Det første industrialiseringsspranget i Norge skjedde i den klassiske økonomiske liberalismens storhetstid omkring 1850. I løpet av fire tiår fram til 1875 ble produksjonen av varer og tjenester tredoblet, og folketallet økte med 50 prosent til 1,8 millioner nordmenn. Varene fra den nye industrien i og rundt Christiania, Bergen, Trondhjem og Drammen kom fram til markedene rundt i landet takket være bedre kommunikasjonsmidler og den splitter nye jernbanen. Internasjonalt var liberalismen det ideologiske adelsmerket for industrikapitalismen, men blant annet i Norge kom staten like fullt til å spille en sentral rolle. Dette kan framstå som et paradoks, og har gitt opphavet til historikeren Jens Arup Seips begrep om et egenartet ‘norsk system’.
I dag er spørsmålet om statens rolle atter i ferd med å bli det sentrale.
I dag er spørsmålet om statens rolle atter i ferd med å bli det sentrale. Det ligger der som premiss for hvorvidt Norge skal gå for et samfunnsnødvendig – snarere enn ‘grønt’ – økonomisk skifte, der vi velger å bruke kapitalressursene, teknologien og naturressursene i landet til ny industriell satsing som kan bringe ned klimagassutslipp i Norge og internasjonalt. Et blikk bortover de lange linjene i norsk økonomisk politikk viser at synet på staten har hatt betydelig sprengkraft.
Den politiske og økonomiske liberalismen var i starten en reaksjon mot vilkårlig maktutøvelse fra statens og kongens side, nært knyttet til erfaringene fra borgerkrigene i England på 1600-tallet. Under merkantilismen hadde staten regulert økonomien for å fra fremme egne – altså kongen og enevoldsstatens – interesser. Et hovedmål under merkantilismen var å sørge for overskudd på handelen med utlandet, ut fra antakelsen om at det kun var mulig å bli rik på andre staters bekostning. Kongemaktens makt- og voldsmonopol i Europa langt inn på 1800-tallet gir mening til liberalismen som frihetsideologi, forstått som frihet fra staten både politisk og økonomisk.
Høydepunktet da staten virkelig sto fram på scenen som industriell aktør var etableringen av Statoil og full statlig regi med utbyggingen av ‘oljå’ fra 1970 og framover.
Motstanden mot statlig virksomhet ble på denne måten bærebjelken i den klassiske økonomiske teorien. Mellom land skulle det være frihandel, og samfunnsoppgaver skulle i hovedsak løses av det private initiativ. Utover 1800-tallet ble økonomisk liberalisme toneangivende, framfor alt i industrinasjon og verdensmakt nummer én, Storbritannia.
Hvordan skulle så Norge (fremdeles i union med Sverige) legge opp den økonomiske politikken under den tidlige industriutbyggingen? Jens Arup Seip la i sine historiske studier betydelig vekt på pragmatiske og interessebaserte avveininger. I et land med liten og spredt befolkning var statsapparatet viktig for å sikre planlegging, samarbeid og effektiv ressursbruk. En rekke oppgaver framsto vanskelige å løse uten å la staten gå aktivt inn som organisator og kapitalformidler. Det fremste eksemplet på dette var jernbaneutbyggingen midt på 1800-tallet. Seip viser hvordan liberalismens fanebærere i storting og regjering erkjente at det fantes foretak og tiltak som «etter sin natur» burde drives som statlige monopoler. Slik ble veier, havneanlegg, kanaler i innlandet og dampskipruter ofte etablert i statlig regi.
Dette var kjernen i ‘det norske system’, som for Seip var nært knyttet til Anton Martin Schweigaard (1808-70), den norske embetsmannsstatens ledende politiske skikkelse. Seip så viljen til å kombinere statlige og markedsbaserte virkemidler som uttrykk for at Norge brøt med den økonomiske liberalismen i Storbritannia og store deler av Europa i samme tidsrom. Seinere har økonomiske historikere som Fritz Hodne og Knut Grove vist at det norske systemets avstand til liberalismens europeiske idéarv neppe var så stor som Seip ville ha det til. Den klassiske økonomiske teoretikeren Adam Smith hadde tidlig gitt uttrykk for at markedet ikke fungerte for å ta initiativ på en rekke samfunnsområder, og en etterfølger som John Stuart Mill var enda tydeligere om behovet for å regulere økonomien for å nå bestemte politiske mål.
De klassiske økonomiske teoretikerene Adam Smith og John Stuart Mill så behov for å regulere økonomien for å nå bestemte politiske mål.
Det er unektelig lenge siden embetsmannsstaten og det norske systemet på 1800-tallet. Hvordan har synet på statens rolle i økonomien utviklet seg etter den tid? Her har det vært flere markante historiske skift. Staten sto ansvarlig for utbygging av kommunikasjon og infrastruktur i tiårene fram mot 1900, men ofte var det mektige private kontraktører som vant anbudene og skaltet og valtet med utbyggingsmidler så vel som lønns- og arbeidsvilkår. Den storstilte vannkraftutbyggingen førte med seg uhyre viktig offentlig regulering gjennom konsesjonslovene. Likevel forble statens aktive rolle i det store og det hele temmelig begrenset. Det var først med kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet (1935), og så for fullt med industri- og distriktsutbyggingen i etterkrigstida, at staten virkelig sto fram på scenen som industriell aktør. Høydepunktet var etableringen av Statoil og full statlig regi med utbyggingen av ‘oljå’ fra 1970 og framover.
Så kom imidlertid et massivt, negativt skift med oppgivelsen av motkonjunkturpolitikken i 1977-78. Det skulle vise seg å markere overgangen fra en aktiv industripolitikk til statlig nedsalg og privatisering, næringsnøytralitet og «tom verktøykasse». 1980 og 1990-årenes to ledende politikere Kåre Willoch (Høyre) og Gro Harlem Brundtland (Ap) var stort sett på linje om at det heretter var privat kapital som skulle inn og vinne terreng på statens bekostning, ikke motsatt. Seinere regjeringer, fra Stoltenberg til Solberg, har i liten grad endret på dette.
Ikke minst har den den finansdrevne og passive forvaltningen av nasjonens enorme petroleumsformue etter hvert blitt et symbol i så måte. Dette forteller om et politisk lederskap som ikke vil ta ansvar for å utvikle industri og næringsliv langs et spor som kan gjøre en forskjell for klimaet. Er det som nå skjer under den lange oppmarsjen fram mot neste valg at det vokser fram en politisk samtale, om å bruke statens økonomiske muskler for å utvikle samfunnsbærende (‘grønn’) industri knyttet til blant annet havvind og karbonfangst? I så fall kan det ligge til rette for at dem som vil ha en handlekraftig stat på det økonomiske og industrielle området er i ferd med å få vinne fram igjen. Kanskje for godt denne gangen?