Små ulikheter – rikt mangfold

Fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle, hevder artikkelforfatteren. Foto: Fellesforbundets facebookside

«De som har rikelig med penger, glemmer aldri å forsvare sine egne interesser. Uviljen mot å telle tjener sjelden de fattigstes sak.»

Slik avslutter Thomas Piketty sitt storverk om «Kapitalen i det 21. århundre», som nå endelig foreligger på norsk. Piketty skriver godt, og boken bør leses av alle med interesse for samfunn og politikk. Økonomi er altfor viktig til at vi kan overlate det til økonomene – og, som Piketty advarer mot i sin sluttsats, de formuende – alene.

Les Piketty på 1-2-3 eller tegneserieversjonen.

Thomas Piketty skriver om økonomi på en annen måte enn mange av sine fagfeller. Hans hovedbudskap går til politikkens kjerne og dreier seg om noe så sentralt som hvordan vi fordeler rikdommer, inntekter – og dermed også makt. Han ser sitt arbeid som et forsøk på å «gjeninnføre spørsmålet om fordeling som en sentral del av den økonomiske analyse», og hevder det er helt avgjørende at vi forstår hvorfor og hvordan ulikheter er blitt redusert tidligere. Bare slik kan vi forstå hvordan de kan reduseres i dag.

Her kan du kjøpe tegneserieboka «Piketty på 1-2-3: Kapitalen i det 21. århundre tegnet og forklart», utgitt av Manifest Tidsskrift og Forlaget Manifest.

«Det er først og fremst gjennom et tålmodig arbeid for å fastslå fakta og regelmessigheter, og ved å sammenligne erfaringer fra forskjellige land, at vi kan få et bedre bilde av hvilke mekanismer som er i spill, og av hva som venter oss i fremtiden», skriver Piketty i innledningen. I tillegg til å være en utfordrende politisk analyse er det også banebrytende forskning, og med et budskap som har universell rekkevidde. Derfor bør vi oppta oss med hans arbeid – og ta det med oss inn i den politiske samtalen i Norge.

Ulikhet er ufrihet
Piketty viser oss hvilke drivkrefter som har drevet særlig USA og Frankrike mot større ulikhet de siste tiårene, og advarer mot at ulikheten «vil kunne anta enorme størrelser som kan virke sosialt destabiliserende.» Han beskriver en fundamental og dyptgående ulikhetskrise, der konsekvensene blir økende og unødvendig fattigdom, politiske konflikter og mindre omstillingsdyktige samfunn. Som professor Kalle Moene skriver i sitt forord til den norske utgaven, så har ulikhetene i verden trolig aldri vært høyere enn nå, i alle fall dersom en benytter en litt høyere fattigdomsgrense enn «den ubarmhjertig lave fattigdomsgrensen» på ti kroner dagen. Pikettys tall tyder på at de ti prosent rikeste i verden tar nesten 60 prosent av verdens inntekter, mens de ti prosent fattigste bare mottar litt over en halv prosent.

Likhet og tillit er en forutsetning for skaperkraft og omstillingsdyktighet.

For oss som er sosialdemokrater er det opplagt at dette er et problem, det treffer selve nerven til hva vi mener er avgjørende for et samfunn til det beste for alle, nemlig rettferdighet og tillit. Vår visjon er ikke at folk skal være like, det er mangfoldet mellom forskjellige folk som skaper utvikling. Men store og voksende økonomiske ulikheter rammer dette mangfoldet på en nedbrytende måte, fordi økonomisk ulikhet tar styring på forholdet og tilliten mellom folk. Vi blir mer opptatt av å bekjempe hverandre, og ødsler kreftene på fordelingskonflikter i stedet for å møte felles utfordringer sammen. I samfunn med små økonomiske forskjeller kan mennesker identifisere seg med hverandre, og både dele tilhørighet til sin egen samtid og forventninger til fremtiden. Innen slike rammer kan mangfoldet av egenskaper, interesser og innsats leve seg ut, med nyskaping og gradvise forbedringer som ett av resultatene.

Les sosiolog Donald Treiman om ulikhetens konsekvenser: «Likhet gir oss frihet»

Likhet og tillit er en forutsetning for skaperkraft og omstillingsdyktighet, ulikhet og fattigdom låser krefter inne, og bryter ned enkeltmennesket. I sin bok «The Killing Fields of Inequality» beskriver professor Göran Therborn ulikhetens mange negative konsekvenser. En av de viktigste er at ulikhet i sin natur er ekskluderende: Å være fattig betyr at man ikke har ressurser til å delta i samfunnslivet på lik linje med ens medborgere, det lukker folk ute og gjør det vanskeligere å fungere som et helt og fullt menneske. Å bekjempe ulikhet er å gjøre det mulig for folk å stå friere: Friere til å bestemme hva slags liv vi vil leve, friere til å si nei til uverdighet og krenkelse.

Utfordringer i kø
Å bekjempe ulikhet krever både politisk vilje og kunnskap. Her i Norge har Frischsenteret ved Universitetet i Oslo påbegynt et forskningsprosjekt om hva som truer økonomisk likhet i det norske samfunnet. Områdene de forsker på viser hvor stor bredden og kompleksiteten er i disse spørsmålene. Ett av forholdene de ser på er den teknologiske utviklingen, der stadig mer avansert robotteknologi erstatter svært mange jobber som inntil nylig ble gjort av mennesker. Forskerne Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee ved MIT har kalt dette «den andre maskinalderen», med førerløse biler, roboter som kan opplæres til å utføre nokså avanserte rutineoppgaver, 3D-printere som kan skape gjenstander av metall og så videre. De peker både på «jobbløs vekst» og «jobbpolarisering» som trusselbilder.

Et eksempel er Baxter-roboten, som arbeider for fire dollar timen, alle utgifter medregnet. Dette vil kunne presse lønnsnivået nedover for menneskene, men vil også kunne føre til motsatt effekt ettersom det forbedrer produktiviteten – forutsatt at arbeidet deres ikke bare erstattes av, men kompletterer teknologien. En åpenbar effekt vil være at etterspørselen etter rutinearbeid vil fortsette å falle. Det er dette de kaller «jobbpolarisering»: At arbeid med middels inntekter forsvinner, mens relativt lavt betalte manuelle jobber og kognitivt arbeid som ikke kan gjøres på rutine, vil overleve. Produktivitetsforskjellene mellom ulike bransjer kan også øke, og med det vil også lønnsforskjellene kunne stige.

Den økonomiske veksten hemmes i land der de økonomiske ulikhetene vokser.

Et annet område forskerne ved Frisch-senteret ser på, er helse. Seniorforsker Knut Røed, som leder arbeidet, sa nylig til Dagsavisen at «på grunn av gapet mellom hvem som har dårlig og god helse, er ikke muligheten for å kunne jobbe lenge likt fordelt. Dette reiser noen viktige spørsmål om ulikhet.»

Det tredje området de ser på knytter seg til arv og giftemønstre. Det siste var også et sentralt tema i den amerikanske statsviteren Charles Murrays bok «Coming Apart» (2012). Murray, som er langt ute på høyresiden i amerikansk politikk, uttrykker sterk bekymring for den sosiale sammenhengskraften i USA, og hevder at de store klasseskillene forsterkes av endrede giftemønstre, der folk i større grad enn tidligere står fritt til å velge partnere som er like dem selv, takket være større geografisk mobilitet, et mer klassedelt skolesystem, internett-dating og fremveksten av både ghettoer og såkalte «gyldne ghettoer» – parallellsamfunn uten kontakt med hverandre. At en så sterk tilhenger av den ytterste amerikanske høyresiden som Charles Murray er bekymret for økte klasseskiller, sier oss noe om hvor langt utviklingen har gått i feil retning.

Hemmer økonomisk vekst
Det fantes en tid da utviklingen faktisk gikk i motsatt retning, og vi skal ikke så langt tilbake for å finne det. Som Piketty viser i sin bok, sto arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller sentralt i hele etterkrigstiden, hvor samfunnskreftene i nesten alle demokratiske land med markedsøkonomi ikke bare aksepterte, men aktivt arbeidet for progressiv skattlegging og små økonomiske forskjeller.

For noen tiår siden, rundt 1980, snudde denne utviklingen; eller riktigere, den ble snudd. Dette er et avgjørende poeng for å forstå vår egen samtid. Slike prosesser fremstår gjerne som «naturlige» eller uunngåelige, men de er langt oftere resultat av politiske beslutninger. Gjennomgangstonen i dette høyre-liberale skiftet var at politikken skulle trekke seg tilbake, og mer skulle overlates til markedet. En forlengelse av denne linjen var trykk for mer privatisering, omfattende skattelettelser i hovedsak til de med høyest inntekt og formue, og i mange land et målrettet angrep på en viktig motkraft mot markedets frie krefter, nemlig fagbevegelsen. Man nektet ikke for at resultatet ville bli økte forskjeller, men dette ble fremstilt som noe positivt, noe dynamisk, noe som i sin tur ville være til det beste for alle.

Rikdommen drypper ikke nedover, men hoper seg tvert imot opp hos et fåtall.

Resultatet lot ikke vente på seg: Den økonomiske ulikheten vokste raskt. I år setter World Economic Forum ulikhet på toppen av sin liste over verdens utfordringer. Tidligere i år la Det internasjonale pengefondet, IMF, frem en rapport de kalte «Redistribution, inequality and growth» – en uvant tittel fra det holdet – men budskapet var like klart: Ulikhet hemmer vekst og det svekker evnen til omstilling.

For noen måneder siden besøkte jeg Thomas Piketty i Paris. Samtalen vi hadde fikk gjenklang da jeg dagen etter møtte fagfolkene hos OECDs nyeste avdeling, som skal arbeide med å forstå virkningen av «økonomiske forskjeller». For ordens skyld; denne gangen fremstilles ikke ulikheter som kilde til noe positivt. Forskerne i OECD beskrev det tvert imot som entydig negativt, ikke av hensyn til spørsmålet om rettferdighet, men som et hinder for vekst.

Og nå kommer resultatene av forskningen i OECD. I en helt fersk OECD-analyse, basert på data for OECD-landene de siste 30 årene, finner forskerne en klar negativ sammenheng mellom økende økonomiske ulikheter og økonomisk vekst. Den økonomiske veksten hemmes i land der de økonomiske ulikhetene vokser, og tilsvarende blir veksten sterkere i land der ulikhetene går ned. Dette funnet gjelder også for Norge; OECD anslår at den kumulative BNP-veksten fra 1990-2010 kunne vært 1/5 høyere, hadde det ikke vært for økt inntektsulikhet. OECD konkluderer med at politikk for reduserte inntektsulikheter ikke bare bør følges ut fra hensynet til rettferdig fordeling, men også for å legge til rette for langsiktig økonomisk vekst.

Drypper ikke nedover
Hva er det de frie markedskreftene fører til, dersom politikken og demokratiet trekker seg tilbake? Piketty viser at ettersom avkastningen på kapital har en tendens til å vokse raskere enn økonomien for øvrig, vil formuen til kapitaleierne vokse raskere enn lønningene – som i mange land dessuten har gått tilbake. Rikdommen drypper ikke nedover, slik tilhengerne av reaganomics antok (og, skal vi se, fortsetter å anta), men hoper seg tvert imot opp hos et fåtall. Det oppstår også spenninger når et voksende antall mennesker nærmest kan konkludere at de med vanlig, gjerne hardt, lønnsarbeid, aldri har noen mulighet til å følge veksttakten til de som lever av formuer.

Les Remi Nilsen om Piketty: «Når arbeid ikke lønner seg»

Min personlige historie er jo en illustrasjon på dette fenomenet. Jeg har arvet en formue etter verdier skapt av min bestefar. Det er ikke hans verdiskaping som er utfordringen, det er en rimelig beskatning av arven dette handler om. Et økende – men fortsatt begrenset – antall vil erfare at det de arver er viktigere enn det de tjener. Piketty viser at dette ikke er noe nytt i historien, at rikdommer har hatt en tendens til å konsentrere seg på få hender, inntil det har kommet kriger som har ødelagt formuene og utliknet forskjellene. Det er ikke akkurat en løsning å satse på. Vi må holde fast ved politikken og ved demokratiet, og at det finnes politikk og tiltak for rettferdig fordeling mot økte forskjeller.

Sverige under borgerlig regjering hadde de raskest voksende forskjellene i OECD.

Piketty peker på flere politiske grep som kan stagge den høye avkastningen på kapital til samfunnets beste, uten at det med rimelig antakelse går ut over insentivene til verdiskaping i økonomien. Mange av tiltakene som ble gjennomført i etterkrigstiden, og som siden ble reversert på 1970- og 80-tallet, er det mulig å gjeninnføre, selvsagt tilpasset sin tid. Piketty er særlig opptatt av kapitalbeskatning, altså formuesskatt, og arveavgift. For å motvirke ulikhet anbefaler OECD blant annet formueskatt, arveavgift og eiendomsskatt.

Høyre-FrP-regjeringen har fjernet arveavgiften, redusert formueskatten med det mål å fjerne den på sikt, og gitt uttrykk for at økt eiendomsskatt er uaktuell politikk. Dette skaper ikke store forskjeller det første året, men det staker ut en kurs. Sverige under borgerlig regjering hadde de raskest voksende forskjellene i OECD, nå har Norge satt kursen i dette kjølvannet. I sitt første forslag til skattekutt i statsbudsjettet i år ga regjeringen 50 prosent av kuttene til de fem prosentene med mest fra før. Om vi ser på formuesskattekuttet i budsjettforliket isolert, går 27 prosent til landets 0,1 prosent rikeste, eller 90 prosent til landets 15 prosent rikeste. Dette er en fordelingsprofil jeg mener bryter med helt sentrale kjennetegn ved det vi kan kalle den norske modellen. Hadde man anonymisert disse tallene og lagt dem frem for et internasjonalt panel, ville trolig få ha gjettet på at dette er Norge.

Trenger debatt om skatt
En norsk regjering burde etter min mening invitere til en åpen og inkluderende diskusjon om hvordan vi innretter et mer rettferdig og mer effektivt skattesystem. I Norge har vi hatt for vane å gjøre det med noen års mellomrom. Scheel-utvalget har gitt oss et godt utgangspunkt for en slik debatt, og de politiske partiene bør ta problemstillingene utvalget drøfter på alvor, slik at vi kan få en helhetlig gjennomgang av skattesystemet, med sikte på å sikre fortsatt høy velferd i regi av fellesskapet. Målet må være å få på plass et bredest mulig kompromiss. Også det har vi klart før, vi har blitt enige om struktur og innretning, og så har vi respektert at vi kan mene ulikt om nivå.

En nesten enstemmig fagekspertise, nå senest Scheel-utvalget, tar til orde for at vi burde vri skattlegging mer i retning av fast eiendom. Arbeiderpartiet legger stor vekt på at folk skal kunne eie sin egen bolig og ha råd til det. Vi mener at en skattereform ikke kan ha som hensikt å øke skatten for vanlige lønnstakere. Et skattesystem må alltid ha en tilpasset grad av bunnfradrag og andre skjerminger som sikrer hensynet til mennesker med vanlig bolig, og det vil måtte sikre at de med mest betaler mer. Fellesnevneren er å sikre et solid grunnlag for spleiselaget velferdsstaten. Dette er også viktig sett i lys av den skatteplanleggingen mange selskaper bruker uforholdsmessig mye ressurser på.

Politikk kan gjøre en forskjell, på godt og vondt.

Et slikt arbeid bør gjøres såkalt proveny-nøytralt, det vil si at økt skattlegging på noen områder samlet sett kompenseres av lavere skattlegging på andre områder. Arbeidet mot skatteparadiser og for å tette hull i skattesystemet er også viktig, i tillegg til regulering og rimelig skattlegging av finansbransjen. Etter min mening kommer vi heller ikke utenom en debatt om en omfordelende skatt på objekter som ikke kan flyttes. Dette er viktig i en tid da mange materielle verdier lett kan flyttes over landegrensene, og hvor mange tilpasser seg for å unngå å betale skatt. Store selskap med aktivitet i flere land samler gjeld i land der det gir størst skattefradrag, og overskuddene dit overskudd skattlegges minst. Dette er en utvikling som truer med å underminere de moderne velferdsstatene. Nå står det øverst på dagsorden i OECD, selv USA er bekymret over utviklingen. Daglig leder i Tax Justice Network i Norge, Sigrid Klæboe Jacobsen, har skrevet treffende om dette i Manifest Tidsskrift tidligere, og ambisjonsnivået til regjeringen er for lavt også her. Hun etterlyser «ambisiøse norske tiltak» som kan være «et skritt videre på veien i å stanse pengenes skattefrie vandring i det globale finansmarkedets mørke kroker.»

Les Sigrid Klæboe Jacobsen: «Skatteinntekter i paradis».

Skatt er bare en del av løsningen
Sett fra et norsk eller nordisk perspektiv er det grunn til å peke på noe av det som ikke omtales i Pikettys bok. Han har ikke inngående kjennskap til de nordiske landene, og han omtaler ikke den nordiske modellen. Men vi bør gjøre det for å fremheve bredere sammenhenger i forhold til hva som skal til for å bidra til rettferdighet, og dette er en av dem; at samfunn med høy grad av likhet etter skatt er ofte samfunn med høy grad av likhet før skatt. For lav skatt for de rikeste er klart en del av problemet, men det finnes få – om noen – erfaringer som tyder på at jevn fordeling kan oppnås gjennom skattesystemet alene. Derfor er det viktig at vi ikke stirrer oss blinde på skatt som fordelingsmekanisme, men utvider perspektivet til også å omfatte lønnsdannelsen og organiseringen på arbeidsmarkedet.

Piketty er inne på dette. Han skriver om hvordan han kom til USA som ung økonom med doktorgrad, og at han stusset over hvordan hans amerikanske kolleger så på økonomi som avgrenset vitenskap, noe for seg selv, styrt nærmest av naturlover. Hans europeiske erfaring tilsa noe annet; samfunnets organisering, sosiale forhold, skole, arbeidsmarked og en lang rekke andre forhold påvirker folks adferd og valg. Og politikk kan gjøre en forskjell, på godt og vondt.

Dersom det kun tas hensyn til lokale forhold når lønn avtales, vil inntekten variere langt mer enn dersom den fremforhandles på vegne av flere.

Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen sier at forskjeller som følge av inntekt ikke er så viktige, «det handler om statistikk» som Høyres finanspolitiker Svein Flåtten sier. De mener vi må oppta oss med forskjeller mellom de som kan lese og de som ikke kan lese, forskjeller mellom innvandrere og etablerte nordmenn, forskjeller mellom de innenfor og de utenfor arbeidsmarkedet. Jeg er enig, vi må oppta oss med slike spørsmål, og jeg vil mene at voksende økonomiske ulikheter gjør oss udelt dårligere stilt til å finne gode svar på dem. Å sette det opp mot en diskusjon om økonomisk ulikhet der også inntektspolitikken er med, er kunstig. Det fremstår nærmest som et påskudd for å øke inntektsulikhetene. Eller som en forlengelse av reaganomics; at det i lengden er bra for de med minst at de med mest får mer.

Les Marte Gerhardsen: «Små forskjeller er et politisk valg»

I Storbritannia har man de siste par årene sett en dreining i likhetsdebatten, fra å handle om «redistribution» til å dreie seg om «predistribution», det handler om fordelingen mellom arbeid og kapital. Her spiller lønnsdannelsen en avgjørende rolle: Dersom det kun tas hensyn til lokale forhold når lønn avtales, vil inntekten variere langt mer enn dersom den fremforhandles på vegne av flere. Problemet til britene er at fagbevegelsen ble så svekket etter Thatchers angrep på 1980-tallet, at de i dag nærmest er ute av stand til å få gjort noe med det. Lønnsdannelsen kan og bør jo ikke være politikernes bord, men partenes. Det viktigste politikerne kan gjøre, er å legge til rette for at partene kan spille sine roller – og ikke minst at fagbevegelsen får gjøre jobben sin. Utrolig nok ble det aldri tatt et oppgjør med denne arven etter Thatcher i Storbritannia, og det sliter de med i dag.

Her i Norge er vi heldigere stilt. Selv om vi har hatt voksende ulikheter, er de av et helt annet omfang. Som Kalle Moene skriver i sin innledning til Pikettys bok, er innslaget av milliardærer høyere i Sverige og Norge enn i USA, regnet i forhold til folkemengden: I Sverige er det 1,9 milliardærer per million innbyggere, i Norge er tilsvarende tall 1,8, mot 1,5 milliardærer per million innbyggere i USA. Det som gjør at forskjellene likevel er så mye mindre her er sammenpressingen av inntektene blant lønnstakerne, det vi kan kalle folk flest, noe som igjen skyldes fagbevegelsens rolle og virkningene av den måten vi har innrettet velferdsstaten på. Ifølge Moene har vi i Skandinavia halvparten av lønnsforskjellene i USA, og en dobbelt så sjenerøs velferdsstat.

LOs rolle er helt avgjørende.

Det nordiske forskningsprosjektet NordMod2030, med FAFO i spissen, la nylig frem sin sluttrapport. Studien har vurdert de nordiske særtrekkene inngående og peker på at Norden skiller seg fra mange andre land ved et relativt høyt skattenivå, en sterk offentlig sektor og høy velferd, kombinert med høy sysselsetting og høy omstillingsevne i næringslivet. Det som er spesielt for Norge og Norden, sammenliknet med andre industriland, er organiseringen av arbeidsmarkedet, med sterke organisasjoner både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.

Vi møter her fortsettelsen av en lang historie som i Norge ofte assosieres med inngåelsen av den historiske hovedavtalen mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden i 1935. Tariffavtalene dekker i dag store deler av arbeidsmarkedet, og er dessuten normgivende på områder utenfor tariffsystemet. Dette er en forutsetning for at det kan skje en samordning av lønnsutviklingen, og at grupper som i andre land står svakt på arbeidsmarkedet løftes opp i takt med grupper som har sterkere forhandlingsmakt. Den politiske oppslutningen omkring velferdsstaten øker når lønnsforskjellene før skatt blir små. Velferdsstatens støtteordninger virker også tilbake på lønnsfordelingen, ved at den gir makt og derved høyere lønn til svake grupper i arbeidsmarkedet.

Fagbevegelsens viktige rolle
Vi har flere store arbeidstakerorganisasjoner i Norge, og gjennomgående har de vist god evne til å ivareta medlemmenes interesser og et bredere samfunnsansvar. LOs rolle er helt avgjørende. Den største norske arbeidstakerorganisasjonen har gjennom tidene lagt stor vekt på en solidarisk lønnspolitikk, og LO har med sin posisjon vist en ganske unik evne til å koordinere kravene til brede grupper av landets lønnsarbeidere. Det kan ordnes annerledes. Dersom det kun tas hensyn til lokale forhold når lønn avtales, slik Fremskrittspartiet tar til orde for, vil ikke bare ulikhetene øke – det vil også føre til mindre forutsigbarhet, og svekke vår evne til planlegging og styring. Det vil i sin tur gjøre det vanskeligere både for de politiske beslutningstakerne og for bedriftseierne, ikke minst i perioder med krevende omstillinger.

Det siste erkjenner man langt inn i arbeidsgivernes rekker. Dagens NHO spiller en viktig og koordinerende rolle på sin side i arbeidsmarkedet og står seg godt til LO i mange sammenhenger, i de formelle og mer uformelle kontaktene som utspiller seg i det vi kaller partssamarbeidet, eller trepartssamarbeidet når myndighetene også sitter ved bordet.

Fagbevegelsen har ved mange anledninger sluttet opp om produktivitetsfremmende tiltak.

En viktig grunn til at arbeiderbevegelsen har sluttet opp om den norske modellen er at man har hatt et velordnet konfliktpartnerskap med kapitaleierne. Så lenge fagbevegelsen har vært sterk og arbeiderne i stand til å ta ut sin del av utbyttet, har det vært akseptert at bedriftene har gått med store overskudd – som igjen har bidratt til nye og synlige investeringer, og en verdiskaping i verdensklasse. Fagbevegelsen har ved mange anledninger sluttet opp om produktivitetsfremmende tiltak, og vært en avgjørende faktor for å skape et godt samarbeidsklima i den daglige driften og ikke minst i utviklingen og omstillingen av bedriftene. Det har både ført til en produktivitetsvekst høyere enn i de aller fleste land, en jevnere fordeling av rikdommene mellom arbeid og kapital, og at det er blitt mer å fordele.

Å sikre høy produktivitet er en vedvarende oppgave, noe ikke minst Perspektivmeldingen om den langsiktige finansieringen av velferdsstaten viste. Nå har Høyre-Frp-regjeringen nedsatt en produktivitetskommisjon, for å foreslå tiltak for å bedre produktiviteten. Til den kommisjonen er arbeidslivets parter ikke invitert. Det mener jeg er nok et brudd på en norsk tradisjon. Innspillene ville blitt bedre, og ikke minst ville det blitt et bedre resultat om de som er ute i arbeidslivet var med på å eie resultatene.

Les Lars Gunnesdal om produktivitetskommisjonen: «Effektivisering eller maktforskyvning?»

Så vil jeg trekke frem tre andre forhold ved Norge jeg tror det er viktig å ha med seg i en debatt om hvordan vi skal motarbeide økonomisk ulikhet:

Oppslutningen om målsettingen «Arbeid til alle»: Det er bare mulig å oppnå små forskjeller hvis store deler av befolkningen har inntektsgivende arbeid. Derfor er systematisk og varig innsats for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet helt grunnleggende. En høy sysselsettingsrate gir også et bredere skattegrunnlag, og muliggjør gode velferdsordninger.

Betydningen av selvbestemmelse: Politikk som bidrar til jevnt fordelt valgfrihet er viktig. En god fellesskole, et godt helsevesen og inkluderende arenaer for alle bidrar til at vi står friere til å bestemme hva slags liv vi vil leve, og motvirker sementering av skjevfordeling og klasseskiller. Regjeringens grep for økt innslag av kommersielle aktører i skole og helsevesen er et eksempel som kan lede til det motsatte, selv om det skjer i valgfrihetens navn.

Anerkjennelse av samfunnets sosiale kapital: Vi kan beregne samfunnets mange ulike former for kapital; finanskapital (penger), realkapital (maskiner/bygninger) og humankapital (mennesker og kunnskap). Sosial kapital handler om tillit, en fundamental verdi i samfunnet på så mange måter, tillit mellom mennesker og tillit mellom mennesker og institusjoner og myndigheter. Vi kan noen ganger ta denne tilliten for gitt, det er uttrykk for hvor grunnleggende og opplagt tillit er for oss i Norge. Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg gjennom mine år som utenriksminister var møtet med så mange samfunn der tilliten var svak eller fraværende. Poenget i denne sammenheng er at små økonomiske forskjeller trekkes frem av forskerne som et av de viktigste bidragene til at samfunnstilliten er høy i Norge, og at vår sosiale kapital er sterk.

Fra tro til vitenskap
Thomas Piketty har levert et viktig bidrag til den nasjonale og internasjonale debatten om økonomisk fordeling. Forskningen hans leder til økt forståelse av grunnleggende endringsprosesser i en rekke vestlige land de siste tiårene, og har lagt grunnlaget for en kunnskapsbasert debatt om et av vår tids viktigste spørsmål. De økende økonomiske ulikhetene kan møtes med politikk, internt i land, men også mellom land. På det siste området er det ikke lett å være optimistisk, veien er lang for å få til en global formueskatt, for eksempel.

Pikettys funn, konklusjoner, eksempler og forslag må tas inn i hvert lands sammenheng, for vår del den norske. Boken bør kunne presse frem en bredere diskusjon om hvordan vi fordeler ressursene og makten i samfunnet. Den er slik jeg leser den også et solid motargument mot den ensidige troen på at den økonomiske veksten har en selvjusterende balanse, slik vi har sett den komme til uttrykk også i norsk debatt den seneste tiden. Civitas Kristin Clemet har her på Manifest Tidsskrift tidligere i høst gitt uttrykk for at regjeringens kutt i formuesskatten er et eksempel på at det kan «være riktig å akseptere større ulikhet». Hun skrev: «Jeg mener det kan være riktig å redusere formuesskatten nå, selv om det fører til en økning i ulikheten på kort sikt, fordi det etter min mening kan sikre verdiskaping og velferd, og dermed høyere grad av likhet, i fremtiden.»

Vi skal rette ryggen og si at den samfunnsmodellen vi har bygget er sterk, nettopp fordi vi har møtt nye utfordringer med omstillinger og fornyelse.

At «ulikhet avler likhet» er et gjenkjennelig Høyre-argument som er engasjert fremført i sin ideologiske forankring, men svakt underbygget både faglig og i virkelighetens verden. Påstanden problematiseres indirekte også i Scheel-utvalgets rapport, der det heter at «samlet sett antas det at formuesskatten i begrenset grad virker inn på det samlede investeringsomfanget i Norge». Ledende økonomer har karakterisert kuttene i denne skatten som en lite treffsikker måte å styrke norsk næringsliv på, men et svært treffsikkert virkemiddel for å øke forskjellene. Erna Solberg har avfeid dette ved å vise til at «allment vedtatte økonomiske sannheter» er regjeringens faglige bevis for kutt i formuesskatten. At regjeringen ikke finner grunnlag for å budsjettere med dynamiske effekter av sine såkalte vekstfremmende skatteletter er betegnende.  Til sammenligning la FrP til grunn dynamiske effekter på 25 prosent i sitt alternative statsbudsjett for 2013.

Den sosiale kapitalen i det 21. århundre
Jeg tror en politikk for sterke fellesskap og små forskjeller, velferd gjennom spleiselag og en aktiv kunnskaps- og næringspolitikk er politisk riktig, utviklet og videreutviklet gjennom tiår. Samtidig er det moderne og effektivt. Vi skal aldri lene oss tilbake og bare bli forsvarere. Vi skal rette ryggen og si at den samfunnsmodellen vi har bygget er sterk, nettopp fordi vi har møtt nye utfordringer med omstillinger og fornyelse. Om vi skal lykkes med å bygge landet de neste tiårene, må vi ta utgangspunkt i det som er vår sterkeste side: Organiseringen og ansvarsdelingen, en nøkkel for å lykkes med omstilling. Den ivaretar tilliten mellom folk og gjør det mulig med en moderne samfunnsplanlegging, der vi setter oss mål og fordeler oppgaver som er nødvendige for å nå dem.

Vi skal evne å holde ulikhetene små og mangfoldet rikt. Et rikt land og en rik befolkning trekker til seg sterke markedskrefter. Vi må møte dem med en tydelig demokratisk kontroll, for å sikre en utvikling til det beste for samfunnet og generasjonene etter oss. Sterke krefter med svak kontroll fører til at forskjellene mellom folk, generasjoner og regioner vil øke. Det er en utvikling vi ikke kan ta oss råd til.

 

De andre tekstene i Manifest Tidsskrifts serie om Piketty og ulikhet finner du her.