«Det er vel undertegnede som har ansvaret for at populismebegrepet er kommet i bruk i den norske samfunnsdebatten» skrev Ottar Brox i artikkelsamlingen «Politikk. Bidrag til populistisk argumentasjon». På 60/70-tallet introduserte Brox, biologen Hartvig Sætra og Populistiske arbeidsgrupper i Bergen den originale venstrepopulismen, den første selverklærte populismen i norsk politikk.

Denne hadde noen fellestrekk med det som i dag kalles for grønn sosialisme, men var tydelig preget av gjenkjennelig populisme: At folk vet sitt eget beste, motstand mot både den økonomiske, byråkratiske/teknokratiske og den politiske eliten, pluss et utgangspunkt om at samfunnet skal styres av hensyn til folk og lokalsamfunn – ikke bransjer og bedrifter, eller en sentralistisk stat.

Et språk folk forstår
20 år etter kom den andre venstrepopulistiske bølgen i Norge, da Erik Solheim avsluttet SV-landsmøtet i 1993 med å formane delegatene til å bære beskyldningen om at SV var blitt et populistisk parti med stolthet. Han forbeholdt seg retten til å definere populisme som folkelighet, og å snakke et språk som folk forstår.

Også seieren i kampen mot EU, oppsummert av Nei til EU-leder på 90-tallet, Kristen Nygaard, som samholds-Norge mot markeds-Norge, må sies å ha vært et uttrykk for en venstrepopulisme på norsk.

Flere av de første populistiske profilene har i nyere tid avskrevet begrepet fordi det har blitt så tett forbundet med høyrepopulistene. Men nylig brukte Siv Jensen FrPs vei mot regjeringsmakt til å definere den samme populismen hun tidligere var stolt av, vekk fra partiets grunnlag. Også Dansk Folkeparti benekter at de er et populistisk parti.

Nylig brukte Siv Jensen FrPs vei mot regjeringsmakt til å definere populismen vekk fra partiets grunnlag.

Nye venstrepopulistiske krusninger
Samtidig ser vi nye venstrepopulistiske krusninger langs den skandinaviske kystlinja. Klassekampen-skribentene Malin Lenita Vik og Mímir Kristjánsson kaller seg selv venstrepopulister. Den danske samfunnsdebattanten og forfatteren Lars Olsen med flere skrev i 2012 kronikken «Venstrepopulisme, ja tak!».

Her sier de ja takk til dansk industri, regulering av finansmarkedet, omfordeling, demokrati i arbeidslivet, mindre byråkrati, og til sist «drop de løftede pekefingre»; en kritikk av røykeforbud i arbeidstida, og andre eksempler på at de privilegerte trumfer gjennom sine idealer, framfor en folkelig oppfatning av hva som er rett og rimelig.

De privilegerte trumfer gjennom sine idealer, framfor en folkelig oppfatning av hva som er rett og rimelig.

I et ferskt intervju med den danske avisa Information etterlyser Pelle Dragsted, sjefstrateg i suksesspartiet Enhedslisten, en ny venstrepopulisme for å redde venstrefløyen. Han sier at «populisme er å kalle en spade for en spade. Å tørre tale til motsetninger og følelser» og påpeker at venstresida tradisjonelt har vært dyktige til å skape fiendebilder og en sterk vi-fortelling blant arbeidsfolk. Men at man har gitt slipp på dette og etterlatt plass til et høyrepopulistisk «vi» basert på nasjonalitet og kultur. Dragsted vil gjenreise motsetningen mellom vanlige lønnsmottakere og utryggheten skapt av uregulert kapitalisme, markedsglobalisering og maktoverføring til finansmarkedet.

Dragsted vil gjenreise motsetningen mellom vanlige lønnsmottakere og utryggheten skapt av uregulert kapitalisme, markedsglobalisering og maktoverføring til finansmarkedet.

Den radikale venstresidas behov
Vi står i en situasjon hvor det er lavere oppslutning enn noensinne om partiene på den radikale venstresida. Samtidig har hele den breie venstresida behov for at det flyttes velgere over midtstreken. Da kan det være hensiktsmessig også med en strategi som snakker til andre enn velgersjiktet mellom Arbeiderpartiet og Høyre.

Det er i alle fall sikkert at den radikale venstresida har behov for å treffe en stemningsbølge. Når ytre høyre skyver populismebegrepet fra seg er kysten klar. Så får vi se om en ny venstrepopulistisk bølge kan skape ringer i vannet.