet seg, fikk han 20 000 dollar i sign on-bonus og fulltidsjobb som assistent ved rekrutteringskontoret i Lumber City. Og ikke nok med det:

«Vanligvis gir Nasjonalgarden deg college-penger. Men jeg hadde jo allerede høyere utdanning, så da sa de at de skulle betale ned en del av studielånet mitt i stedet. Jeg skulle være den første i Lumber City som skulle få nyte av en sånn ordning. De sa de skulle betale ned $18 000.»

De sa, ja. Jeg forsøkte å gi Christopher et medfølende smil.

«Hvor mye endte du med å få?»

«De har bare betalt $1000.»

Christopher skulle få se langt etter de resterende 17 000.

At en kontrakt med militæret brytes før den har gått ut, er ikke ensbetydende med at militæret frigjøres fra forpliktelsene det har tatt på seg overfor den enkelte soldat. Problemet til Christopher lå ikke i avskjeden i seg selv, men i hvordan avskjeden hadde blitt registrert. Den manglet et stempel: «honorable discharge», eller «avskjed i nåde».

«Når jeg ikke er registrert med ‘avskjed i nåde’,  forteller det den som leser militærpapirene mine, at det er en sjanse for at militærtjenesten min ble avslutta fordi jeg har gjort noe dumt. Man kan mangle ‘avskjed i nåde’ og likevel ha hatt helt hederlige grunner for å slutte, som jo er mitt tilfelle. Jeg var jo bare for sjuk til å stille på øvelser. Men det ser ikke bra ut på papiret.»

Han var så psykisk nedbrutt at han neppe var i stand til å følge prosedyrene som sikkert eksisterer når en soldat ikke kan gjøre som befalt.

Jeg vet ikke nøyaktig hva Christopher gjorde for å formidle til Nasjonalgarden hvorfor han ikke stilte på øvelser. Det jeg vet, er at han var så psykisk nedbrutt at han neppe var i stand til å følge prosedyrene som sikkert eksisterer når en soldat ikke kan gjøre som befalt. Hadde han vært i stand til det, ville han vel også vært i stand til å stille på øvelsene han var forpliktet til.

Som i alle andre byråkratier regnes ikke noe for å ha skjedd med mindre det er registrert et sted. Christophers offiser i Irak hadde ansvaret for å registrere hvem blant IED-jegerne hans som ble skadet, når, hvor og hvordan. Han registrerte aldri eksplosjonen som senere påførte Christopher de sterke plagene. På grunn av den manglende registreringen ble ikke Christopher dekorert med Purple Heart, en militær utmerkelse som en soldat har krav på hvis han eller hun har blitt skadet eller drept i militærets tjeneste. Og siden han ikke ble dekorert med denne, ble ikke skadene hans anerkjent som krigsskader. Ettersom han ikke hadde krigsskader, hadde han heller ikke rett til behandling på veteransykehusene eller tilgang til trygdegodene for krigsskadde. Det amerikanske militæret mente de ikke hadde noe ansvar for skaden, og da heller ikke behandlingen. I ytterste konsekvens betydde dette at Christopher rett og slett ikke var syk i militærets øyne. I militærbyråkratiet er det følgelig notert at Christopher sluttet å stille på øvelser uten grunn. Dermed fikk han sparken. Den avsluttede karrieren ble ikke satt i sammenheng med krigsinnsatsen til den unge tobarnsfaren. Slik frigjorde det amerikanske militæret seg fra sine forpliktelser overfor ham.

«Det skjedde med mange av gutta,» sa Christopher. Han forklarte offiserens handling, eller mangel på sådan, slik:

Hvis vi fikk mindre skader som ikke direkte hindret oss i å gjøre jobben vår der og da, men som kanskje kunne skade oss på lengre sikt, måtte vi bare holde ut og jobbe videre.

«Vi manglet folk. Derfor ville ikke offiseren vår rapportere skader, for da måtte vi kanskje gi slipp på menn vi rett og slett ikke kunne unnvære. Så hvis vi fikk mindre skader som ikke direkte hindret oss i å gjøre jobben vår der og da, men som kanskje kunne skade oss på lengre sikt, måtte vi bare holde ut og jobbe videre. At akkurat min skade ikke ble registrert, mistenker jeg likevel at var offiseren min sin måte å straffe meg ekstra for spriten Nancy smuglet til meg. Men det kan jeg ikke bevise. Uansett er systemet slik at du aldri kan vite hvor det blir av rapporten om skaden din. For hvert trinn høyere opp i systemet som rapporten din kommer, kan noen velge å bare arkivere den et sted hvor det ikke blir gjort noe med den, eller avvise den som ‘ikke krigsskade’.»

Christopher viste meg et brev han hadde fått fra en senator. Jeg kjente til ham som en mann som pleide å snakke varmt om veteraners velferd. Jeg sa derfor til Christopher at senatorens brev måtte være en god ting å ha med seg i kampen for å få anerkjent krigsskaden. Christopher smilte skjevt. Han mente at det var ironisk at han hadde fått en sånn gratulasjonstekst fra politikeren.

«Hos han der er det bare snakk og ingen handling. Mamma har prøvd å få tak i ham for å få ham til å hjelpe meg med rettighetene mine.»

Senatoren hadde avvist alle Annas forsøk.

I 2011 tilhørte 57 av den amerikanske kongressens medlemmer den øverste 1 prosenten inntektsmessig. Denne ene prosentens barn er underrepresentert i militæret.

I 2011 tilhørte 57 av den amerikanske kongressens medlemmer den øverste 1 prosenten inntektsmessig.[6] Denne ene prosentens barn er underrepresentert i militæret. Samtidig er det representanter fra denne øverste prosenten, politikerne, som har mandat til å erklære krig – ikke guttene som blir forsøkt vervet ved kjøpesentrene i Midtvesten, og heller ikke rekruttererne som oppsøker dem. Rekruttererne selv ble kanskje vervet ved et kjøpesenter bare noen måneder tidligere. Christopher er et eksempel på det. Han gikk rett fra boot camp til å verve jevnaldrende i Lumber City.

Under valgkampen i 2000 holdt George W. Bush en tale ved en veldedighetsmiddag, Alfred E. Smith-middagen, og henvendte seg til den rike forsamlingen, eller «the haves, and the have-mores», som den snart valgte presidenten kalte dem. I nok et forsøk på å være morsom, sa han «some people call you the elite. I call you my base».[7] Sistnevnte tittel, base, eller fundament, var kanskje noe som skulle ha vært forbeholdt de millionene av amerikanere som ikke var kledd opp i gallaantrekk den kvelden. (Mange av dem stemte på ham likevel.) Michael Moore klipper inn denne scenen fra gallamiddagen i filmen Fahrenheit 9/11. Når han gjør dette, er det bare ett av flere virkemidler regissøren bruker for å understreke sitt poeng: Krigene som amerikanske ungdommer sendes ut i, er kriger for de rike, utført av de fattige. George W. Bush, den rike pappagutten, kom til å starte to store kriger i løpet av sin første periode som president.

I motsetning til offiserene som har lært om krig ved en pult på college, vet menige hvordan kamphandlinger foregår fordi de har deltatt i kamphandlinger.

Det amerikanske militæret består, meget enkelt framstilt, av to ulike grupper: a) offiserene, det vil si de som har kommandoen og som er utdannet ved for eksempel Hærens eliteskole for offiserer, West Point, eller et av de mange militærcollegene (ROTC),[8] og b) menige (enlisted members),[9] de som utfører oppgavene som offiserene har planlagt. De første tituleres med «Sir», og de siste svarer visstnok «I work for a living» hvis man feilaktig skulle kalle dem nettopp det. I dette ligger en idé om at den siste gruppen har mer reell soldaterfaring. I motsetning til offiserene som har lært om krig ved en pult på college, vet menige hvordan kamphandlinger foregår fordi de har deltatt  i kamphandlinger. Offiserene kan teorien, de menige soldatene vet hva som fungerer i praksis. Stereotypien forteller at offiserene sitter trygge på baser og i telt og studerer kart, mens de menige er ute i felten og kjemper.

National Priorities Project sine undersøkelser forteller at de 20 prosent rikeste og de 20 prosent fattigste i USA er underrepresentert blant Hærens menige. De i midten, USAs store middelklasse, er overrepresenterterte.[10] Ifølge en rapport gitt ut av The Heritage Foundation, er de som tilhører den øvre 20 prosenten inntektsmessig i USA overrepresenterte blant Hærens offiserstyrker. I 2007 tilhørte 40 prosent av studentene ved Army ROTC USAs 20 prosent rikeste, mens over 50 prosent av 2007-kullet ved West Point gjorde det samme.[11]  Den gjennomsnittlige offiseren kommer derfor fra hushold med en inntekt godt over den amerikanske medianen.

Ingen er likeverdige når de går inn på rekrutteringskontoret, og ingen kommer ut derfra noe mer like enn de var fra før.

Til en viss grad gir altså de rike ordre som massene utfører, også innad i militæret. Dette gir seg videre stygge utslag i en annen statistikk: 90 prosent av alle amerikanske soldater som har blitt drept i Irak og Afghanistan, hører til de menige.[12]

Fra 2001 til 2006 var den amerikanske Hærens slagord «An Army of One». Uavhengig av hvem de var utenfor Hæren, var alle soldater like, offiserer som menige, når de tok på seg uniformen. Men ingen er like, ingen er likeverdige når de går inn på rekrutteringskontoret, og ingen kommer ut derfra noe mer like enn de var fra før. Ballasten deres fra det sivile liv måles og veies, og de tar den med seg inn i en offisers kommandohverdag eller nedover i militærstrukturen til et sted hvor lite skiller seg fra følelsen av underdanighet de kjente fra før. Det amerikanske militæret er et Amerika i miniatyr. Men der den amerikanske drømmen kan slå tilfeldig til i det sivile, sørger strukturene i militæret for at klatringen oppover skjer i ordnede rammer. Sliterne nederst på rangstigen lønnes bedre og har sikre sjanser for avansering. Men i motsetning til i det sivile Amerika, hvor ingen drøm er for stor, vil de menige i Hæren aldri menge seg med eliteoffiserene fra West Point, annet enn når de siste gir ordre, og de første roper «Yes, sir!».

Bokutdraget er gjengitt med tillatelse fra forlaget og forfatteren.

Noter

[1] GlobalSecurity.org, 07.05.2011, Improvised Explosive Devices (IEDS) / Booby Traps. Hentet fra: http://www.globalsecurity.org/military/intro/ied.htm, sist sjekket 06.03.2012.

The New York Times, Improvised Explosive Devices. Hentet fra: http://topics.nytimes.com/topics/reference/timestopics/subjects/i/improvised_explosive_devices/index.html, sist sjekket 30.09.2012.

Clay Wilson, 10.02.2006, Improvised Explosive Devices (IEDS) in Iraq: Effects and Countermeasures,Congressional Research Service Report for Congress. Hentet fra:http://www.history.navy.mil/library/online/ied.htm, sist sjekket 30.09.2012.13.