Stoltenbergs pensjonsbløff

Nå kommer eldrebølgen! Betyr det at vi må privatisere velferdsstaten? Her fra filmen «Gamle» av Anja Breien fra 1975.

Pensjonsreformen er «noe av det viktigste»[1] Jens Stoltenberg gjorde mens han var statsminister, ifølge ham selv. I selvbiografien gir han fire grunner til at reformen var nødvendig, men i virkeligheten er ikke disse problemene løst. Og der han påstår at pensjonssystemet var urettferdig, er nye urettferdigheter lagt til. La oss se på Stoltenbergs fire argumenter for reformens nødvendighet.

1.Mer rettferdig fordeling?

Stoltenberg hevder først at folketrygden var urettferdig, hovedsakelig av to grunner. For det første minstepensjonsfella, det vil si at en del med lav lønn ikke fikk mer pensjon enn de som ikke hadde tjent en krone. Det er riktig. Men pensjonsreformen har skapt et enda større problem, en ny minstepensjonsfelle. Med fleksibelt uttak av pensjon fra 62 år er det svært mange som ikke har tjent nok til å gå av ved 62 år. De må jobbe lenger, til dels mye lenger, før de kan bli pensjonister. Kravet til å gå av er høy nok opptjening til at egen opptjening dekker minstepensjon. Da blir minstepensjonist, med mindre du jobber enda lenger.

Hvor mange i tradisjonelle lavtlønnsyrker er det som klarer å jobbe lenge nok til å få en opptjening som monner?

Rett skal likevel være rett, jobber du lenge nok vil du tjene mer enn det som kreves for å få minstepensjon. Men hvor mange i tradisjonelle lavtlønnsyrker er det som klarer å jobbe lenge nok til å få en opptjening som monner? For mange vil det bety minst 65, 66 eller 67, for mange enda lenger. Minste pensjonsnivå for alle nye pensjonister vil i tillegg bli justert ned når levealderen stiger. Selv om du kan få litt mer enn absolutt minstepensjon vil du få mindre i pensjon enn den gamle minstepensjonen, målt i forhold til lønnsnivået i Norge. Rettferdig?

Stoltenbergs andre angivelige urettferdighet er at opptjeningen i den gamle folketrygden stoppet med 40 år i arbeidet. Hvor mye du fikk alderspensjon ble bestemt utfra lønna i de 20 beste inntektsårene, den såkalte besteårsregelen. Med høyere inntekt de 20 beste årene enn gjennomsnittet av 40 år får du høyere pensjon enn hvis alle år teller likt. Dette betyr at med samme opptjening gjennom livet vil en ingeniør, som nok har høyere stigning på lønna enn en fabrikkarbeider, få høyere alderspensjon enn fabrikkarbeideren med besteårsregelen. Det er riktig, et rimelig anslag kan være en forskjell i pensjon på rundt 10 prosent. Men forskjellene med alleårsopptjening, slik vi har fått det nå, blir større, ikke mindre. Holder vi oss til 40 år i arbeidslivet så vil en typisk arbeider jobbe fra han er 22 til 62. En ingeniør, med langt studium bak seg, vil trolig jobbe fra 27 til 67 år. Da vil ingeniøren få 27 prosent mer i pensjon enn arbeideren, resten av livet.[2] En gammel forskjellsbehandling har blitt større.

Forskjellene med alleårsopptjening, slik vi har fått det nå, blir større, ikke mindre.

Vi har i tillegg fått nye urettferdigheter, her skal nevnes en. Uføre rammes spesielt hardt av de nye opptjeningsreglene for alderspensjon. Ikke kan de få AFP, og deres opptjening i folketrygden stanser ved 62 år, fem år tidligere enn før. Før hadde vi et system der uføre og arbeidsføre som kom fra samme jobb med samme lønn fikk samme pensjon når de ble gamle. Uføre vil i framtida få til dels betydelig lavere alderspensjon, resten av livet[3]. Med en lønn på rundt 500 000 kan forskjellen i pensjon fort bli både 60 og 70 000 kroner årlig, livet ut. Og den uføre vil få en alderspensjon som nærmer seg dagens minstepensjonsnivå.

2. Pensjon som «pyramidespill»?

Stoltenbergs andre årsak til pensjonsreformen er at pensjonssystemet ble for dyrt. Om det er for dyrt kan diskuteres, en relativt liten økning av skatt kunne finansiert de innsparingene som er lagt inn i pensjonssystemet. Besparelsene, som skyldes levealdersjustering og underregulering av pensjon sammenliknet med lønnsvekst, kunne i tillegg blitt innført uten å endre systemet som sådan. Om det er lurt å underregulere pensjon er jo et annet spørsmål, konsekvensene er at pensjonisters realinntekt går ned. Ikke overraskende skaper dette sterke reaksjoner.

Vi har fått en ny pyramide, altfor mye penger skal spares gjennom aksjer og andre verdipapir.

Mer tvilsomt er det når Stoltenberg hevder at folketrygden var «som et pyramidespill». Pensjonssparingens karakter av pyramidespill er i så fall blitt enda verre. Ingen tror at samfunnets helhetlige sparing til pensjon kommer til å bli mindre. Det som har skjedd er at sparingen er flyttet fra staten til privat sparing. Høyres tidligere minister Victor Norman påpeker helt riktig at vi nå sparer for mye i forhold til investeringslysten i næringslivet. En av årsakene han trekker fram er at «hver enkelt må i stadig større grad spare til pensjonen sin»[4]. Vi har fått en ny pyramide, altfor mye penger skal spares gjennom aksjer og andre verdipapir. Det vil med stor sannsynlighet medvirke til flere og større kriser i årene framover. Uavhengig av hvor pengene spares, om det er gjennom et offentlig pensjonsfond, private spareordninger eller betalingen skjer direkte over statsbudsjettet, må vi ha en samfunnsøkonomi som fungerer for å ha penger til pensjon. Den store forskjellen ved å flytte sparingen fra felles ordninger under offentlig sektor til private ordninger er at vesentlig mer penger brukes til å forvalte pensjonsmidlene. Pensjonsselskapenes forvaltningskostnader er betydelig høyere enn de er i statens pensjonsfond.

3. Konsekvenser av arbeidslinja

Arbeidslinja er Stoltenbergs tredje argument. Her har reformen delvis lykkes, arbeidsdeltakelsen blant eldre har gått opp. Riktignok er det ikke sant at avgangsalderen før pensjonsreformen gikk ned. Sysselsettingen blant eldre var stabilt stigende fra 2003 og fram til reformen ble innført i 2011. Etter reformen har den fortsatt å stige, både i privat og offentlig sektor. I offentlig sektor selv om en der har videreført samme AFP som en hadde også i privat sektor. Men avgangsalderen har steget raskere i privat enn i offentlig sektor.

Konsekvensene av stigende avgangsalder er derimot neppe entydig positive. Samtidig med at en større andel eldre står i arbeid så har sysselsettingen gått markert ned i alle andre aldersgrupper, mest blant de yngste[5]. Andelen sysselsatte under 40 år har gått ned med mer enn 4 prosent, blant de over 55 opp med 3-4 prosent, mest opp i gruppa over 65 år.

skjermbilde-2016-12-20-kl-00-21-47

Dette har også med pensjonsreformen å gjøre. Når store arbeidsgivere skal nedbemanne må de velge hvem som skal gå. Stadig leser vi om arbeidsgivere som ønsker at de eldste skal slutte. At flere eldre står i arbeid fører selvfølgelig også til at det ansettes færre yngre.

At flere eldre står i arbeid fører selvfølgelig også til at det ansettes færre yngre.

Ved nedbemanning kan avgang med pensjon være et godt valg, både for bedriften, den enkelte og samfunnet. Mange ansatte er lei, og ønsker ikke å leve gjennom enda flere runder med omstilling, økt kontroll og krav til ny kompetanse. Med det gamle pensjonssystemet kunne du slutte uten at det fikk dramatiske konsekvenser for alderspensjon resten av livet. Nå er ikke det mulig.

Med gammel AFP, og slik AFP er i offentlig sektor, sparte arbeidsgiver penger ved å holde eldre i arbeid når det var behov for det. Penger spart på AFP kunne brukes til å legge forholdene til rette for eldre. Slik er det ikke lenger. Arbeidsgiver sparer ikke penger på å legge forholdene til rette for eldre, og den ansatte taper store summer i pensjon resten av livet hvis hun slutter tidligere enn planlagt. Mens man tidligere kunne rasjonalisere blant de eldste med relativt liten uenighet, skaper tilsvarende nedbemanning nå større konflikter enn før.

Arbeidslinja baserer seg på at Norge hadde et nærmest umettelig behov for mer arbeidskraft. Hvem tror egentlig på det i dag?

Arbeidslinja baserer seg på at Norge hadde et nærmest umettelig behov for mer arbeidskraft. Hvem tror egentlig på det i dag? Er det virkelig fornuftig å bruke 18 milliarder[6] på en fleksibel uttaksalder i folketrygden? Penger som gjør at mange nå får dobbelt opp, både pensjon og inntekt. Vel unt for mange, men er det en riktig prioritering når det holder mange unge utenfor arbeidslivet? Kostnadene ved fleksibiliteten vil nok gå noe ned. Men fleksibilitet koster. Det er i stor grad menn med antatt kortere gjennomsnittlig levealder enn kvinner som bruker retten til å ta ut pensjon i tillegg til arbeid. Kostnadene ved slik valg ble drøftet i Stortingsmeldingen som forberedte pensjonsreformen[7]. Stortinget valgte å se bort fra problemstillingen. Nå vet vi at den var reell og at det vil koste, også på permanent basis, selv om vi ikke vet hvor store kostnadene vil bli.

4. Enklere pensjon?

Stoltenbergs siste argument var at pensjon skulle bli enklere. Hadde det enda vært så vel. Men hvor mange er det som kan forklare hvordan garantipensjon beregnes når pensjon tas ut før 67 år? Eller hvordan de nye samordningsreglene mellom offentlig tjenestepensjon og privat AFP fungerer? Det er vel det motsatte som har skjedd, pensjon er blitt vanskeligere å forstå enn noen gang. De eneste som har tjent på det er alskens rådgivere av ymse slag.

Nye problemer er skapt

Stoltenberg nevner ikke det viktigste nye problemet. Pensjon var noe du skulle få for å ha noe å leve av hvis og når du sluttet å jobbe. Nå er det i folketrygden og privat sektor gjort om til en formue du kan ta ut uavhengig av om du jobber. I tillegg skjer det en enorm omfordeling fra de som slutter å jobbe tidlig til de som har jobb som hobby og arbeidsgiver som vil beholde dem.

Hvis jeg hadde fortsatt i min gamle jobb som tapperiarbeider ville jeg antagelig av helsemessige årsaker allerede ha gått av. Pensjonen ville vært rundt halvparten av lønna.

Min egen framtid som alderspensjonist kan være et eksempel på det. Hvis jeg hadde fortsatt i min gamle jobb som tapperiarbeider ville jeg antagelig av helsemessige årsaker allerede ha gått av. Pensjonen ville vært rundt halvparten av lønna. Men siden jeg gikk over til en stilling som rådgiver kan jeg muligens jobbe til den nye aldersgrensa på 72 år. Gjør jeg det uten ta ut alderspensjon kan jeg få en pensjon på 120 prosent av min nåværende lønn. Da i tillegg til lønn i 10 flere arbeidsår. Er en slik omfordeling fra arbeiderklassen til skravleklassen, som jeg nok nå tilhører, rettferdig? Burde vi ikke heller ha videreført fagbevegelsens gamle målsetting om at alle skulle få rundt to tredjedeler av lønn i pensjon, uavhengig av hvor lenge de kunne jobbe? Enten de ble uføretrygdet, eller var i jobber der man har det privilegium å ha jobb og helse som gjør det mulig å arbeide selv som 80-åring. Hvor mye mer i pensjon enn lønn fortjener egentlig de (vi?) som er så heldige at de har jobb og helse til å holde på lenge etter at de fyller 70 år?

En usolidarisk pensjon

Med pensjonsreformen skapes det større forskjeller mellom folk, også når de blir alderspensjonister. Mange av de sliterne AFP var ment for, kan ikke lenger gå av når de trenger det. De har ikke tjent nok. I stedet for en sikker inntekt å leve av når du ikke lenger kan jobbe, er pensjon gjort om til en formue du kan ta ut uavhengig av om du har behov for det eller ikke. Hvis du må gå av tidlig, enten fordi du ikke orker mer, ikke har helse til å jobbe lenger eller arbeidsgiver skyver deg ut, vil mange bli tilnærmet minstepensjonister. Med fokus på arbeidslinja vil trolig mange av disse nye minstepensjonistene møte at det er deres eget ansvar, de burde ha jobbet lenger. Men hvor mange er det som egentlig kan det?

Mange av de sliterne AFP var ment for, kan ikke lenger gå av når de trenger det.

Stoltenberg burde hørt på en annen sosialdemokrat, Reiulf Steen: «Eg har vore imot heile pensjonsreforma sia mandatet for pensjonskommisjonen vart skrive. Folketrygda er grunnmuren i velferdsstaten. Når den slår sprekker, vaklar heile velferdsstaten». Vi hadde fortjent en mer solidarisk reform.

En forkortet versjon av denne teksten sto på trykk i Klassekampen lørdag 17. desember 2016.

 

[1] Stoltenberg: Min historie s. 260

[2] http://manifesttankesmie.no/wp-content/uploads/sites/2/2016/02/Rapport1-2016.pdf

[3] http://www.manifesttidsskrift.no/pensjonsfelle-for-ufore/

[4] Aftenposten 4/2 – 2016

[5] http://www.lo.no/Documents/Samfunnsnotater/2016/nr.04%20-%20Jobb%20i%20Norden.pdf

[6] Rapport fra pensjonspolitisk arbeidsgruppe – Arbeids- og sosialdepartementet

[7] St.meld. 5 (2006-07)